Barna hennes opplever skolevegring: – En stor eksistensiell krise

Over halvparten av barn med skolevegring oppgir at de har blitt mobbet på skolen, viser forskning gjort ved Universitetet i Sørøst-Norge.

– Og i halvparten av de tilfellene igjen har ikke skolen satt i gang noen tiltak når mobbingen ble avdekket. Det er med andre ord veldig alvorlig.

Det sier Marie-Lisbet Amundsen, som er professor i spesialpedagogikk. Hun har snakket med hundrevis av familier som sliter med barn med skolevegring.

Hun sier mange barn og unge blir hjemme fra skolen. Ikke fordi de er syke, men fordi de ikke klarer å gå på skolen.

Amundsen forklarer at fellestrekket for barna med skolevegring er at de engster seg så mye for å gå på skolen at de ikke klarer å gå, til tross for at de har lyst.

– Det vi finner i vår forskning er at 40 prosent har en nevrodiagnose, og 35 prosent har en angstrelatert diagnose. Det kan komme av at de har blitt mobbet for eksempel.

Ufrivillig skolefravær

Mari er en av mange foreldre med barn som vegrer seg for å gå på skolen. Vi bruker bare fornavnet hennes i denne saken, og skriver ingenting om hvor i landet hun hører hjemme.

To av barna hennes har slitt med ufrivillig skolefravær.

– Det var en stor eksistensiell krise. Det opplevdes som en like stor krise begge gangene.

Mari forteller at det ikke var noe som tilsa at barna hennes skulle streve i skolen, men for begge startet utfordringene i førsteklasse.

– Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle få barn med skolevegring. Jeg tok det bare som en selvfølge at barna mine skal gå på skolen sånn som alle andre gjør.

Generelt startet dagene med at barna hadde vansker med å stå opp. Etter hvert ble det å pusse tenner en kamp.

– Vi måtte presse på det som tidligere bare hadde blitt gjort.

Utrygt miljø

Først trodde Mari at barna hennes ikke hadde lyst til å gå på skolen, men over tid ble det tydelig at det ikke var viljen det sto på.

– Begge mine ville ikke noe annet enn å klare å gå på skolen sånn som alle andre barn klarte. Men de klarte ikke, rett og slett.

Maris datter opplevde skolemiljøet som utrygt, da hun ble ledd av og ikke valgt av andre elever i aktiviteter.

– Hun opplevde mange ting som gjorde at hun mistet tro på seg selv, sier Mari, som mener at måten skolen er organisert på kan bidra til å skyve barn ut av skoleverket.

I dag takler begge av Maris barn skolegangen mye bedre.

– Begge klarer å ta imot opplæringstilbudet som er tilpasset for dem. Det som måtte til var forståelse for deres natur og kompetanse til å oppdage deres læringsstil.

Likevel synes Mari det blir feil at skolen forventer det samme av alle barna, da de utvikler seg i forskjellig tempo og utvikler forskjellige typer egenskaper.

Konkurranseklima

Professor i spesialpedagogikk, Marie-Lisbet Amundsen, er tydelig på at endringer bør bli gjort i skoleorganiseringen.

– Skolene er i dag i stor grad preget av et konkurranseklima, og ikke et samarbeidsklima. Det samsvarer veldig dårlig med at folkehelse og livsmestring skal inn i alle fag.

Tidligere har det vært spesialpedagoger eller spesialpedagogisk ressursteam på skolene, men dette er helt fraværende i mange kommuner i dag.

– 60 prosent av de med skolevegring strever med det faglige arbeidet på skolen. Det betyr at de ikke får tilpasset opplæring som de har rett til.

Amundsen mener at den mer teoretiske tilnærmingen til læring kan være en faktor til at flere faller utenfor.

– Internasjonale og nasjonale tester og kartleggingsprøver blir vektlagt på bekostning av pedagogiske føringer og virkemidler.

Samfunnsøkonomisk gevinst

For å skape en mer inkluderende skolegang for alle, legger Amundsen frem flere forslag.

– Jeg mener at elevgruppene bør bli mindre, og det må legges i mye større grad til rette for fysisk aktivitet og praktisk-orientert læring. I ungdomstrinnet bør elevene kunne velge mellom en mer praktisk-orientert linje og en mer teoretisk-orientert linje.

– I tillegg til dette må spesialpedagoger eller spesialpedagogiske team inn i alle skoler.

På spørsmål om det er tilstrekkelige midler og ressurser for å iverksette tiltak liknende det Amundsen foreslår, svarer hun at det rent samfunnsøkonomisk vil være gunstig.

– Barna som får redusert livsmestring og psykisk helse grunnet skolerelaterte faktorer koster oss mye. Det er en situasjon norsk skole ikke kan leve med.