«Frykten for å drite seg ut er den største prøvelsen»

Du får sikkert høre fra alle kanter at du ikke har noe å tape i kampen mot Danmark i kveld, hvor dere er nødt til å vinne med minst tre mål for å gå videre i EM.

Etter to svake matcher har du alt å vinne. Bare slå deg løs. Du er privilegert! Husk hvor mange som ønsker å være i dine sko.

Dette er helt sant - når det sees utenfra eller etterpå. Men innenfra, sett fra din posisjon, er risikoen tvert i mot svimlende.

Det kan jo gå til helvete, slik det har gjort i de to foregående kampene. Du kan jo tape deg selv og laget rundt. Bli overlatt til en ensom tilstand av tunnelsyn, skjelvende bein og forsinkede inntrykk.

Da jeg så deg på gresset etter Belgia-kampen, kjente jeg fysisk minnet av at dommeren blåste av en kamp vi hadde mistet fullstendig kontroll på - og hvor jeg hadde prestert langt under forventning.

Skammen som hugger i mellomgulvet

Man prater ofte om skuffelse ved slike tap. Men det er vel mer en slags skam? En sånn en som hugger til i mellomgulvet når kampbildene dukker opp igjen i hodet. Som om du er tatt på fersken i å ha gjort noe forferdelig galt eller ekkelt.

Jeg sa alltid at jeg ikke leste børspoeng eller kritikk etter kamp, at jeg uansett ikke brydde meg om hva en tilfeldig skribent mener om 11+ spillere. Men jeg brydde meg.

En gang var jeg den eneste som fikk 2 på børsen etter en viktig landskamp vi hadde tapt. Å bli rangert som den svakeste, at det i en eller annen notatblokk sto mitt navn bak dårligstkolonn, var mye mer hemmende enn det var aksept for i meg selv eller miljøet.

Idrettsutøvere skal ikke bry seg om kritikk. De skal være påskrudd. Takknemlig for oppmerksomhet, for at folk engasjerer seg. Men slik tingene ideelt sett skal være, slik er de ofte(st) ikke egentlig.

De siste dagene har jeg tenkt mye på den store forskjellen mellom å være til stede i et mesterskap som henholdsvis utøver og presseperson. Som presseperson kan jeg konkludere med at spillerne ikke vil like mye som motstanderen, at de er for uengasjerte, at ingen går «foran i krigen».

Ordene fra Elaine

Det er egentlig underlig, for når jeg sjekker med spilleren i meg selv, faller slike konklusjoner på egen urimelighet. Men for oss knotteløse ligner lammelsen man som spiller risikerer å bli overmannet av til forveksling på manglende vilje.

Det er dette som er din reelle prøvelse under mandagens kamp mot Danmark. Å ikke la deg hemme av det uunngåelige og menneskelige håpet om å i hvert fall ikke være den som driter seg ut aller mest.

Du skal rope etter ballen når beina og blikket skjelver, du skal forsere fremover selv om du er tett markert av frykten for gjentakelse.

Nå kreves det at du stikker deg frem, selv under risiko for at tribunen, pressen, trenerne eller (verst) lagvenninnene rister resignert på hodene sine.

Det er mye å be om, og kun svært sjelden vil man klare det. Men vit at gevinsten er ikke kun sportslig her og nå. Senere, når skoene er plassert på hyllen og tiden har dratt detaljene ut i de store linjer, da er det nettopp de få øyeblikkene hvor du turte til tross for dalende tillit fra deg selv eller andre, som står frem som de mest betydningsfulle.

Når jeg står overfor fallhøyder som gjør meg svimmel, maner jeg ofte frem bildet av brasilianske Elaine. Jeg spilte sammen med henne under min tid i den svenske klubben Umeå. Elaine vokste opp med å måtte (bokstavelig talt) slåss for å få lov til å spille fotball slik som guttene i gaten.

Til tross for, eller kanskje på grunn av, at hun hadde opplevd så mye motstand mot drømmen om å bli profesjonell fotballspiller, var Elaine så glad når hun skulle spille kamp at hun alltid danset hele veien fra garderoben til banen.

Før debutkampen min sa Elaine noe til meg som forandret livet mitt. Dette var noe jeg skulle ønske jeg hadde tenkt og sagt oftere til andre.

«Hvis du mister ballen, ikke vær redd. Jeg skal vinne den tilbake for deg med en gang.»