Som en drøm
Drømmenes maskin
Jeg taklet at Daniel borti gata hadde BMX-sykkel. Jeg fant meg til og med i at han hadde stålsprettert, mens min var av tre. Det jeg virkelig var misunnelig for, var brusmaskinen han fikk til bursdagen. Tanken på å kunne lage sin egen brus virket som en drøm.
Spennende smaker
Drømmen het Soda Stream, og ruvet stor og hvit på kjøkkenbenken. Man dro i en spak, det kom masse fresende lyder, og vips sto man med en hjemmelaget brus i hånda. I hele to måneder var Daniel gatas helt. Vi fikk smake brus med kokos-smak, stikkelsbær, jordbær og ananas og en rekke andre spennende smaker vi ikke hadde prøvd før.
Så etter hvert gikk det lenger og lenger tid mellom hver gang vi drakk blåbær-brus, og en dag sto ikke lenger brusmaskinen på benken, men var blitt forvist inn i skapet. Det kan ha vært fordi Solo og Villa Farris når alt kom til alt smakte mye bedre enn posene med syntetisk sirup.
Griseri
Eller så var det fordi smaksposer og kullsyrepatroner kostet en liten formue og måtte bestilles eller kjøpes i spesialbutikker. Dessuten bruste produksjonen ofte over og lagde et grensesprengende klissete griseri på kjøkkenet. I hvert fall flyttet faren til Daniel brusmaskinen opp på loftet året etter, og siden har ingen nevnt den.