Slik blir «Gaalskapsdiamanten»

Vitsene har blitt dratt siden overgangsvinduet stengte. Med sine innkjøp hadde Manchester United skapt en ubalansert stall. De var nå forventet å stille i en 2-3-5-formasjon med tre venstrebacker, én midtstopper og en liten armé på topp.

Poenget var gyldig. Gårsdagens kamp mot Queens Park Rangers fulgte to uker med spekulasjon om hvordan i alle dager Louis van Gaal skulle få plass i laget til alle sine nye stjerner – eller «Gaalacticos», som enkelte kaller dem.

Tall har fylt spaltene. Alt fra 3-5-2 og 4-3-3 til 4-2-3-1 og 3-4-1-2 har blitt diskutert. Men van Gaal landet til slutt på 4-4-2. Ifølge nederlenderen fantes det to årsaker: alle skadene i forsvar og spillernes kvaliteter.

Resultatet ble en sprudlende forestilling, mens 3-4-1-2 ble gjenlagt på hyllen. Der bør den bli liggende.

Passende hovedroller

For mye klaffet for United mot QPR. Spesielt nykommerne Ángel Di María, Daley Blind og Ander Herrera virket komfortable. Det var større bredde og mer bevegelighet. Angrepsspillet var mer energisk enn på lenge.

Det var riktignok «bare QPR». Men det samme kunne blitt sagt mot Swansea, Sunderland og Burnley.

Mye av forbedringen skyldes selvsagt signeringenes ubestridte kvaliteter. Di María er en drømmespiller; en arbeidshest som samtidig tilfører fart og kreativitet. Herrera er en oppfinnsom midtbanemotor som opererer overalt mellom straffefeltene. Blind er et intelligent midtbaneanker som øker farten i ballsirkulasjonen. Få savnet Marouane Fellaini.

Men en like viktig faktor var rollene. Van Gaal bruke en diamantformasjon på midtbanen med Di María og Herrera som indreløpere og Blind like foran midtstopperne.

Det tillot de tre stjernene å skinne på sitt sterkeste.

Spesielt indreløperne imponerte. Di María gjenskapte sin geniale rolle fra Real Madrid, hvor han igangsetter angrep gjennom drivende løp langs venstrekanten. Herrera brøt ut av sjaklene fra sin tidligere defensive posisjon og viste sitt offensive repertoar; en potensiell befrielse for en playmaker som spilte offensiv midtbane for Athletic Club forrige sesong.

Begge noterte seg for en scoring og en målgivende.

Endelig noen som løper

En annen hovedfaktor var hvordan systemet utnyttet lagets dynamikk.

For dynamikk har vært den manglende ingrediensen i sesonginnledningen. Både Wayne Rooney, Robin van Persie og Juan Mata trives best sentralt i banen, men samspillet dem imellom har vært for forutsigbart.

Uten bredde og fart har laget virket tregt og statisk.

I denne konteksten utgjorde Di María den riktige medisinen. Argentineren var ofte katalysatoren når United angrep QPR og pilen på det kollektive speedometeret føk til høyre hver gang han fikk ballen. Herrera er ikke like hurtig, men han brukte arbeidskapasiteten sin i en mer sentral rolle.

Dette fungerte fint. For på utsiden var høyrebacken Rafael tilbake etter å ha gått glipp av sesongåpningen grunnet skade. Som Di María er brasilianeren en propell opp og ned langs kanten, og Herreras sentrale posisjonering banet vei for sugne løp.

Drivkraften til disse tre skapte rom rundt trioen Mata, Rooney og van Persie. Det fantes en etterlengtet balanse mellom bevegelige støttespillere og tekniske avsluttere.

Bør fremheve sine styrker

Det skal sies at ikke alt var perfekt. Van Gaal vektla at mye kunne forbedres og refererte spesielt til de mange billige balltapene. Samtidig var QPR svake. Likevel holdt prestasjonen et betydelig høyere nivå enn noe annet United har vist denne sesongen.

Så er spørsmålet om van Gaal vil gå tilbake til 3-4-1-2. Det er tross alt formasjonen han har drillet inn siden han ankom Old Trafford.

Systemet passet i teorien godt for seks uker siden. På den tiden var verken Di María eller Blind i klubben og hovedfokuset lå på å maksimere innflytelsen til Mata, Rooney og van Persie. Det var også antatt at en ny midtstopper ville signeres for å gi bedre dekning bak.

Men situasjonen har forandret seg. Det samme systemet krever nå at van Gaal vraker en midtbanespiller for en midtstopper. Med andre ord: ut med Blind, Herrera, Mata eller Di María; inn med en god forsvarsspiller. United har ikke mange av dem.

I motsetning vil en 4-4-2-formasjon minke behovet for bred dekning på midtstopperplass. Den vil også skape gunstige roller der United er best: angrep.

Må satse

Og nettopp angrepet er leddet som bør prioriteres. Van Gaal besitter en av verdens mest slagkraftige mannskap og hvis alt klaffer, kan United levere en energisk og dominerende fotball som vil knuse de fleste forsvar. Vi så dette glimtvis mot QPR.

Forsvaret er selvsagt svakt. Tre midtstoppere kan erstatte kvalitet med kvantitet, men stabiliteten vil fortsatt utebli. Og fra et offensivt perspektiv blir dette som å sette håndbrekket på en Ferrari.

Liverpool er en fin modell for hvordan United kan utnytte sine tekniske kvaliteter. Forrige sesong visste Brendan Rodgers at laget var giftig fremover, men vaklende bakover. Så han angrep. Også han brukte tidvis en diamantformasjon hvor begge indreløperne fosset fremover. Kun Steven Gerrard holdt igjen.

Én hovedforskjell er at Liverpools spisspar – Luis Suárez og Daniel Sturridge – var mer bevegelig enn noen duo United kan bruke. Men hovedtrekkene er like: energiske indreløpere, en defensiv ballsentral, en fremadstormende høyreback og en fotrapp offensiv playmaker.

Systemet var selvsagt ubalansert, men Liverpool scoret som oftest flere mål enn motstanderen. Med sine profiler bør United kunne gjøre det samme.

Valuta for pengene

Om van Gaal vil følge dette på en like radikal måte er usikkert, men det er ikke helt usannsynlig. Dette er en mann som er kjent for modige, offensive trekk.

– Jeg har alltid lagt vekten på angrep, og alle lagene mine har scoret mest i sine ligaer. Så jeg håper dette skjer også denne gangen, sa treneren etter gårsdagens seier.

Han har definitivt mannskapet til å klare det. Og etter mye om og men ser det ut til at han har funnet formelen. For United er diamantformasjonen den beste måten å få valuta for pengene.

Det er også systemet som kan skape festfotball. La oss håpe vi får se det igjen.