Telmo Zarra var en baskisk spiss som spilte for Athletic Club fra 1940 til 1955. Med sine nådeløse avslutninger og kraftfulle headinger scoret han 251 mål i La Liga, hvorav hele 38 kom i sesongen 1950/51.
Det var to enorme prestasjoner. Begge var rekorder.
De skulle bli stående i lang tid. De neste 60 årene spilte en galakse av stjernespillere i La Liga, men ingen klarte å overgå den legendariske Zarra.
Så kom dagens epoke. I 2010/11 scoret Cristiano Ronaldo 40 ligamål. Sesongen etter smalt Messi inn 50. I kveld vil samme mann vandre ut på Santiago Bernabéu med 250 ligamål; han mangler bare én scoring på å ta igjen Zarra, i en alder av 27 år.
- Les også: Alle Thore Haugstads kommentarer
Dette er kun høydepunkter. De siste sesongene har Messi og Ronaldo scoret så ofte at de sannsynligvis har satt ny rekord i å slå nye rekorder. Listen er vanvittig. Historiske tall blir ikke bare slått; de blir knust i stykker med slegge.
Historiebøkene har blitt omskrevet foran øynene våre av to spillere som ikke en gang har fylt 30.
Hvordan er det egentlig mulig?
Feige lag
Det hjelper selvsagt å være god. Sjelden i fotballens historie har to spillere dominert så kraftig, så lenge. I kåringen av gullballen i 2007 kom Ronaldo på andreplass og Messi på tredje. Siden har de delt de to øverste plassene fem av seks ganger.
Samtidig har forholdene vært ideelle. Blant annet er dette en periode hvor Spanias to giganter er sterkere enn noen gang.
Stormaktenes dominans reflekterer de økonomiske vilkårene. La Liga tillater klubbene å forhandle individuelle TV-avtaler, i motsetning til Premier League hvor det finnes et høyt minstebeløp. Så Real Madrid og Barcelona håver inn omtrent 140 millioner euro hver per sesong, mens bunnlagene får rundt en tidel av det.
Med billettpenger og store kommersielle salg har de to lagene toppet Deloittes årlige liste over klubber med høyest inntekt fra 2008/09 til 2012/13. (Det finnes ikke tall for 2013/14.) Denne inntekten blir stadig mer gjeldende i den europeiske eliten, fordi UEFAs regler nå setter en maksimumsgrense på klubbenes årlige underskudd. Penger må tjenes for å kunne brukes. De rike onklenes tid er over.
Med slike finansielle muskler samt en prestisje som stadig forfører Premier Leagues beste spillere, har Real Madrid og Barcelona handlet talent som eleverer dem til et eget nivå.
Og gode lagkamerater er viktig for Messi og Ronaldos rekordjakt, som motvind for en skihopper.
Den spanske filosofien
En annen faktor er mentaliteten i La Liga. Det finnes en antagelse om at Spanias toppdivisjon har to-tre gode lag mens resten er udugelige, slik at Messi og Ronaldo kan gjøre som de vil.
Ikke helt. Det ligger nærmere sannheten å hevde at spanske lag følger en spillestil som ofte straffer seg mot storlag. Fokuset legges på korte pasninger, høyt ballinnehav og offensivt spill. Selv for bunnlagene, og selv mot storlagene.
Prakteksemplaret er Rayo Vallecano, og treneren Paco Jémez, som gjerne møter Barcelona med høy forsvarslinje og aggressivt press.
Tidligere denne sesongen dro lille Elche til Santiago Bernabéu og prøvde flere ganger å spille seg ut bakfra. Ikke alle måker ballen oppover. Det legges stolthet i å holde ballen i laget, selv i løvens hule.
Denne prinsippfastheten kan lønne seg mot La Liga-lag med normale ressurser, hvor tekniske ferdigheter kan skape dominans. Men mot Barça og Real Madrid kan slusene fort åpnes.
Ikke det at europeisk fotball er et unntak. Ronaldo har allerede tangert Raúls scoringsrekord i mesterligaen med 71 mål, mens Messi har 69.
Det er ikke bare i Spania at lag får bank.
Priviligerte roller
Videre har Messi og Ronaldo alltid hatt hovedrollene. Dette handler ikke kun om straffer og frispark, men om to lag med en kollektiv dynamikk konstruert for å maksimere innflytelsen til sine fremste aktører.
Spesielt Pep Guardiolas 4-3-3-system var, på sitt beste, et strategisk mesterverk.
Hver offensive rolle hadde en spesifikk funksjon som bidro til kollektivet. De to kantene var i konstant bevegelse for å skape rom for Messi sentralt. Argentineren hadde en tendens til å vandre ned i mellomrommet til høyre, så Xavi spilte dypere på midten for å frigjøre denne sonen.
Til venstre linket Andrés Iniesta midtbanen sammen med angrepet, mens Dani Alves stormet fremover for å hjelpe Messi. Resultatet var et balansert nettverk av støttespillere med Messi i midten, designet for å sette ham opp i så mange gunstige situasjoner som mulig. Det fungerte greit.
José Mourinho var heller ikke dårlig. Portugiserens 4-2-3-1-system var bygget for Ronaldo. Fokuset på kontringer ga han masse bakrom, mens alenespissen tok løp ut mot høyre slik at Ronaldo kunne storme innover i banen. Laget skjøv ofte ut mot venstre uten ball, slik at Ronaldo slapp å jobbe hjemover.
Mange av disse funksjonene eksisterer fortsatt i begge lag. Og hvorfor ikke? God taktikk handler om å få stjernespilleren til å trives.
Får aldri nok
Den viktigste faktoren handler likevel om spillerne selv, og mentaliteten om å alltid ønske mer.
Hjemme mot Elche i september bommet Ronaldo med en heading. Han hadde scoret tre den kvelden og Real Madrid ledet 4-1, men var likevel rasende. Messi ser ut til å jakte mål like aggressivt på 5-0 som på 1-0. Forrige uke, på stillingen 2-0 hjemme mot Eibar, nektet han å bli byttet ut.
Alt teller. For hvert mål tar de et nytt skritt inn i fotballhistorien. Og de vet det.
For oss menneskelige er det bare glede seg over disse oppvisningene uke etter uke. Spesielt til El Clásico kan vi lene oss tilbake, ta frem popkornet og se vår generasjons to fremste gladiatorer strekke fotball så langt mot perfeksjon som mulig.
La oss nyte synet mens vi kan.
