– Kjære fotballgud, tilgi meg for jeg vet at jeg har syndet

Tirsdag kveld spiller jeg for en siste sjanse til å bli utenlandsproff for en klubb på Gibraltar, og for å maksimere mine sjanser tar jeg kontakt med deg for å kvitte meg med skjelettene jeg har i skapet.

Jeg er ingen religiøs type, men jeg vet at du finnes. Hvordan ellers hadde vi blitt skjenket denne perfekte, runde ballen som er så god å sparke?

Eller alle disse gudbenådede menneskene som har vandret gresslettene i vår tid?

Ja, jeg tror på DEG, fotballgud. Og det er derfor jeg ber om tilgivelse.

Fotballens skjærsild

For jeg har havnet i fotballens skjærsild. Den kontraktsløse tilværelsen midt mellom en karriere og slutten. Tomheten.

Der den eneste som vil at du skal spille fotball er deg selv.

Der du må spørre andre om lov til å være med. Prøvespillerfasen.

Jeg, som en gang i tiden, som gjest i podcasten Heia Fotball, raljerte med disse stakkars skjebnene som du, fotballguden, ikke hadde gitt særlig til anlegg for å sparke ball. En gjeng med nytteløse spillere jeg hadde møtt på min egen vei opp.

Prøvespillerne.

Men nå er jeg plutselig en av dem, og jeg angrer bittert på alle jeg sparket, bokstavelig talt, på veien.

Så la meg bekjenne mine synder, før karmas klamme hånd griper meg i nakken og fillerister meg.

Før jeg selv havner som et komisk innslag på gibraltisk radio.

– En drittsekk

Det startet i det små, for mange herrens år siden. Som eldstemann på et ungt Strindheim-lag trodde jeg at jeg hadde et overordnet ansvar for å bedrive en slags nedjekking av unge jyplinger som kom på treningene våre med den tro at de kunne gjøre hva de ville. Og hvis de da gjorde som de ville, var min strategi å sabotere.

Men aldri på en fæl tofotstakling-i-knehøyde-måte. Nei, jeg var relativt snill og tydde til usaklige, men trygge nedsparkinger fra bak.

Jeg trodde jeg drev med oppdragelse.

Men kjære gud, jeg innrømmer det: Jeg var en drittsekk.

Etter hvert ble jeg en mer oppegående fyr, på noen områder i det minste. Jeg forsto for eksempel at mitt lag var tjent med å få flere gode spillere på laget. Så min aksept for spillere som hadde gode ferdigheter økte, min frykt for å bli utkonkurrert minsket.

Derimot var jeg også klokkeklar på at mitt lag var best tjent at de gode fotballspillerne også hadde med seg en dose ydmykhet i garderoben.

Vær så god du bare vil på banen, men er du helt fersk skal du komme inn i gruppa og garderoben på en myk måte. Føl deg fram med silkemyke hender.

Sjokomelk

I Ranheim var kjøleskapet vårt fylt med sjokomelk. Dels fordi det hadde en positiv effekt på restitusjon, men også fordi ledelsen så på det som et fint plaster på såret når lønna uteble, gang på gang.

Ja ja, gutter, vi har ikke penger på bok, men sjokomelk har vi i bøtter og spann, ble det sagt, men faktum var at til og med tilgangen på sjokomelk var begrenset.

Og dermed ble hver dråpe med sjokomelk viktig for fattige semiprofesjonelle fotballspillere. Vi hadde kjempet oss til kontraktene våre, og vi hadde kjempet oss til sjokomelken.

Så da det kom juniorspillere innom på trening og etterpå gikk rett til kjøleskapet og forsynte seg av SJOKOMELKEN VÅR, UTEN Å SPØRRE, da var det som å trampe på profesjonaliteten vår.

Men der folk flest er høflige og forbanner seg over slike overtramp seg i mellom, uten å ta den ansvarlige, følte jeg meg nok en gang kallet til å ta grep.

Så jeg sa i fra.

En dag hadde en av spillerne på laget bursdag. Han tok med kake i garderoben, slik tradisjonen tilsier.

Det var da jeg så en av disse usle sjokomelktyvene forsyne seg av kaken, UTEN Å SPØRRE, at jeg var i ferd med å miste det helt.

Da han tok stykke nummer to, raknet det.

Mons Calpe

Jeg eksploderte i en tirade som ble levert mens jeg gikk hvileløst rundt i garderoben. Den stakkars gutten tok hverken sjokomelk eller kake mer etter det. (Men jeg tror jammen at jeg så han forsynte seg av brødskiver en dag like etter, så det var nok en tapt sak i utgangspunktet)

Og etter tiraden var jeg godt fornøyd, jeg kjempet den gode sak og voktet garderobemiljøet som vi holdt så høyt i Ranheim.

Men jeg ser det nå, Gud. Jeg var en drittsekk.

Og nå sitter jeg her. Klar for mitt første prøvespill. Av alle steder skal jeg trene med en klubb på Gibraltar.

Mons Calpe. En klubb med spanjoler, brasilianere, argentinere, portugisere, italienere og franskmenn. Og så kommer en trønder fra lille Norge med kamerastativ og skal prøve seg?

Det kan ikke gå bra.

«Prøvespilleren»

Så kjære fine fotballgud, jeg skulle vært rausere. Jeg skulle vært varm og god mot alle disse stakkars sjelene som vandrer fotballbaner rundt i verden på jakt etter et sted å høre til.

Jeg skulle ikke sparket dem ned bakfra.

Jeg skulle gitt av vår sjokomelk, kaker og brødskiver.

Men jeg trodde aldri det skulle komme til dette.

At jeg skulle bli prøvespilleren.

Men der er jeg nå.

Så kjære gud. La det gå godt med meg. Vær så snill.

Tilgi meg mine synder.