«The United States of Red Bull»

Marcel Hirscher er for mange tidenes alpinist. Han er i hvert fall den som har vunnet verdenscupen sammenlagt flest ganger. Derfor var skuffelsen stor da han i 2019 la opp i den ubetydelige alder av 30 år. Like gammel som Michael Jordan da han sluttet, og fem år eldre enn tennisstjerner som Justine Henin og Björn Borg var da de ga seg.

Men det var likevel for tidlig.

Følte en hel vinteridrettsverden.

Inkludert vår egen stjerne Henrik Kristoffersen, som uttalte at han gjerne skulle «slått ham en siste gang».

Mer enn et tiår på aller høyeste nivå hadde satt sine spor på østerrikerens kropp.

Marcel Hirscher startet i stedet sitt eget skimerke. Van Deer het det da. Og ble tidlig kritisert for å fiske ekspertise fra de etablerte fabrikkene. Aleksander Aamodt Kilde gikk så langt som til å kalle det «umoralsk».

Det spektakulære comebacket

Men det var ikke Hirschers prosjekt alene. Langt derifra. For bak det hele sto en ikke ukjent leskedrikkprodusent fra samme land som Hirscher den gang representerte, altså Østerrike.

Skinavnet i dag forteller også en mye tydeligere historie. «VAN DEER-Red Bull Sports» er det offisielle navnet på skiprodusenten.

Nå tar fabrikkens plakatnavn samarbeidet i en ny retning.

Det spektakulære comebacket, halvannet år før OL i Nord-Italia, får en hel alpinverden til å sikle.

Og det kom med enda en overraskelse, nemlig at det blir for et nytt land, nemlig Nederland.

Som med Lucas Braathen er det morens hjemland som blir valgt.

En nasjon uten skitradisjoner, men med veldig åpne armer. Med få konkurrenter om de attraktive verdenscupplassene. Og veldig få kommersielle begrensninger på friheten for utøverne.

I praksis er dette, som med Lucas Braathen, et bytte av nasjonalitet til Red Bull.

Hjelm, kjære hjelm

Vel har Hirscher allerede hatt mye større bevegelsesrom i Østerrike enn Braathen hadde i Norge.

Som i Sveits og Frankrike, har de østerrikske stjernene reservert den attraktive hjelmen til profilering av egne samarbeidspartnere.

I Hirschers tilfelle Red Bull.

Samarbeidet med landsmennene var så omfattende og godt, også når det gjaldt det sportslige, at det frustrerte Henrik Kristoffersen til å gå til rettssak mot Norges Skiforbund for å få de samme muligheter innenfor sponsor-systemet som hans hovedmotstander hadde.

For disse muligheten hadde en pris – som altså var leskedrikkprodusentens okselogo skinnende fremst på alpinhjelmen.

Kristoffersen tapte rettssaken – og måtte nøye seg med å måtte profilere sponsoren gjennom stadig mer overdimensjonerte drikkeflasker i intervjusonen etter løp.

Hvilket ikke er i nærheten av like kommersielt attraktivt. Hjelmen vil nemlig alltid være synlig på skjermer og bilder. Alltid.

En alpinist tar aldri av seg hjelmen. Og det er ikke av forfengelighetshensyn.

Frihet under avtaleansvar

Men Henrik Kristoffersen holdt seg til Norge. Om det hadde stilt seg annerledes om han, som Braathen og Hirscher, hadde en mor med annen nasjonalitet, eksempelvis dansk, blir rent hypotetisk.

Nå kan den norske stjernen også få sin etterlengtede seier over Hirscher, fem år etter.

Kristoffersen kom nemlig til en avtale med Norges Skiforbund og endte med å bli verdensmester i slalåm i 2023 for Norge.

Avtalen ligner veldig på de langrennsledelsen nå har inngått med sine største stjerner Kristine Stavås Skistad og Johannes Høsflot Klæbo.

Med stor grad av frihet innenfor landslagsrammene. Og en del kommersielle restriksjoner.

Hvis Hirscher i Saalbach i vinter tar sitt 8. VM-gull, blir det kanskje i oransje landslagstrikot.

Og uansett med en sølvglinsende hjelm med okselogo.

Ferden mot fabrikklag

Det siste er selvsagt det viktigste her.

Det internasjonale Skiforbundet, FIS, tillater ikke fabrikklag i alpint.

Langløpssirkuset i langrenn, Ski Classics, er bygget opp rundt slike, etter mønster fra sykkelsporten.

Mange har ment det skaper mer rettferdige rammer for utøverne – ikke minst dem fra mindre ressurssterke skinasjoner.

Men for FIS er nasjonene og de nasjonale forbund essensielle som satellitter og samarbeidspartnere.

Det vi nå ser, er likevel en bevisst og betydelig styrking av Red Bulls posisjon og tilstedeværelse.

Som det også er det, når de skaper sitt eget og utvilsomt fascinerende skiunivers når de bygger en rekordbakke for skiflyging på Island- og sender enda en av sine egne utøvere, japanske Ryoyu Kobayashi, ned til hittil utrolige 291 meter. Og utfordrer FIS-universet fra flere kanter.

Inkludert dogmet om at utøvere kun skal representere noe som antikvarisk som nasjoner.

Hirschers gjeninntreden kan derfor ende som starten på fabrikklagenes endelige inntog i alpinsporten.

Ved hjelp av velvillige ski-miniputter kan de danne et slags «United States of Red Bull».

Med én okse for hver istykkerrevne landslagsavtale i flagget.

Det vakre spelet

Som allerede beskrevet, er deres tilstedeværelse ikke av ny dato. Og leskedrikkprodusenten har allerede en rekke toppalpinister blant sine stjerner. Men det som nå skjer, er en ny tidsalder.

Under dekke av morskjærlighet. Som også er et effektivt innsalg, for firmaet som allerede er en av klodens smarteste markedsførere.

Den tidligere norske stjernealpinisten Lucas Braathen har snakket om å overføre den brasilianske dansen til bakkene i sesongen som kommer.

En skiverdenenes utgave av «jogo bonito», det vakre spillet, et begrep den brasilianske fotball-legenden Pelé lanserte om nasjonens elskede fotball.

Siden har uttrykket fått en videre betydning, som et uttrykk for det opprinnelige, vakre og poetiske i idretten.

Den opprinnelige idretten.

Ikke den ødelagt av barrierer som, ja, klubber og landslag.

Jogo bonito.

Eller mooi spel.

Som det selvsagt heter i Marcel Hirschers elskede Nederland.