Bjørn (32) fikk full uttelling etter brorens råd - herjet i Special Olympics

– Det er helt ubeskrivelig. Det er helt rått. Jeg hadde ikke trodd du skulle klare å gå her, sier Mary Stensby Pedersen gråtkvalt, mens hun legger hodet sitt på sønnens skulder.

Bjørn Eide Pedersen sier ikke et eneste ord, men klapper moren trøstende på ryggen, samtidig som han selv kjemper mot tårene.

Slik står de i flere sekunder på langrennsarenaen i Ramsau i Østerrike.

Vi er i midten av mars og han har nettopp gått inn til en bronsemedalje i langrennsdebuten under Special Olympics World Games – verdens største idrettsarrangement for personer med utviklingshemning.

Men denne bronsemedaljen smaker bedre enn gull.

Det er nemlig et under i seg selv at Bjørn i det hele tatt sto på startstreken.

Født med hjerneblødning

La oss gå helt tilbake til start – til Lillehammer for 32 år siden.

Bjørn ble født med hjerneblødning. På Ullevål sykehus fikk familien tidlig beskjed om at sønnen deres aldri kom til å klare å gå.

Hjerneskaden rammet blant annet balansen til den lille gutten, og han måtte gjennom knallhard trening fra han var liten for å i det hele tatt ha en sjanse for å komme seg på beina.

– Bjørn klarte dette selv. Han ga seg ikke. Han trente og trente, forteller mamma Mary.

Skaden gjør i dag at 32-åringen trenger noe ekstra hjelp i hverdagen, men det har ikke stoppet ham fra å gjøre akkurat det han vil.

I dag bor han i egen leilighet i et bofellesskap, jobber fire dager i uka på Rema 1000 og er svært aktiv på fritiden.

Lillehammer-mannen spiller trommer i et korps, trener ukentlig med et fotballag og har fast plass på tribunen under hjemmekampene til Lillehammer ishockey.

Men denne vinteren satser han alt på langrenn.

Bror av Ski Classics-stjerne

Han har mange idrettsforbilder, men selv ikke Zlatan Ibrahimovic eller Edvald Boasson Hagen kan nærme seg heltestatusen til lillebror Morten Eide Pedersen.

Morten er en av Norges største langløpsprofiler og tok i år en sterk femteplass i Ski Classic-sammendraget. Han skal ha mye av æren for langrennsinteressen til storebroren.

Morten reiser over hele Europa på vinteren, men brødrene Eide Pedersen er flinke til å sende hverandre støttende meldinger både før og etter konkurranser. Av og til får de også tatt noen skiturer sammen.

NRK er med når Morten gir Bjørn noen siste velmente råd og innspill i skiløypa noen få dager før avreise til Special Olympics.

– Du må legge kraft i hvert tak. Du må «gunne på litt», sier Morten mens storebroren staker så hardt at det knirker i den iskalde snøen.

– Ja, her kan du stake. Det er det som er kjappest, sier Morten.

Bjørn smiler bredt og lytter til hvert eneste råd han får på veien. Han beskriver lillebroren som «stort sett veldig grei».

– Jeg lærer mye teknikk når jeg går med Morten. Han skøyter, men det gjør ikke jeg. Jeg har lært å stake, sånn som på flata her, sier han og peker bortover løypa.

Morten synes det er inspirerende å se Bjørns enorme pågangsmot.

– Han skulle jo egentlig ikke kunne gå. De sa at han måtte sitte i rullestol, men nå sykler han rundt på en vanlig sykkel til og fra jobb og går veldig bra på ski ut ifra forutsetningene sine. Han er veldig ivrig og legger sjela si i alt han gjør, sier Morten.

Ble livstruende skadd

Selv husker Bjørn minimalt fra de vanskeligste stundene som liten, men i midten av 20-årene ble igjen livet snudd opp ned – av en hendelse han sent vil glemme.

I 2009 ble han livstruende skadd etter at han mistet bevisstheten i forbindelse med et fall i mormorens begravelse.

Det ble rett og slett for mye for ham å se mormoren i den åpne kisten. Han slo hodet i gulvet og pådro seg kraftige hodeskader.

– Det var veldig varmt i rommet, og jeg visste ikke at de hadde åpnet lokket på kisten. Det tålte ikke jeg, forteller han.

Bjørns mor er sikker på at livet hans ble berget av førstehjelpen han fikk på stedet.

– Etter den siste runden da du skadet deg, trodde vi ikke at du skulle få oppleve slike turer som til Østerrike. Men du ville mer. Det var ikke din tur til å bli borte, sier Mary og kikker bort på sønnen.

– Ja, jeg er heldig som er her i dag, legger han til.

Medaljedryss i Special Olympics

Dette forklarer godt hvorfor det var så spesielt for Bjørn å få være en del av troppen på 35 nordmenn som fikk reise til Special Olympics i Østerrike.

Og det forklarer også denne rørende scenen – mellom mor og sønn – som fant sted i målområdet etter mesterskapsdebuten under lekene i mars.

– Det er en enorm følelse at det gikk så bra, sier Bjørn om den overveldende opplevelsen av å delta i Special Olympics.

Arrangementet er noe av det største man kan oppleve som utviklingshemmet idrettsutøver. Mesterskapet samler annethvert år nær 3000 utøvere og 1100 trenere fra 107 nasjoner som konkurrerer i ni ulike idretter.

Bjørn hadde på forhånd håpet på én medalje, men hele oppholdet ble så mye mer enn det Lillehammer-utøveren hadde turt å drømme om. De neste dagene fulgte han opp med to nye bronsemedaljer.

Han priser seg lykkelig for tipsene han fikk fra broren Morten før avreise.

– Jeg og Morten trente på stadion før jeg kom hit. Det hjalp nok, sier han og gir seg selv kallenavnet «stakemaskinen».

Sammen med resten av langrennslaget feirer han siste konkurransedag med norske flagg og jubelrop mens fotografene knipser bilder.

Bjørns smil går igjen på hvert eneste bilde, men akkurat det er neppe en overraskelse for lagkompisene og andre som kjenner ham.

Smilet hans er sjelden langt unna.

– Jeg smiler jo fordi jeg har det bra. Det er fint å leve, sier Bjørn.

Han blir stille et sekund og nikker bekreftende til seg selv.

– Det hjelper å smile. I hver fall for meg.