Hopp til innhold

Slik var mitt maraton-mareritt

Hva skjer hvis man løper maraton uten å forberede seg? Jeg vet: kramper, blemmer og gnagsår i skrittet.

Nicolay Ramm tester å løpe en maraton uten å forberede seg i det hele tatt.

VIDEO: Se hva som skjer når journalist Nicolay Ramm legger ut på Oslo maraton-løypa helt uten å trene. Foto: Anders Rove Bentsen. Redigering: Vegard Holmen.

Maraton har alltid vært en distanse så lang at jeg ikke helt har klart å vri hjernen rundt det. 42.195 meter. På asfalt.

Etter min mening: dustete langt.

Likevel har jeg lekt med tanken: «Hva hadde skjedd hvis jeg bare la i vei på et maratonløp her og nå?»

Tanken har slått meg mange ganger. Og en dag i august realiserte jeg tankeeksperimentet.

Og før du leser videre: se videoen øverst i saken!

Elendig grunnlag

Jeg har trent mye i barndommen og tenårene (først og fremst fotball og langrenn), men noen maratonløper har jeg aldri vært. Treningsmengden har også vært svært variabel siden jeg flyttet hjemmefra, ble student og senere arbeidstaker.

Siden 18-19-årsalderen er det ingen underdrivelse å si at treninga har gått i rykk og napp (som folk flest, tenker jeg).

  • Jeg jogger noe til hverdags (én til to ganger i uka, kanskje)
  • Gjennom sommeren har jeg trent særdeles lite. Den siste måneden før maratonløpet hadde jeg gjennomført én løpeøkt, og da i særdeles lavt tempo.
  • I vår hadde jeg noen lengre joggeturer, noen av dem på opp mot 20 kilometer. Da var jeg støl og hadde vondter i flere dager etterpå.

Dagen før...

Jeg har lest at det er viktig å få i seg mye karbohydrater på forhånd, så da gjorde jeg det. Kvelden før gaflet jeg derfor i meg en uvanlig stor porsjon pasta. Jeg tok kvelden stappmett.

Nicolay Ramm klar

SPENT: Dette bildet er tatt på morgenkvisten, cirka en time før løpet startet. Rimelig spent.

Foto: NRK

Morgen etter (etter en natt med ikke altfor mange timer søvn), gjorde jeg meg klar.

Jeg plastret brystvortene (hørt at det er lurt for å forhindre gnissing) og spiste en passe stor frokost.

Samtidig drakk jeg sikkert halvannen liter vann før jeg dro hjemmefra.

Eksperimentet ble gjennomført på en helt vanlig hverdag, uten markert løype eller stopp i trafikken. På forhånd hadde jeg derfor snakket med Oslo Maraton-arrangørene, og forsikret meg om at jeg løp riktig løype.

Jeg hadde også pugget løypekartet i hodet. 2014-løypa.

På start:

Hovedmålet mitt var i utgangspunktet å fullføre. Å komme i mål.

Men likevel hadde jeg lagt en slags løpsplan. Planen min var å holde en jevn fart på seks minutter per kilometer - altså ti kilometer i timen. Dersom jeg klarte å holde det jevnt over 42 kilometer, ville jeg komme i mål på fire timer og 13 minutter.

Ja, dette var et helt seriøst mål, og noe jeg mente jeg ville klare.

1 km:

Etter én kilometer hadde jeg fått kroppen så smått i gang, og la meg på min planlagte fart: 10 km/t. Allerede blinket varsellampene noe: jeg spratt opp på 160 i puls veldig tidlig. Altfor tidlig.

5 km:

Kroppen føltes fin, men allerede her begynte det å gnisse under den ene foten. Et gnagsår. Jeg hadde på meg vanlige tennissokker, men likevel: gnagsåret var der. Lite jeg kunne gjøre med det. Det bekymret meg.

10 km:

Her var jeg nok på mitt sprekeste. Jeg var ordentlig varm, jeg hadde holdt jevn fart på 10 km/t hele veien, og passerte mila på ganske nøyaktig én time. Jeg har løpt 10 kilometer på rundt 45 minutter tidligere (en pers jeg satte mens jeg var i militæret som 18-åring) , så foreløpig var ikke dette noe problem.

15 km:

Her møtte jeg løypas første høydemetre (på broen over togskinnene ved Oslo S, for de som er lokalkjent), og merket med en gang at beina var betydelig tyngre nå.

Jeg måtte jobbe litt hardere for å holde farten jevn, og pulsen steg. Nå løp jeg med rundt 170-175 i puls. Gnagsåret gjorde ikke saken noe lettere, heller.

20 km:

Her gjorde jeg nok min største tabbe – en tabbe som skulle prege meg resten av løpet. Oslo Maraton-løypa går fra Operahuset i Bjørvika og opp til Stortinget, via Karl Johans gate, En jevn, slak stigning på rundt to kilometer.

Dum som jeg er, valgte jeg å øke farten inn på Karl Johan. Det skulle jeg aldri ha gjort.

Pulsen min bikket for første gang over 180, og beina begynte å bli ordentlig tunge.

21 km (halvveis):

Fartsøkningen opp Karl Johans gate hadde gjort sitt, og jeg begynte å kjenne meg farlig sliten. Jeg hadde likevel klart å holde farten ganske jevn frem til nå, og passerte 21 kilometer på nøyaktig to timer og ti minutter. Altså lå jeg bare noen små minutter bak mitt altfor ambisiøse tidsskjema. Men kroppen var på ingen måte i stand til å skulle løpe mer enn to mil til.

25 km:

Pang. Her måtte jeg gå for første gang.

Fra 21 til 25 km hadde jeg senket farten noe, men pulsen lå likevel å vaket like under 180. Det er altfor høyt, tenkte jeg, og bestemte meg for å gå litt. Etter noen hundre meters gange, fikk jeg kjempet meg i gang igjen. Pulsen nå på 170. Løpestilen var likevel betydelig dårligere (og mer klønete). Hoftene var stive, undersidene av føttene verket, og jeg hadde for lengst innsett at tidsskjemaet mitt kom til å ryke.

Kampen mot kilometerne var for alvor i gang.

30 km:

Kanskje det sier seg selv, men etter 30 kilometer av et maraton kjemper man like mye mot sitt eget hode som mot sin egen kropp. Ved passering 30 km var jeg fullstendig utmattet, jeg hadde en gryende hodepine og joggingen min så mer og mer ut som kappgang.

Men verre enn alt dette: Jeg visste at jeg hadde 12 KILOMETER IGJEN TIL MÅL. En helt forferdelig tanke, som var langt mer demotiverende enn mine stadig mer slitne bein.

33 km:

Dersom du ser videoklippet over, vil du se at jeg nærmest kollapser like før passering 33 kilometer. Nei, dette er ikke filmtriks eller skuespilleri, men en dønn ærlig reaksjon på den voldsomme påkjenningen jeg opplevde.

På dette tidspunktet hadde jeg holdt det gående i nesten fire timer. Hvert eneste steg gjorde vondt, jeg var svimmel og små-apatisk, og kroppen ville rett og slett ikke mer. Jeg fikk streng beskjed av kameramannen som fulgte meg om å sette meg ned. I ettertid var nok det et meget lurt valg.

Jeg ble sittende i nesten 10 minutter.

«Det så ut som du hadde lungebetennelse» har kameramannen beskrevet for meg i ettertid.

10-minutters pausen gjorde imidlertid svært godt. Jeg fikk spist litt, drukket litt brus og pulsen sank ned mot 100 slag i minuttet. I ettertid ser jeg at jeg gjorde en generaltabbe med tanke på næringsinntak. Jeg fikk i meg altfor lite næring på de første 30 kilometerne.

Alt jeg spiste var to bananer – før nesten-kollapsen.

35 km:

Etter mye uffing og auing, kom jeg meg i gang igjen. Den lange pausen hadde gitt meg fornyet tro på at jeg skulle klare å fullføre (jeg vurderte helt seriøst å bryte da jeg måtte sette meg ned etter 33 kilometer), og jeg stavret avgårde i et passelig bestemor-tempo.

Tidsskjemaet var for lengst røket, nå handlet alt om å komme i mål. Og det var jeg 100 prosent innstilt på å klare. Du kan si det gikk en «faen» i meg.

40 km:

Fra 35 til 40 kilometer gikk det, etter forholdene, overraskende bra. Jeg var selvfølgelig utmattet og hadde vondt i alt som kan gjøre vondt, men hodet var ikke like motvillig til å skyve kroppen fremover som tidligere. Det var viktig. Drivkraften var Mål. Og Mål var så utrolig nærme.

To kilometer er «ingenting» når du har gått fire mil. Virkelig ingenting.

42,195 km (mål!):

Ramm etter maraton

SÅ FORNØYD: Her er jeg i mål, fullstendig utmattet og ekstremt lettet over å være ferdig. GPS-klokka viser 42,79 kilometer, dette fordi jeg løp ørlitte granne feil noen steder.

Foto: NRK

Fem timer, 21 minutter og 13 sekunder. Så lang tid brukte jeg. Der og da synes jeg det var en utrolig svak tid, og jeg var nokså skuffet over egen innsats der jeg satt på rådhustrappa.

Tidsskjemaet mitt røk jo med over én time!

I ettertid er jeg ikke like misfornøyd. Joda, jeg brukte over TRE TIMER på de siste 21 kilometerne. Joda, jeg trengte en ti minutters hvilepause underveis.

Men pokker ta, jeg fullførte!

Lårgniss, skrubbsår og støle bein

Maratonen satte sine spor. Det som kjentes ut som et lite gnagsår underveis (jeg kjente mindre og mindre til det etter hvert som jeg ble mer og mer sliten), viste seg å være en enorm blemme (se videoen).

Og på alle tærne (på begge føtter!) hadde jeg fått små vannblemmer.

Da jeg kom meg i dusjen, hylte jeg av smerte. Jeg hadde ikke merket noe underveis, men det viste seg at jeg hadde pådratt meg store skrubbsår mellom lårene. 42 kilometer lårgniss – hvordan skulle jeg ha forutsett det?! Det sved noe helt avsindig i møtet med det varme vannet.

Her er et bilde av lårene mine tatt dagen derpå:

Gnagsår i skrittet

LÅRGNISS: Store, røde blemmer dannet seg på innsiden av hvert lår.

Foto: NRK

Hvordan kroppen føltes dagen etter? Du kan jo tenke deg selv.

Det var ikke bare-bare å komme seg på jobb. Distansen fra buss til arbeidsplass, skarve 500 meter, var en pine. Sjelden har jeg vært stølere i legger, hofter og skuldre/rygg.

Gnagsår etter maraton

ENORM BLEMME: Gnagsåret jeg løp med fra 4 km til mål ble etter hvert en diger vannblemme. Man kan også se en blemme under storetåa.

Foto: NRK

Og spesielt skuldre/rygg var smertefulle. I flere dager etterpå. Det føltes mer som om jeg hadde rodd fire mil, enn løpt dem. Det overrasket meg, og føyde seg inn i rekken av ting jeg ikke var forberedt på at skulle skje.

Men altså – tre-fire dager etterpå følte jeg meg nokså pigg igjen.

Og det aller morsomste: da jeg testet formen fem dager etterpå, var jeg superpigg! Maratonen hadde tydeligvis utløst en slags formtopp.

PS: Ifølge min pulsklokke forbrant jeg 4.589 kalorier i løpet av maratonen.

Også verdt en titt: Slik er det å løpe maraton i verdensrekord-fart!

Wilson Kipsang løp inn til ny verdensrekord i maraton på søndag. Kipsang løp inn til tiden 2.03.23 i den 40. utgaven av Berlin Maraton, og slo dermed den forrige verdensrekorden fra 2011 med 15 sekunder. Men hvordan er det egentlig å løpe i den hastigheten som ble holdt? Personlig trener Erlend Vada testet det ut.

Siste nytt

  • Storhamar knuste Vålerenga

    Storhamar var klart best og vant den tredje kampen 4-1 i NM-finaleserien mot Vålerenga.

    Laget fra Hamar leder nå 2–1 i kamper, og mangler to seire på å sikre seg kongepokalen.

    Storhamars Sverre Rønningen ble kampens store spiller med to mål for vertene.

    NM-sluttspillet ishockey menn, finale 1. kamp (best av 7), Storhamar -Vålerenga (5-1)
    Foto: Lise Åserud / NTB
  • Norsk hockey-tap i Ungarn

    Norge tapte 1–2 mot Ungarn i en privatlandskamp i ishockey fredag kveld.

    Viktor Granholm scoret Norges mål i overtall i det som NTB omtaler som en kamp som «ikke vil bli husket lenge».

    Norge møter Ungarn til ny kamp lørdag.

    Ishockey, treningskamp: Norge-Frankrike (3-4)
    Foto: Alf Simensen / NTB
  • Lyn vant etter kjempetabbe

    Lyn tok sesongens første seier da LSK Kvinner ble slått 1–0 i Toppserien fredag kveld.

    Kampens eneste scoring kom etter en fæl tabbe fra LSKs forsvarsspiller Camilla Huseby. Hun spilte ballen rett i beina til Lyns Jenny Røsholm Olsen, som vippet ballen over keeper og i mål.

    Lyn står dermed med fire poeng på fire kamper, mens LSK Kvinner står med to seirer og to tap etter fire runder.

    Toppserien i fotball 2024: Portretter av Lyn
    Foto: Fredrik Varfjell / NTB

Sendeplan

Kl. Program Kanal