Kommentar: «For Real Madrid stod et rykte på spill»

Vi kan bare forestille oss lettelsen da avtalen gikk i boks. Lenge hadde han ønsket dette: nå var endelig jakten over. Dette er mer enn en overgang: for ham handler det om å bygge en lovende fremtid, om prestisje og – et av hans personlige favorittord – ilusión.

Martin Ødegaard kan selvsagt ikke spansk. Dette handler om Florentino Pérez.

Real Madrids mektige president vil sette en høy pris på nordmannens signatur. Det må vi ikke glemme. Ordet ilusión refererer til spenning og forhåpninger; følelsen en får ved tanken på å realisere grandiose drømmer og romantiske ambisjoner. Det oppsummerer de gullkantede aspirasjonene Pérez har om at Real Madrid alltid skal være størst, flottest og best.

Drivkraften bak slike mål er storslåtte spillerkjøp. Statusen som tidenes mest suksessfulle klubb ble bygget ved prinsippet om å alltid hente verdens mest ettertraktede aktører. Strategien er den samme i dag.

Og Ødegaard er en galáctico i miniatyrformat.

For Pérez er dette da mer enn rekrutteringen av en lovende 16-åring. Det er en befestning av Real Madrids globale status som fotballens mest ettertraktede destinasjon.

De originale galácticos

Verdien av å vedlikeholde – og forsterke – akkurat dette er rotet i Real Madrids historie.Store overganger og troféer har lenge gått hånd i hånd.

Det begynte på 1950-tallet med Santiago Bernabéu. Presidentens praktfulle planer bidro til å gjøre klubben så stor som den er i dag, og metoden frem til 1961 var denne: å kjøpe én internasjonal storstjerne per sesong.

Åtte år tidligere hadde klubben hentet den største av dem alle, Alfredo Di Stéfano, etter en lang og bitter politisk feide med Barcelona. Inn kom også Paco Gento. Mellom 1954 og 1960 fulgte lille Raymond Kopa, en av Frankrikes beste spillere; Didí, den brasilianske midtbanegeneralen; Ferenc Puskás, den geniale ungareren; og mange flere.

Det ble som det måtte bli. Real Madrid fikk det beste laget.

Dette var de originale galácticos. De vant de fem første europacupene, fra 1955 til 1960, og en sjette i 1966. Disse pokalene formet inntrykket av klubben som Europas mest glamorøse lag. Da FIFA skulle holde en avstemning for tittelen årtusenets klubb, i 2000, ble vinneren Real Madrid.

Globalt varemerke

Nettopp denne epoken var inspirasjonen for Pérez da han sjøsatte sitt eget galácticos-prosjekt etter å ha vunnet presidentvalget i 2000. Én spiller per sesong. Av ypperste kvalitet.

Én etter én ble de presentert: Luís Figo (2000), Zinédine Zidane (2001), Ronaldo (2002) og David Beckham (2003).

Storhandelen ble kombinert med ambisiøs markedsføring. Under Pérez ble bildet skapt av Real Madrid som en global institusjon; en klubb som fotballelskere fra alle kontinenter kunne relatere til.

Budskapet ble spredd ved hjelp av mesterligatittelen i 2002, men også selve spillerne. Hvem drømte vel ikke om å bli som Zidane, Figo, Ronaldo eller Beckham? Drakter ble solgt, Real Madrids popularitet steg og det kommersielle avdelingen vokste.

Suksessen varte ikke på banen, og Pérez ble erstattet av Ramón Calderón i 2006. Men da Pérez returnerte i 2009, var filosofien gjenkjennelig. Siden har vi sett kjøp som Cristiano Ronaldo, Xabi Alonso, Kaká, Gareth Bale og James Rodríguez.

Rikest og best

I dag kan posisjonen til Real Madrid neppe være langt unna den Pérez ønsker seg. Carlo Ancelottis mannskap leder La Liga; de er også spanske cupmestre, europamestre og verdensmestre for klubblag.

Cristiano Ronaldo har vunnet gullballen to år på rad. Den globale fanen bæres fortsatt av de største profilene.

Klubben bruker fortsatt mye penger, og ifølge nettsiden Transfermarkt.co.uk har de betalt for fem av de åtte dyreste spillerovergangene gjennom tidene.

Pérez hevder disse er «billige» fordi store deler av summene tjenes tilbake, enten direkte eller indirekte, gjennom faktorer som draktsalg og sportslig suksess. Hva enn som er tilfellet, hersker det ingen tvil om at den enorme supporterskaren skaper betydelige kommersielle fordeler.

Tallene er klare. Real Madrid har vært klubben med høyest inntekt i ti år på rad.

Den store budrunden

Nå har de også Ødegaard. Playmakeren kan ikke sammenlignes med spillere som Cristiano Ronaldo og Bale, men overgangene innehar mye av den samme symbolikken.

Det finnes én viktig forskjell som gjør kuppet spesielt søtt for Pérez. Dette var en budrunde som involverte mesteparten av den europeiske klubbeliten. Når Real Madrid bryter overgangsrekorder, har vanligvis få klubber råd til å melde seg på. For Cristiano Ronaldo var det Madrid eller ingenting. Det samme gjaldt for Bale.

Ikke her. Alle klubbene stilte på lik linje. Alle hadde råd til Ødegaard.

Faktorene som da stod igjen handlet om ting som spillerutvikling, sjansene på førstelaget, fasilitetene og prestisjen. For Real Madrid stod et rykte på spill. Så de rullet ut den røde løperen: Ødegaard ble hentet i privatfly, trente med laget, traff Zidane, så Madrid-derbyet fra presidentboksen på Vicente Calderón og møtte Pérez på treningsfeltet.

Og nok en gang ble en stjerne fortryllet. Nok en gang ble tiltrekningskraften uimotståelig.

Umulig å avslå

Derfor er det grunn til å tro at mesteparten av lettelsen vil komme fra klubbens side. Det politiske presset til å hente klodens fremste talenter forsvinner aldri.

Real Madrid skal alltid ha de beste spillerne. Samme om de er 16 eller 26.

Man kan bare forestille seg inntrykket Ødegaard har fått i hovedstaden.

Han har sagt nei til Bayern München; klubben med verdens kanskje beste trener i Pep Guardiola; til Arsenal, som har en så strålende kultur for spillerutvikling; til Ajax, som har produsert så mange legender; til Liverpool, hans egen favorittklubb.

Så den heldige her er ikke Ødegaard. Det er Real Madrid.

Samtidig har spanjolene brukt sine ressurser godt, og ingen kan si at Perez & Co ikke er klar over sin egen status.

Det har blitt sagt de siste ukene at «en sier ikke nei til Real Madrid». I den setningen ligger klubbens største triumf.