Det skjer altfor sjeldent, men innimellom skjer det likevel: En stor, amerikansk, spekulativ, multimillion-dollars markedskampanje går skikkelig på trynet. Akkurat det var det som hendte da en stor leketøyskjede prøvde å lansere en ny type dokker midt på åttitallet.
Spekulativ
Dokkene het "Cabbage Patch Kids" - på norsk Kålåkerungene - og hadde det særegne ved seg at hver eneste dokke var unik med et eget navn. Det fulgte en fødselsattest med, og man måtte "registrere" seg som foreldre når man kjøpte en kålåkerunge. Reklamekampanjene rundt lanseringen framstilte nemlig på en spekulativ måte kålåkerungene som foreldreløse, og henvendte seg til barnas samvittighet ved å oppfordre til å adoptere alle stakkarene.
Ved å kjøpe en slik, reddet man altså en tøydokke fra en grusom skjebne som hylle-fyll i lekebutikken. Hele greia var selvfølgelig en lur idé fra produsenten for å få barna til å begynne å samle på dokkene; kjøpe flere og flere, slik at kjøpepresset aldri skulle ta slutt.
Ville du adoptert denne?
Uten sjarm
Heldigvis ble kålåkerungene en fiasko. Noen gikk på og kjøpte, men den store samlemanien uteble. Det er ikke godt å si nøyaktig hvorfor, men en av hovedårsakene må ha vært at dokkene var kjemisk renset for alt som heter sjarm.
De hadde store, tomme øyne som stirret hjernedødt ut i lufta, var i overkant lubne, nesten pløsete i ansiktet og ærlig talt ganske stygge. Med et utseende som ikke en gang en mor kan elske, kunne det bare gå én vei. Kålhuer - det ligger jo i navnet!