Singel, fattig og lykkelig

– Jeg begynte vel litt i feil ende. Men hvis man bestemmer seg for at det skal gå, så går det, sier Sigrid Ekran.

31-åringen fra Sparbu i Nord-Trøndelag har åpenbart ikke noe behov for å bruke store ord om sin egen karriere som hundekjører, men det er ingen tvil: det har gått fort siden starten i 2007, da Iditarod gjennom Alaska var hennes første store løp noensinne.

Da hadde hun byttet bort campingbil og kano for å skrape sammen et hundespann, og endte som beste kvinne og beste debutant.

– Det har gått ganske fort, men jeg har satset mye på det. Det er ingen halvveis satsing, sier Ekran selv.

Akkurat det utsagnet – "ingen halvveis satsing" – er det nærmeste hun kommer i å framheve sin egen innsats når NRK treffer henne på sjekkpunktet i Neiden.

Jobber hardt

I mangel av selvskryt fra Ekrans side gir vi ordet til Jeff King, amerikansk hundekjører med flere Iditarod-seire bak seg:

– Fire år er lang tid hvis du er lynsmart, vet hvor det finnes kunnskap og jobber hardt med å lære. Hun er som en svamp etter informasjon. Det er få som har kommet så langt så fort, og i hennes alder, sier King.

Duracell-kanin

King har hvisket Ekran noen tips i øret før Finnmarksløpet, og godordene sitter løst når vi ber ham beskrive henne.

– Utholdenhet og pågangsmot må være hennes fremst kjennetegn. Hun bare fortsetter og fortsetter som en Duracell-kanin, forteller Jeff King.

– Jeg husker jeg så ansiktet hennes i Iditarod, forslått og blodig etter at hun kolliderte med et tre. Likevel smilte hun, og det ser ut til at hun alltid vet å psyke seg opp og gi seg i kast med løpet igjen. Hun elsker åpenbart livet med hundene. Jeg tror hun er villig til å være fattig og singel på grunn av det, sier King.

Sigrid selv flirer bekreftende da vi ber om en kommentar til den påstanden.

Verdensmester

Som vinner av Femundløpet nylig fikk hun tittelen verdensmester , og for øyeblikket ligger hun på tredje plass i Finnmarksløpet.

De to foregående årene har hun endt på 8. og 6. plass . Men om hun har et konkret mål for årets løp, sier hun det i alle fall ikke høyt.

– Jeg er fornøyd så lenge vi gjør vårt beste

– Er ikke det litt ambisjonsløst for en verdensmester?

– Man må alltid ta det etter forholdene.

Bestekompiser

Og forholdene nå er at spannet er rammet av noen små skader, og bare åtte av hundene var med videre ut fra Neiden etter drøyt halvgått løp.

– Det er aldri noen fordel å droppe så mye hunder, men det er ikke noe å gjøre med det. Det er en del av gamet. Så får man gjøre det så godt som mulig med dem som er igjen.

I løpet av intervjuet, forsøksvis gjennomført mens Sigrid Ekran steller hundene i Neiden, er det strengt tatt de firbente som der adresse for de fleste replikkene.

– Jeg bruker all min tid på hundene, så det er klart vi er bestekompiser!