Løper på høykarbo

Post-kort fra Kenya, 14. april: De spiser egentlig det stikk motsatte. Her snakker vi om en høykarbodiett med lite fett. Det går egentlig i karbohydrater fra morgen til kveld.

Nå er ikke dette et innlegg i kostholdsdebatten om hva som er mest gunstig for utholdenhetsutøvere å spise, jeg vil bare beskrive hvordan løperne i Iten spiser.
Det er et bestemt tilbehør kenyanerne ikke klarer seg uten.

De lesser det på tallerkenen i store mengder hver dag, og halvt spøker om at det er grunnen til at de løper så fort.

Løpere er svært overrasket når jeg forteller at jeg ikke har smakt dette før jeg kom til Kenya.

– Du må bo her og spise ugali. Da kommer du til å løpe fort, fikk jeg beskjed om på dagens morgentur.

Te som styrkedrikk

Men la oss starte med det som skjer før første treningsøkt klokken seks om morgenen. Så tidlig er verken appetitten eller tiden på en utøvers side i forhold til frokost.

– Det at de trener veldig tidlig om morgenen gjør at de ikke spiser frokost først, men veldig mange drikker te som de har et par spiseskjeer sukker i. I tillegg fylte de opp glykogenlagrene med ugali før solnedgang, forklarer Ingvill Måkestad Bovim.

Hun ble nummer seks i VM på 1500 meter i 2011 og har gjestet Iten på treningssamling. Dessuten er hun utdannet ernæringsfysolog. Så hun vet hva hun prater om. For et par år siden skrev hun kokeboken «Winning food». Der finner man også en oppskrift fra Iten.

Teen Måkestad Bovim nevner virker å være kenyanernes styrkedrikk. Vi snakker om svart Chai-te med melk og mye sukker. Kenyanerne hiver teskje på teskje oppi tekoppen sin. Melken kommer gjerne rett fra kua.

– Det gir en annen kvalitet, mener Washington Kibiwott, som stadig kjøper en kopp melk fra nærmeste bonde.

Lite halvfabrikata å spore

Denne teen drikkes det mye av i løpet av et døgn hvis de får sjansen. Til og med vi er blitt glad i denne drikken. Turkompis Anders drikker aldri te til vanlig, her drikker han 3-4 kopper om dagen. Jeg er lite glad i alt med varm melk i, men drikker like mye som Anders. Det er bare blitt sånn når alle andre gjør det.

Akkurat som med melken er det mye av maten her som kommer rett fra kilden. Her er det ikke mye halvfabrikata og industrimat og se. Når vi er ute og løper ser vi at de dyrker jorda overalt.

Mais, poteter, bønner, linser og frukt ser ut til å være prioritert på hver eneste lille «shamba» som det heter her. Små jorder tilhører hvert eneste hus. Kombinert med et par kuer så er de rimelig selvberget. Slik har de aller fleste løperne vokst opp.

Etter morgenøkta venter det gjerne mer te til frokost. Vi får i tillegg servert grøt, bananer, egg og en pannekakevariant. De fleste må nok klare seg med et litt mindre utvalg før lunsjen kommer inn i bildet.

– Rett fra jorda

Dette er som oftest et vegetarmåltid bestående av ris, poteter, bønner, linser og grønnsaker. Kanskje med litt brød ved siden av. Slik er det i alle fall for de som har råd eller dyrker selv.

– Det virker som de spiser sunt og bra. Mye grønnsaker og karbohydrater rett fra jorda, sier Sindre Buraas, som har vært i Kenya på samling 20 ganger.

– Det er lite brusdrikking og godterispising. Sikkert mye for at det koster en del og er lite tilgjengelig, forklarer han.

Det virker som om usunne ting nesten ikke eksisterer her. Vi har i alle fall ikke sett mye til det. Selvfølgelig kan du få kjøp det meste på byens fineste hotell og noen kafeer, men der er det ikke mange av løperne som har råd til å henge.

Til og med vi har klart å holde oss unna i mye større grad enn vi ville gjort hjemme. Vi har spist den maten vi har fått servert på treningscampen, og den ligner på den maten lokale løpere med litt bedre råd spiser.

Ugali - hemmeligheten bak suksessen?

Før den andre treningsøkten klokken fire er gjerne tekoppen framme igjen. Selv passer vi på å drikke masse vann i tillegg. Det er viktig i stor høyde, spesielt når man trener mye.

Det er først til middagen ugali dukker opp. Dette tilbehøret som kenyanerne spøker om at er hemmeligheten bak løpersuksessen. Noen mener det, tror jeg.

Utenlandske forskere har kommet hit for å analysere innholdet i ugali, men de har ikke funnet noe vesentlig. Jeg har lite tro på at dette skal gi noe spesielt utslag.

Ugali består rett og slett av maismel, litt salt og vann. De koker opp vann med litt salt, tar oppi maismel og rører til det tykner og får en ganske hard konsistens. Til slutt sitter du igjen med en seig masse, som ikke minner om hverken grøt eller potetmos i konsistens.

– Smaker lite

Dette spises ved siden av det som serveres til middag hver eneste dag. Konsistensen føles merkelig for oss nordmenn, og det smaker nærmest ingen ting. De kenyanske løperne på campen vår kjører på med store mengder hver dag. Vi er litt mer beskjedne, men forsyner oss alltid med litt.

– Jeg har smakt det, men jeg synes det smaker veldig lite og er kjedelig mat. Så jeg spiser ikke mye av det. Jeg spiser mer poteter og ris, forteller Buraas.

Til middag går det i grønnsaker og en eller annen gryte ved siden av ugalien. Noen ganger en vegetarvariant med bønner og linser. Andre ganger med kjøtt for de som har råd og tilgang.

– Kenyanske løpere spiser mye karbohydrater, spesielt de mest fattige som nesten bare spiser ugali. Med innslag av egg noen dager i uka. Dette kan bli litt vel ensidig. Men de med litt mer penger spiser også kjøtt et par ganger i uka, samt grønnsaker og frukt. Det er egentlig ganske optimalt for langdistanseløpere. Mye karbohydrater, lite fett og nok proteiner, forklarer Måkestad Bovim.

Allerede gitt utslag

Frukt selges overalt her. Det dyrkes spesielt mye pasjonsfrukt og bananer, men mango, ananas og andre frukter er også å se.

– De fattigste har ikke et godt nok kosthold, men de som har litt mer penger spiser bra for langdistanseutøvere som trener så mye, oppsummerer Måkestad Bovim.

Det går historier om utenlandske løpere som er blitt dårlige under oppholdet her. Som alle andre har vi tenkt tanken på at problemer kan oppstå. Til nå har vi spist alt vi har fått servert og heldigvis ikke fått trøbbel. Vi håper det fortsetter.

Det er mulig det er innbilning, men jeg synes speilbildet viser at to økter om dagen kombinert med kenyansk løpermat har gitt utslag etter bare en uke. Hadde jeg bodd her ett år og holdt det samme kostholdet, så er jeg ganske sikker på at jeg hadde hatt en mer løpervennlig kropp enn nå.