– Det var hensynet til datteren min som til slutt gjorde at jeg flyktet. Vi klarte oss og hadde nok mat, men både hun og jeg måtte jobbe for å få endene til å møtes. Det ble lite skolegang på henne.
– Da jeg en dag fikk trøbbel med politiet, som truet meg med arbeidsleir om jeg ikke ga dem bestikkelser, bestemte jeg meg for å flykte, forteller hun rolig i kjellerlokalet der vi treffer henne her i Seoul.
– Kim er en god diktator
Hun tror denne ukens atomprøvesprengning først og fremst handler om at Kim Jong-un må demonstrere at han er en sterk leder under partikongressen til kommunistpartiet som går av stabelen nærmere sommeren.
- LES OGSÅ:
– Kim Jong-un er ingen spesielt dyktig politiker, men jeg tror han er en god diktator. På meg virker det som strategien hans er å styre gjennom frykt, ved å henrette alle som kritiserer ham.
Farlig flukt
Som for de fleste andre avhoppere fra Nord-Korea, var flukten hennes lang og farefull.
Etter en måneds spaning på grensevaktene, fant hun et smutthull i vaktlistene:
På akkurat rett tid løp hun over grensen til Kina med datteren i armene. Deretter gikk ferden via Vietnam til Sør-Korea, og hele flukten tok nesten ett år.
- LES OGSÅ:
Tror regimet frykter propagandaen
I går startet den sørkoreanske hæren opp igjen sine propagandasendinger over grensen.
40 høyttalere skal gå dag og natt og sender en blanding av popmusikk og propagandameldinger.
– Det er jo bare de som bor langs grensen som kommer til å høre dem, men jeg tror regimet frykter disse sendingene. Spesielt er de nok redd for å miste lojaliteten blant ungdommen om de hører for mye propaganda fra sør, tror Kang Mi Jin.
– Selv hørte jeg den første sørkoreanske propagandaen i 1988, det året Seoul hadde OL. I starten trodde jeg alt bare var løgn, men etter hvert vokste det et håp i meg om at de snakket sant, sier hun.
I dag er hun en av redaktørene i radiostasjonen DailyNK, som kringkaster til folk i Nord-Korea på mellombølgeradio.
Sørkoreanere bryr seg ikke
Blant mange unge her i Seoul ble derimot ukens atomprøvesprengning, og all spenningen den har ført med seg, møtt med et skuldertrekk.
– Unge folk her vet ikke noe særlig om Nord-Korea og vi bryr oss ikke lenger. Det er ingen som tror særlig på at det blir en koreansk gjenforening i vår levetid, og vi er rett og slett ikke særlig interessert, forteller 25 år gamle Kenny Jim mens han smatter i seg en bolle Bipim-bap – stekt ris med grønnsaker – på en restaurant her i Seoul.
– Det at folk prøver å flykte fra nord hørte jeg om for første gang i dag. Ganske sjokkerende, jeg har faktisk aldri tenkt på det, sier han.
Han er langt fra alene om å bry seg lite om situasjonen i nord.
Mange her i sør foretrekker å oppholde seg i sin egen boble, i gjenskinnet fra mobiltelefonskjermen.
Dessuten har den sterke ordbruken fra nord gjort mange litt immun:
– De kommer jo med disse atomtruslene hvert år nå, men det skjer aldri noe, mener Kenny Jim.
Ingen holder telling på hvor mange ganger regimet i nord har truet med å gjøre denne byen om til en brennende haug av aske.
- LES OGSÅ:
Enorm overgang
For dem som har flyktet for sine liv gjennom Kina og Sørøst-Asia for å etablere seg på nytt her i sør, er det annerledes.
Og livet her i sør er ikke nødvendigvis noen dans på roser for avhopperne.
– Det som overrasket meg mest i starten var hvordan alle bygningene her i sør var opplyst. Jeg skjønte ikke hvorfor det var nødvendig, eller hvordan de hadde nok strøm til å holde på slik, sier Kang Mi Jin.
Hun har fortsatt familie som er igjen i Nord-Korea, men vil ikke snakke om dem.
– Og så var det språket. Her i sør bruker de engelske ord for alt mulig som vi i nord har laget egne uttrykk for, og jeg tenkte: Hvordan i all verden skal jeg greie å leve her når jeg ikke forstår halvparten av hva de sier?
Slik lever man her i Seoul, side om side, i hver sin virkelighet. Seks mil unna høyttalerne som i går startet opp igjen sine propagandasendinger, og som kan utløse nye grensetrefninger med Nord-Korea i løpet av de neste dagene.