Magnus Moan får massasje
Foto: Christian Kråkenes

Er det plass til Moan (33) når superbarna kommer?

En helt spesiell generasjon med ungdommer er i ferd med å innta toppidretten. Mye er forandret for utøverne som har vært med lenge, som Magnus Moan.

– Ooouuuuf!

Magnus Moan brummer av smerte der han ligger rett ut, midt på gulvet i en fuktig garderobe på skiarenaen i østerrikske Seefeld. Det er en av de siste samlingene før kombinertlandslaget skal til ski-VM i Lahti.

Rundt Moan er resten av det norske laget i ferd med å gjøre seg klare til hopptrening. Det er armer, bein, sportsbager og hoppdresser overalt i det lille rommet.

Landslagstrener Bjørn Kristian Ingebrigtsen har satt seg midt på Moans rygg.

Nå skal han sette inn nådestøtet. Treneren klemmer til rundt 33-åringens nakke.

Denne gangen er det ikke lavmælt brumming som kommer ut av Moans munn. Det gjør vondt å være idrettsutøver i 2017.

– Sånn, nå har vi fått løsna opp bra her, sier Ingebrigtsen fornøyd.

Men Moan har et mer komplisert problem enn vonde ryggmuskler når vi møter ham. Han får ikke ting til å stemme. Helgen før ble han nummer 53 i verdenscupen, og VM er så altfor nærme.

Moan pleide å være best i verden. Med 25 verdenscupseiere er han en av de mestvinnende noensinne i kombinertsporten. Men de siste sesongene har noe forandret seg. Han er blitt forbigått - av flere utøvere som ikke bare er yngre, men også litt annerledes enn før.

Nå går han rundt og lurer. Er han ferdig? Burde han gi fra seg VM-plassen og si at dette blir hans siste sesong?

– Jeg har vært én telefonsamtale unna å si at det er over, forteller han oss.

Bare to meter unna finner vi en som på mange måter illustrerer Moans utfordring. Han heter Jarl Magnus Riiber, er 19 år og sitter akkurat nå og gir gode råd om hoppteknikk til den eldste på landslaget, Håvard Klemetsen (38).

Riiber og Klemetsen studerer hopp på pc

TØRRTRENING: Jarl Magnus Riiber (i midten) blir omtalt som kombinertlandslagets store analytiker og detaljnerd av lagkameratene. Derfor spør veteranen Håvard Klemetsen mer enn gjerne 19-åringen om teknikkråd. I bakgrunnen tørrtrener Espen Andersen før han skal i bakken.

Foto: Christian Kråkenes

De spesielle ungdommene

Riiber er et eksempel på en ny type idrettsutøver.

I 2012 startet TV-kanalen USA Today en konkurranse der seerne ble bedt om å sende inn forslag til hva man kunne kalle generasjonen som er født etter 1995.

Her dukket begrepet «generasjon Z» opp for første gang.

Det er de som ifølge ungdomsforskning drikker og røyker mindre, er mer glade i foreldrene sine, liker seg bedre på skolen – og er blitt kjent for å være uhyre opptatt av prestasjon. I Norge kalles de ofte «Generasjon prestasjon».

Nå er de blitt gamle nok til å innta toppidretten - og det merkes.

De er begynt å dukke opp overalt.

FBL-EUR-TROPHY

Ada Hegerberg og Cristiano Ronaldo ble kåret til Europas beste fotballspillere av UEFA.

Foto: VALERY HACHE / Afp

Vi har Ada Hegerberg (20), hun som allerede som 15-åring stilte så høye krav til alle i Stabæk at lagvenninnene var usikre på om hun var «gal eller bare helt rå». I høst ble hun kåret til Europas beste fotballspiller.

Eller Caroline Graham Hansen (20). Allerede som 11-åring bestemte hun seg for å leve som en toppidrettsutøver. I dag regnes hun som kvinnefotballens kanskje beste tekniker.

Sander Sagosen var 14 år gammel da han skjønte at han var i ferd med å bruke for mye tid på et pc-spill. Han knuste det, kastet det i søpla og bestemte seg for å dra på løpetur klokken 06 neste morgen. Nå skal 20-åringen snart til en av verdens beste håndballklubber, PSG.

Og så har vi selvsagt han som en gang var så desperat etter å trene at han «brøt seg inn» i Strømsgodsets låste styrkerom. Ikke så lenge etter ble Martin Ødegaard (18) den yngste noensinne med a-kamper for Real Madrid.

Det er mange flere, som for eksempel: langrennsløper Johannes Høstflot Klæbo (19), friidrettsutøver Jakob Ingebrigtsen (16), fristilkjørerne Tiril Sjåstad Christiansen (20) og Johanne Killi (19), snøbrettkjøreren Marcus Kleveland (17), landeveissyklisten Kristoffer Halvorsen (20), tennisspiller Casper Ruud (19), friidrettsutøver Karsten Warholm (20, svømmer Henrik Christiansen (20) og fotballspiller Martin Samuelsen (19).

Og så har vi altså kombinertløperen Jarl Magnus Riiber (19), som har hoppet lengst av alle i verdenscupen de siste sesongene.

Stereotypen

Det er bare trening, men i Seefeld høres Riibers jubelbrøl langt opp på tribunen da han lander etter sitt tredje hopp.

Det var dette hoppet han jaktet på; det helt perfekte.

Riiber passer tilsynelatende perfekt inn i stereotypene fra «generasjon Z». Han har vært målrettet så lenge han kan huske. De andre kaller ham perfeksjonistisk og analytisk. Han går alle detaljer etter i sømmene, for han ønsker alltid å prestere bedre.

Nettopp dette ligger til grunn da han brått bestemmer seg for å avslutte treningen denne januardagen, noen uker før han skadet seg og mistet resten av sesongen. I stedet stiller han seg opp som publikum og ser på mens lagkameratene fortsetter å hoppe.

Jarl Magnus Riiber snakker i walkietalkie

Riiber trengte bare tre hopp før han syntes han hadde finjustert teknikken nok da NRK møtte ham i Seefeld.

Foto: Christian Kråkenes

– Når du får sånne hopp må du bare avslutte. Da gjelder det å holde på flyten og ikke ødelegge med et nytt, dårligere hopp, forklarer Riiber.

I sjetteklasse bestemte han seg: han skulle legge seg klokken ni hver eneste kveld, sånn at han kunne stå opp og gå på rulleski klokken fem hver morgen.

– Jeg var ganske ekstrem før. Jeg har alltid likt system, og ble stresset uten, sier han.

Slik ble veien lagt for Riiber. Som 17-åring fikk han plass på kombinertlandslaget. Som 18-åring rystet han verdenseliten med hopping man sjelden hadde sett maken til i sporten.

Kombinertløperen er faktisk så god at teknikken hans blir studert av de som egentlig burde være mye bedre enn ham, nemlig spesialistene på det norske hopplandslaget.

Man har hatt utøvere som Riiber før, for all del. For eksempel Ole Einar Bjørndalen. Også han var blodseriøs og god for alderen gjennom tenårene.

Forskjellen nå er at det er så mange. Dagens ungdommer har hatt typer som Bjørndalen å lære av.

De har også dratt nytte av at de var var den første generasjonen som vokste opp med internett.

Riiber har alltid hatt enkel tilgang til all verdens kunnskap om trening og hva de beste utøverne har gjort for å nå toppen - og visst å benytte seg av det.

– Allerede i sjetteklasse hadde jeg en greie for Ole Einar Bjørndalen. Jeg så opp til ham og så på ham som en ekstrem utøver, forteller Riiber.

kombinertlandslaget varmer opp med fotball

LEK OG MORO: Kombinertlandslaget pleier som regel å starte oppvarmingene med fotball.

Foto: Christian Kråkenes

Visste ikke hva toppidrett var

Riibers generasjon er i ferd med å sette nye standarder for hva som kreves for å bli best. Samtidig ligger det i idrettens natur å alltid presse nivået høyere.

Moan nikker gjenkjennende når vi spør om det aldri har vært mer krevende å drive med idrett. Han er ennå ikke gammel for å være utøver, men han kommer fra en litt annen tid.

moan og kristiansen

Moan tar seg en strekk, mens trener Bjørn Kåre Ingebrigtsen tegner opp og forklarer hva han bør tenke på når han skal hoppe.

Foto: Christian Kråkenes

– Da jeg var ungdom, visste jeg ikke en gang hva toppidrett var for noe. For meg var det hele bare lek og moro. Bruk av masse energi. Null bekymringer. Jeg savner egentlig det, sier han og humrer.

– Hvordan opplever du de unge utøverne som kommer nå?

– De er på et langt høyere nivå enn hva jeg var.

Nå handler alt om hvordan han skal greie å bli en av de beste igjen. Årsaken til formsvikten hans er selvsagt komplisert, men Moan har uansett bestemt seg for å bli mer som de som puster ham i nakken. Han prøver å innrette seg etter de nye standardene.

– De siste årene har jeg på papiret blitt mye mer toppidrettsutøver. Jeg har definitivt et mye mer rutinepreget liv nå, også mye fordi jeg har fått barn, sier han.

– Hjelper det?

– Man skulle jo tro det ...

– Det er frustrerende, for jeg gjør absolutt alt etter boken. Men det er igjen et signal på at det trenes ekstremt bra av andre nå, og at det er enormt høyt nivå på det som leveres, sier han.

kokslien og krog spiser lunsj

STAMGJESTER: Kombinertlandslaget bor alltid på det samme, lille hotellet når de er i Seefeld. De får som regel dette rommet for seg selv, og der inntas alle dagens måltider. Her spiser Magnus Krog (t.v) og Mikko Kokslien lunsj.

Foto: Christian Kråkenes

Moan har god tid til å prate nå. Han har satt seg i oppholdsrommet i det som i 14 år har vært kombinertlandslagets faste hotell i Seefeld. Her har hele laget nettopp spist en klassisk toppidrettslunsj; salat, suppe og pasta.

Men resten av laget har nettopp gått. De er på rommene sine for å ta en middagslur, slik man etter moderne treningsfilosofi bør gjøre for å restituere seg etter trening.

Moan får derimot ikke sove nå.

– De som kommer opp nå er mye flinkere på ting som kosthold, hvile og søvn. Trenerne har også blitt bedre, og det samme har utstyret. Når det gjelder selve treningen har ikke ting forandret seg fullt så mye. Det er mer helheten i det man driver med nå som er annerledes, sier Moan.

I etasjen over har Riiber og romkameraten Espen Andersen slukket alt av lys, men solen skinner rett gjennom gardinene på rommet. De prøver å finne roen.

Riiber og Andersen på rommet

MIDDAGSLUR: Når man er toppidrettsutøver, er faktisk en del av jobben å ta seg en liten lur midt på dagen. Riiber og romkameraten Espen Andersen prøver å få sovet litt, men noen ganger er det vanskelig - og andre ting frister mer. Det viktigste er uansett å slappe av.

Foto: Christian Kråkenes

«Alle» skal bli best

På 1960-tallet begynte det å bli vanlig å leve som dagens toppidrettsutøvere. Da startet profesjonaliseringen av idretten for alvor, mye fordi man fikk radio og tv som var med på å øke populariteten.

For hvert år som har gått, har nivået blitt høyere og høyere. Både i Norge og ellers i verden. I lagspill går det stadig fortere, i individuelle idretter settes det stadig verdensrekorder.

Spørsmålet er hvor langt man kan ta det. Og hva betyr det når man nå har en generasjon som ser ut til å ta seriøsitet til enda et nytt nivå?

Før vi kom frem til Seefeld for å møte Moan, Riiber og resten av kombinertlandslaget, sendte trener Bjørn Kåre Ingebrigtsen oss en oversikt over dagsplanen. Den så slik ut:

«Vi starter med frokost kl. 08.00. Noen tar en liten løpetur før det. Så stikker vi til hoppbakken 09.15 og starter med hopping kl. 10.30. Lunsj på hotellet kl.12.30. Langrennsøkt kl. 15.00 (rolig langtur). Middag på kvelden»

Det eneste som pleier å variere i dagsplanene, er tidspunktene. Slik må det være for alle som har ambisjoner.

Moan trives med dette livet nå, men drømte aldri om å få det slik da han var ung.

– Jeg tenkte aldri på å bli en del av landslaget eller å gå et VM. Det var ikke målet mitt med treningen i det hele tatt, sier han.

Han ble bare sakte, men sikkert god nok.

– I dag, derimot, går alle rundt og sier «jeg skal bli best». Men det er jo ytterst få som blir det, sier Moan.

Magnus Moan ved bommen

VEIEN TILBAKE: Moan øver på hoppteknikk før han skal sette utfor i bakken i Seefeld.

Foto: Christian Kråkenes

Når presset blir for stort

Forskning har vist at baksiden med «generasjon Z» er at for noen blir prestasjonspresset for stort - så stort at det gir problemer.

NRKs langrennsekspert Fredrik Aukland er til daglig rektor på Wang Toppidrett i Tønsberg, en videregående skole for ungdommer som vil satse på idrett. Han har merket en forandring.

– Det er en ny type generasjon. De tør for eksempel i større grad å ta egne valg, ikke bare bli trent. De har mye større kunnskap om hvordan man utvikler seg som idrettsutøvere, sier han.

– Det er nok blant annet fordi de har hatt mye større tilgang på bilder og film fra gode utøvere. Man kan kan rett og slett se hvem de har kopiert av Northug og Sundby, for eksempel, legger han til.

Men det kan bli for mye av både trening og seriøsitet. På skolen følger de derfor nøye med. Presset kan bli for stort, og Aukland mener idrett fortsatt skal være mest lek og moro for barn og de yngste ungdommene.

– Men det er generelt ikke noe spesielt negativt med «generasjon Z» og idrett. Det gjelder å ikke være konservativ, men heller se mulighetene i det. Det viktigste er at mange driver med idrett og koser seg med det, sier han.

Mindre opptatt av rutiner nå

Det hjelper å ha et godt apparat rundt seg. For Riiber ble det faktisk litt mindre rutiner da han kom på landslaget.

Han har lært at det er like viktig å koble av innimellom, ellers sliter man seg ut.

riiber får råd av treneren

GODE RÅD: Riiber og trener Bjørn Kåre Ingebrigtsen tar en prat etter trening.

Foto: Christian Kråkenes

– Jeg er ikke fullt så opptatt av system og ting som at jeg må legge med på samme tidspunkt nå lenger, men jeg liker jo fortsatt godt å ha ting på stell, sier Riiber.

– Hvordan ser du for deg at idretten din er om 10 år?

– Jeg og romkameraten min (Espen Andersen) har snakket om det. Vi tror ikke at vi kommer til å være like gode i sporet som vanlige langrennsløpere på grunn av hvor forskjellig man må være fysisk, men jeg tror vi har nærmet oss spesialhopperne veldig, sier han.

– Og denne utviklingen må du være med på?

– Ja, det er det som er retningen, og det er det vi jobber for, sier Riiber.

Skjebnerennet

Det har blitt mørkt i Seefeld da kombinertlandslaget kommer tilbake til hotellet etter dagens siste økt.

Det ble en to og en halv times lang tur på fjellene rundt den østerrikske bygda. Først i strålende sol, så i måneskinn.

– Den fineste turen vi har hatt på veldig, veldig lenge, sier landslagstrener Ingebrigtsen.

Én etter én forsvinner kombinertløperne inn på rommene sine.

Rett før vi skal gå, hører vi et voldsomt brak. Og så ett til. Og enda ett. Det går noen sekunder før vi skjønner det. Det er noen i etasjen over oss som hopper. Eller rettere sagt, det er noen som øver seg på skihopp - i hotellgangen.

Fire dager etter samlingen i Seefeld går Moan verdenscup igjen. Han kalte det sitt skjebnerenn, og en test på om han har noe å gjøre i ski-VM som starter denne uken.

Han ble nummer tre, en forbedring på 50 plasser. For 33-åringen var det en seier.

Det er fortsatt plass til ham.