Hopp til innhold

– Nordkoreanere bryr seg mer om ris enn atomvåpen

SEOUL (NRK): Å få et kilo korn ville betydd mye mer for vanlige nordkoreanere enn testingen av atomvåpen. Det mener Kang Mi Jin, som rømte fra landet for fem år siden.

NORTHKOREA-NUCLEAR/ A North Korean woman rests on on the banks of Yalu River, in Sakchu county

En nordkoreansk kvinne tar seg en hvil langs bredden til Yaluelven. En avhopper som NRK har snakket med mener at Nord-Koreas fattige befolkning hadde hatt mer bruk for et kilo ris i stedet for atomvåpen.

Foto: JACKY CHEN / Reuters

– Det var hensynet til datteren min som til slutt gjorde at jeg flyktet. Vi klarte oss og hadde nok mat, men både hun og jeg måtte jobbe for å få endene til å møtes. Det ble lite skolegang på henne.

– Da jeg en dag fikk trøbbel med politiet, som truet meg med arbeidsleir om jeg ikke ga dem bestikkelser, bestemte jeg meg for å flykte, forteller hun rolig i kjellerlokalet der vi treffer henne her i Seoul.

Kang Mi Jin flyktet fra Nord-Korea

Kang Mi Jin mener nordkoreanere har langt mer bruk for en sekk med ris enn atomvåpen. Hun flyktet fra Nord-Korea for fem år siden.

Foto: Peter Svaar / NRK

– Kim er en god diktator

Hun tror denne ukens atomprøvesprengning først og fremst handler om at Kim Jong-un må demonstrere at han er en sterk leder under partikongressen til kommunistpartiet som går av stabelen nærmere sommeren.

– Kim Jong-un er ingen spesielt dyktig politiker, men jeg tror han er en god diktator. På meg virker det som strategien hans er å styre gjennom frykt, ved å henrette alle som kritiserer ham.

Farlig flukt

Som for de fleste andre avhoppere fra Nord-Korea, var flukten hennes lang og farefull.

Etter en måneds spaning på grensevaktene, fant hun et smutthull i vaktlistene:

På akkurat rett tid løp hun over grensen til Kina med datteren i armene. Deretter gikk ferden via Vietnam til Sør-Korea, og hele flukten tok nesten ett år.

Tror regimet frykter propagandaen

I går startet den sørkoreanske hæren opp igjen sine propagandasendinger over grensen.

40 høyttalere skal gå dag og natt og sender en blanding av popmusikk og propagandameldinger.

– Det er jo bare de som bor langs grensen som kommer til å høre dem, men jeg tror regimet frykter disse sendingene. Spesielt er de nok redd for å miste lojaliteten blant ungdommen om de hører for mye propaganda fra sør, tror Kang Mi Jin.

– Selv hørte jeg den første sørkoreanske propagandaen i 1988, det året Seoul hadde OL. I starten trodde jeg alt bare var løgn, men etter hvert vokste det et håp i meg om at de snakket sant, sier hun.

I dag er hun en av redaktørene i radiostasjonen DailyNK, som kringkaster til folk i Nord-Korea på mellombølgeradio.

Kenny Jim, Nord-Korea

25 år gamle Kenny Jim sier han aldri har tenkt over at folk flykter fra Nord-Korea, og at han egentlig ikke bryr seg om truslene fra nabolandet.

Foto: Peter Svaar / NRK

Sørkoreanere bryr seg ikke

Blant mange unge her i Seoul ble derimot ukens atomprøvesprengning, og all spenningen den har ført med seg, møtt med et skuldertrekk.

– Unge folk her vet ikke noe særlig om Nord-Korea og vi bryr oss ikke lenger. Det er ingen som tror særlig på at det blir en koreansk gjenforening i vår levetid, og vi er rett og slett ikke særlig interessert, forteller 25 år gamle Kenny Jim mens han smatter i seg en bolle Bipim-bap – stekt ris med grønnsaker – på en restaurant her i Seoul.

Det at folk prøver å flykte fra nord hørte jeg om for første gang i dag. Ganske sjokkerende, jeg har faktisk aldri tenkt på det, sier han.

Han er langt fra alene om å bry seg lite om situasjonen i nord.

Mange her i sør foretrekker å oppholde seg i sin egen boble, i gjenskinnet fra mobiltelefonskjermen.

Dessuten har den sterke ordbruken fra nord gjort mange litt immun:

– De kommer jo med disse atomtruslene hvert år nå, men det skjer aldri noe, mener Kenny Jim.

Ingen holder telling på hvor mange ganger regimet i nord har truet med å gjøre denne byen om til en brennende haug av aske.

Enorm overgang

For dem som har flyktet for sine liv gjennom Kina og Sørøst-Asia for å etablere seg på nytt her i sør, er det annerledes.

Og livet her i sør er ikke nødvendigvis noen dans på roser for avhopperne.

– Det som overrasket meg mest i starten var hvordan alle bygningene her i sør var opplyst. Jeg skjønte ikke hvorfor det var nødvendig, eller hvordan de hadde nok strøm til å holde på slik, sier Kang Mi Jin.

Hun har fortsatt familie som er igjen i Nord-Korea, men vil ikke snakke om dem.

– Og så var det språket. Her i sør bruker de engelske ord for alt mulig som vi i nord har laget egne uttrykk for, og jeg tenkte: Hvordan i all verden skal jeg greie å leve her når jeg ikke forstår halvparten av hva de sier?

Slik lever man her i Seoul, side om side, i hver sin virkelighet. Seks mil unna høyttalerne som i går startet opp igjen sine propagandasendinger, og som kan utløse nye grensetrefninger med Nord-Korea i løpet av de neste dagene.

SISTE NYTT

Siste nytt