En annerledes advent
Mens du ventet på julaften ventet over 60 000 flyktninger i Hellas på noe helt annet. Hos oss kom og gikk jula. Flyktningene venter fortsatt.
Før jul reiste Johanne Grov Eilertsen og Thekla Eilertsen Bergli til den greske byen Thessaloniki, den nest største byen i Hellas, for å hjelpe flyktningene der. Med seg hadde de fem kolli fulle av klær de hadde fått hjemme i Tromsø, og nærmere 40 000 kroner. Her er fortellingen deres:
11. desember
Vi ankom Thessaloniki med fly fra Stockholm i går. I den svenske hovedstaden satt vi og så på folk i varme jakker og tax free-poser på vei ut i verden.
En av de første vi møter denne morgenen i Thessaloniki er Abdelilah Alhamoud fra Aleppo.
Abdelilah kom til Hellas via båt fra Tyrkia. En båttur som vanligvis tar rundt ti minutter. Men med 28 personer om bord i den lille gummibåten gikk det ikke like fort. De brukte fire timer. Vannskorpa var rett under ripa.
– Jeg måtte bruke mesteparten av turen på å prøve å roe ned kvinner og barn. Men vi var heldige. Vanligvis pleier disse båtene å ha 40–50 mennesker om bord. Og vi fikk ikke motorproblemer, forteller han.
Abdelilah er god i engelsk. Mange av de frivillige som kommer til Thessaloniki for å hjelpe de drøyt 60 000 flyktningene som har flyktet hit bruker han både som tolk og som ekstra hender, og han ble fort vår venn og medhjelper.
Etter å ha levert bleier og morsmelkerstatning til en av flyktningleirene, reiste vi til et forlatt bygg. Det ligner et tomt parkeringshus. Vinden sniker seg under jakka, tar med seg lukten av urin og avføring. Lukta slår deg i nesa, nesten som å gå inn i en stall.
Hellas har plass til syriske flyktninger i de mange leirene i Thessaloniki. Her vi er nå bor det familier fra Pakistan og Afghanistan. Familier grekerne ikke har råd til å ta hånd om. Søppel seiler forbi i den kalde vinden. For å gå på do må de ned en etasje. Der er det mørkt, og det sies at det er tilholdsstedet for en del enslige, mannlige flyktninger. Vi får ikke gå ned dit. Alt vi kan gjøre er å lage en liste over hva barna og de andre i teltene trenger.
12. desember
Vi er tilbake i den forlatte bygningen, med ullklær og leker. Her møter vi Shaira, som har fem barn å ta vare på. To av dem er underutviklet. Hennes fem år gamle sønn ser ut som han er to år. Han reagerer ikke når vi prøver å prate med han. Han kan nesten ikke snakke.
Shairas yngste sønn ser på Thekla med de brune øynene sine, når Thekla har han på fanget. Også han er underutviklet. Det er så tungt å vite at han kanskje skal vokse opp uten en barndom.
Den lille familien har prøvd å komme seg over grensa til Makedonia fire ganger tidligere. Der har de visstnok blitt stoppet med vold og tåregass.
Senere på kvelden kommer vi med varme klær og varmeflasker, så kan de holde varmen gjennom natta i teltene. Klokka er 21.45. Det er rolig i det forlatte bygget, bortsett fra en metallplate som skraper mot betongen hver gang vinden tar tak. Et av teltene mangler dør. Alt som beskytter mot vinden er insektnettingen. Mennene får sokker som dekker de bare anklene deres.
13. desember
Softex er et selskap som produserer papirlommetørklær og dopapir. I Thessaloniki står en nedlagt fabrikk som Softex dreiv tidligere. Greske myndigheter har valgt å bruke den som flyktningleir. Noen har tent bål mellom alle teltene, som står duk mot duk. De minste teltene langs betongveggen. Der bor det for det meste enslige menn. I de store teltene har familiene fått plass. Rundt 400 mennesker bor her, i bållukten. Strøm har de bare innimellom.
På vei langs teltene blir vi dratt inn i et av dem.
– Ta litt te! Og litt frukt!
Her møter vi lille Rafah. Hun ser Johannes kamera. Et ord hun kan på engelsk. Johanne lar henne låne kameraet. Hun får løpe litt rundt med kameraet, og ser ut til å elske det. Nesten like mye som hun elsker å leke med de forskjellige filtrene på Snapchat. Kanskje tenker hun på noe annet enn livet i en nedlagt fabrikk den lille tiden hun får låne fotoapparatet og mobiltelefonene våre.
14. desember
En container på en lastebil har ankommet fra England. Paller med bind, barnemat, tomatsaus og ris. Naseem Sarwar er egentlig skuespiller hjemme i Newcastle, men han bruker sin ledige tid på å samle inn ting han kan frakte til Hellas. Gavene kommer fra bedrifter og privatpersoner.
– Folkene i England er veldig ivrige på å gi til flyktningene, forteller han.
Vi bruker flere timer på å laste ut av bilen. På kvelden reiser vi tilbake til den forlatte bygningen vi besøkte den første dagen. Den lille familien til Shaira, hun med fem barn, som vi møtte for noen dager siden, oppfører seg annerledes.
– Jalla, jalla, sier de voksne.
– Kom igjen, kom igjen!
Shairas eldstedatter, Sarah, virker likegyldig til det som skjer. Hun har gjort det før.
– Kan vi ikke bare gå og legge oss, spør en av de yngste barna.
Så sier de adjø og lykke til, og setter kurs mot den makedonske grensa for femte gang.
15. desember
Norske organisasjoner som bidrar i driften av flyktningleiren Oreokastro mener leiren er uegnet for mennesker.
– Det er den beste av de verste leirene, sier vår venn Abdelilah.
Han bor her sammen med søstera si, mannen hennes, og deres to barn. Ved hovedinngangen av leiren holder soldater vakt. Folk som ikke er flyktninger eller tilknyttet de veldedige organisasjonene får ikke komme inn her, så vi må snike oss inn et åpent vindu på bakkenivå.
Og det er mange åpne vinduer i Oreokastro. I alle fall knuste vindu. De bidrar til at den kalde desemberluften får fritt spillerom i den nedlagte tobakksfabrikken.
Vi har med oss tegnesaker, ballonger og sjokolade. Johanne har kjøpt papirstrimler hun håper kan bli til julelenker. Men barna er for det meste interesserte i ballongene og sjokoladene.
Bortsett fra fire år gamle Dene. Kanskje det tristeste barnet vi har møtt. Hun har ringer under øynene og smiler aldri. Bortsett fra når hun er ferdig med julelenka si. Resten av dagen danser hun rundt med den i hånden.
Barna i disse leirene har ingen hverdag. På plassen utenfor tobakksfabrikken leker tre gutter med våt papp. En av dem har tisset på seg. Han har ikke sokker.
16. desember
Ikke langt fra den forlatte bygningen hvor flyktningene fra Pakistan og Afghanistan har gjemt seg, ligger hovedgata i Thessaloniki. Dior og Zara, kafeer og marmorfasader.
Her skal vi holde en demonstrasjon. Vi fyller torget med plakater og bilder fra Syria. Abdulla holder en appell hvor han forteller om situasjonen hjemme i Syria, hvor resten av familien er. Inntrykket vårt er at grekerne lukker øynene til situasjonen både i Syria og i deres egen by. Grekerne har kanskje nok å stri med, men vi ønsker å gjøre de oppmerksomme på hva som skjer.
Mange stopper opp, men en dame med barnevogn bare fnyser av oss. Det gjør vondt, og gjør oss skikkelig forbannet.
19. desember
De siste dagene har vi hengt i stroppene med våre britiske venner. Vi har vært fra leir til leir med mat, klær og leker. Det har vært så fint, som julaften hver dag. Alle blir så glade, barna lyser opp. Det er så godt å kunne hjelpe litt. Samtidig skulle vi ønske vi kunne bidra mer. Så mange barn som vokser opp under slike forhold. Men i morgen skal vi hjem.
Vi blir invitert på middag hjemme hos Abdelilah søster i Oreokastro. De har fått to kokeplater, og får mat restaurantene i nærheten ikke kan bruke. I tillegg har Abdelilah fått litt mat fra de frivillige han hjelper. Stekt kylling, stekte grønnsaker, ris og brød.
Vi prater litt med Abdelilah om fremtiden. Han forteller at han føler at han lever på en gravplass: Alt står stille, han lever, men han er ikke levende. Samtidig er han er så glad for at han får komme seg ut innimellom for å hjelpe de frivillige, og han tror ting vil ordne seg.
– Vi ønsker jo ikke å være i Europa, vi ønsker jo ikke å være her, vi ønsker å leve i Aleppo, slik vi gjorde før krigen brøyt ut, sier han.
Men akkurat nå håper han på å komme seg til Nederland, hvor han har et søskenbarn. Kommer han seg ikke dit ønsker han å dra til Irland eller Norge.
20. desember
Vi tilbrakte natta i Oreokastro-leiren. Klokken fire i natt falt både barn og voksne til ro. De har snudd helt om på døgnrytmen, bruker natta til sang, musikk og prating.
Thekla må opp klokken åtte. Hun skal ha en sensorveiledning med sensoren sin hjemme i Tromsø. Da hun står der og prater i telefonen kommer en liten gutt ut av teltet sitt, tisser i en flaske og går inn igjen.
Vi må tilbake hit.