Det tok Oscar to minutter å si navnet sitt

Oscar sitter ytterst til høyre i kommunestyresalen, slik han har gjort sporadisk som varamedlem for Høyre i to år nå. Rundt ham i det store rommet med brune trestoler småsnakker tretti folkevalgte. Men Oscar er taus.

19-åringen river ut en side fra notatblokka og legger den i lomma. Blodåra på halsen hans dunker hardt og tydelig. For nå skal Oscar gjøre noe han ikke har gjort i løpet av de to åra han har vært varamedlem i kommunestyret i Midtre Gauldal i Sør-Trøndelag.

Snart skal han stå på talerstolen. Han skal snakke om politikk. Fremme sine meninger. Uten å stamme. Dette har han drømt om siden han ble politisk interessert som ung.

Vokste ikke av seg stamminga

– Hei, velkommen til Støren, sier han med tung innpust.

Da vi noen dager senere treffer han igjen øverst i trappa i det gråhvite huset han har vokst opp i, er det ikke den blå genseren eller de sorte brillene man først legger merke til hos 19-åringen. Det er måten han snakker på man biter seg merke i.

For selv om stamminga har blitt mye bedre, har han helt siden han var liten gutt hatt store problemer med å snakke. Ordene ville ut, men det tok tid. Lang tid.

Han er en av rundt 40-50.000 som stammer i Norge. De fleste får taleflytvansker når de er mellom to og fem år, men mange vokser det av seg. Det er ikke tilfellet for Oscar Aaslund Hovin.

Folk ser bare stamminga

Oscar tar oss med i andreetasjen i det store huset midt på bygda. Han har slukket lysene, men tent stearinet for dagen. På veggen henger konfirmasjonsbilder og skilt med sitater. I dette huset har Oscar brukt uvanlig mye tid.

– Det var vanskelig å få venner fordi jeg stammet så fælt. Spesielt i skolegården ble jeg ansett som han litt rare. Det ble med meg og en venninne eller to, sier Oscar og kikker usikkert ned i fanget sitt.

Stamminga har vært som en mur mellom det Oscar tenker og det han sier. Ting høres så mye bedre ut inni hodet hans.

• (Klikk deg gjennom myter om stamming nederst i saken).

– Personer rundt meg ser bare stammingen, men ingen forstår hva som egentlig foregår på innsiden. De ser bare ti prosent av meg, sier han.

Drømmen om talerstolen

På kaffebordet foran ham ligger det blå nøkkelkjedet hans.

– Jeg har alltid hatt lyst til å være med å gjøre en forskjell i samfunnet. Det var derfor jeg begynte som lokalpolitiker i Høyre. Men jeg har nok bidratt mer med leserinnlegg enn taleinnlegg, ler han selvironisk.

Det som er verdens mest naturlige ting for en politiker, nemlig det å overtale andre politikere og velgere, har ikke vært mulig for Oscar. Stamminga hans har stoppet ham i å realisere drømmen om å påvirke motstandere i saker han brenner for.

– Jeg har fryktet å stå på talerstolen fordi jeg har vært redd for hvordan stamminga har utartet seg. De gangene jeg har hatt meninger i saker, har jeg måttet levere skriftlige spørsmål til kolleger. Det har vært litt kjipt, sier Oscar.

– Hva har du følt at du ikke har kunnet bidratt med fordi du stammer?

– Jeg har vært medlem i partiet i snart seks år, men jeg har til gode å gå fra en samtale med verdigheten i behold.

– Hvordan da?

– Høyre har betydd mye for utviklinga mi, men fordi jeg sliter såpass mye med stamminga, har det gått på bekostning av den direkte kontakten med kolleger. Jeg har rett og slett ikke fått være så muntlig aktiv som jeg kunne tenkt meg.

(Artikkelen fortsetter under bildet).

Har nikket og gestikulert i to år

I kommunestyresalen i Midtre Gauldal har lyden fra klubba til ordfører Erling Lenvik (Ap) skapt stillhet i salen. Dette øyeblikket har Oscar gruet seg til i over to år. Frykten for å miste kontrollen over stamminga var størst.

Stillheten brytes av en mørk trøndersk stemme i det ordføreren introduserer programmet for dagen. Oscar vet hva første punkt er, for det har han og ordføreren blitt enige om.

Det er i denne salen Oscar har sittet som vara. I to år har han nikket og gestikulert fra sidelinjen.

Fikk hjelp i Sverige

Gjennom hele barndommen og ungdomstida har Oscar jobbet for å bli kvitt stamminga. Han har gått fast til logoped. Her har han fått hjelp til å snakke, lære seg teknikker og forsøke å bli trygg på seg selv. Det har hjulpet en viss grad, mener han, men det var ikke før han leste om et kurs i Sverige, at han fikk forhåpninger om å få kontroll over stamminga.

Oscar blir ivrig når han forteller om opplevelsen i Sverige. Stamminga blir mindre tydelig, og han gestikulerer med begge hendene. Det er nytt for ham å kunne uttrykke seg med ord.

– Jeg reiste til Sverige for å bli med på et kurs for dem som sliter med taleflytvansker. Det er de mest intense dagene i mitt liv, sier han.

Før kurset var stammingen såpass intens, at Oscar lot heller være å snakke. Han var svært spent på om kurset ville hjelpe. Hos The McGuire Programme i Malmö lærte Oscar en pusteteknikk, samtidig som han dyttet grensene sine betraktelig, ifølge ham selv.

– Før kurset brukte jeg to minutter på å si navnet mitt på grunn av heftige blokkeringer. Jeg var veldig spent på om de i det hele tatt kunne hjelpe meg.

Forvandlingen er stor. På bare fire dager gikk han fra å stamme ukontrollert, til å ha en tilnærmet normal talemåte.

– Hva skjedde?

– Kort fortalt, lærte jeg en helt ny måte å snakke på. Nå bruker jeg veldig mange pauser, puster tungt og holder øyekontakt med de jeg prater med.

Ingen oppfølging

Det er to år siden vi først møtte Oscar. Til tross for at han ikke sa så mye, gjorde han seg bemerka gjennom disse årene. Det han ikke fikk formidlet, kunne han finne på å skrive avisinnlegg om.

For selv om Oscar gikk mange år til logoped i nærkommunen, ga det lite resultater. Han sier at hjelpen han fikk var god, men mener at tilbudet kan bli mye bedre. Det er styreleder Bjørn Erik Sættem i Norsk interesseforening for stamme enig i.

– Logopedbehandlingens svakhet er at du ikke får noen oppfølging imellom timene, sier Sættem.

Kursene til McGuire tilbyr – i motsetning til logopedbehandling i norske kommuner – en coach som kan ringes døgnet rundt.

– Det er klart med den oppfølginga får det en helt annen effekt enn om man bare går til logoped, mener Sættem.

Han mener at tilbudet rundt omkring i norske kommuner må bli bedre.

Funker ikke for alle

Sættem har selv stammet hele livet. For mange kan stamminga ødelegge mye av det sosiale.

– På skolen var stammingen ofte et problem for meg, men på fritiden tenkte jeg ikke så mye på det. På skolen grudde jeg meg naturlig nok til høytlesning og spørsmål i plenum.

Sættem synes det er viktig å si at ikke alle får den samme effekten av de forskjellige stammebehandlingskursene som fins.

– Det er ikke er en mirakelkur som funker for alle. En del som tar dette kurset, faller tilbake. Langtidseffekten er positiv for enkelte, men jeg vil anslå at anslagsvis halvparten får liten til ingen langtidseffekt av det. Jeg gikk selv på kurset for 12 år siden og fikk god hjelp.

En rørt ordfører

Ordfører Erling Lenvik (Ap) kakker to ganger forsiktig på mikrofonen i kommunestyresalen i Midtre Gauldal. Politikernes småprat stilner og Oscar trekker pusten. Blodåra på halsen dunker fortsatt hardt. Nå er det bare sekunder igjen før han skal snakke fra talerstolen for første gang.

Ordføreren har vært en stor støtte for Oscar. Til tross for at de representerer forskjellige partier, har han gitt Oscar spillerom til å bruke skriften fremfor stemmen.

Nå forklarer han for de andre i salen at Oscar har vært på kurs for å slippe å stamme.

– Det er rett og slett en imponerende utvikling, sier ordføreren.

Oscar løfter papirene sine og gjør seg klar til å gå mot talerstolen mens ordføreren fortsatt forteller om det han har vært gjennom.

– Hjertelig velkommen opp på talerstolen, Oscar.

Med raske skritt går Oscar de få meterne opp til podiet. Talen har han i hodet, for skriftspråket har fått dominere for lenge. Med et smil rundt munnen, kikker han ut i salen, trekker pusten og sier ordene som symboliserer en ny start.

– Kjære kommunestyre, kjære ordfører. Dette er neppe det siste dere får høre fra meg.