Her lette de etter koner til sønnene sine

Hvordan skulle jeg te meg på et tyrkisk bad – et hamam? For når en går inn i et fremmed fellesrom med avkledde damer som blir skrubbet, vasket og massert, er det viktig å kunne de sosiale kodene. Jeg krysset den trafikkerte gaten utenfor og gikk spent mot inngangen.

Kilic Ali Pasha Hamami 1580 står det ved den tunge tredøren.

Tallet 1580 er ikke gatenummeret, men byggeåret.

Som flere av Istanbuls tyrkiske bad, er mitt nær-hamam også tegnet av den berømte arkitekten Mimar Sinan.

Å gå inn i en annen tid

Da jeg tok steget inn i dette over 400 år gamle bygget, var det som å gå inn i en annen tid. Taket buer seg i en enorm kuppel høyt over oss. Veggene er formet vakkert i stein, i mørke og lyse sandfarger. Gulvet er av grå marmor. En stor fontene dominerer rommet omgitt av bord og stoler som gjestfritt inviterer deg til å sitte ned.

I den avslappede atmosfæren her inne er det lyden av vannet fra fontenen som dominerer.

Blant alle putene på benkene langs veggene nyter de livet, de nyvaskede kvinnene i badekåper, med håndklær rundt håret. Noen ler, mens andre snakker fortrolig mens de delvis ligger og drikker te av små glass.

Dette er en smak av den osmanske tiden og av Sinans verden. Få har preget Istanbuls utseende og skyline som sultanens berømte sjefarkitekt Mimar Sinan.

Behold underbuksen på

– Du beholder underbuksen på og dekker deg med Hamam-kledet. Du blir snart hentet, sa damen.

Fem minutter senere satt jeg ved fontenen igjen, nå med lilla plastsandaler og et rød- og hvitmønstret bomullsklede. En kald drikk som minnet om granateple-saft ble servert.

– Godt for kroppen før badet, forklarte damen. Følg meg.

Et nytt lyst rom i lys grå marmor åpenbarte seg. I midten dominerte en sekskantet stor flat stein. Jeg la meg ned og kjente varmen mot kroppen.

Fem av oss lå spredt utover marmoren, noen på magen, andre på ryggen.

Vi lå helt stille.

Jeg myste mot kuppelen. Gjennom små stjerneformede og runde hull dekket av glass strømmet lyset inn. Som hvite stråler traff de steinen.

Hvor mange har ikke ligget her før meg og latt tankene fly de siste 400 årene?

Da Istanbul var verdens sentrum

Da badet åpnet var Istanbul, eller Konstantinopel, et av verdens midtpunkt. Det osmanske riket var på sitt mektigste.

Rett utenfor hamamet seilte store og små skuter nedover Bosporos-stredet eller oppover Det gylne horn. Sultanenes Topkapi–palass ruver på den andre side av vannet – senteret for det osmanske universet.

Menn med lange fargerike kapper og hvit turban red på sine hester. Kvinnene gikk med lange vide kjoler i tykt stoff og hodeplagg. En gruppe soldater med sine karakteristiske spisse hjelmer kan ha ruslet langs veien utenfor.

Armenere, grekere, tyrkere og jøder levde side om side i byen da. Alle trengte å vaske seg innimellom. Dette var lenge før folk fikk innlagt vann.

Viktig møtested

Hamam'ene var viktige møtesteder. Siden gjestene ikke hadde klær på seg forsvant den sosiale rangstigen. Alle så like ut her. Folk fra øvre klasse ble skrubbet rene side om side med håndverkere og bønder.

For hundre år siden, da alle muslimske kvinner gikk tildekket her, var badet stedet de kunne treffe hverandre.

Kvinner som ikke var i familie eller var naboer fikk nye bekjentskapet. For når en sitter i bare underbuksa er det ingen grunn til å være sjenert.

Kanskje en ulykkelig ung jente som gråt stille over at hun ikke skulle få mannen hun elsket. Blandet tårene hennes seg med vannet på steinen fordi foreldrene hadde lovet henne bort til en ukjent mann?

Så etter svigerdøtre

Tronet en stolt selvbevisst kvinne ved veggen og betraktet de unge kvinnene for å lete etter svigerdøtre? Ute på gaten kunne de ikke studere byens utvalg av koneemner for der var de jo dekket til. Med smale øyne målte mødrene ungjentene, en for en, mens de ble vasket. Her var det lett å se om de var sunne og friske, for kommende svigerdøtre måtte kunne føde mange barn.

Når en mor hadde sett seg ut en aktuell kandidat henvendte hun seg jentas mor. For jentenes mødre ville også vise frem sine døtre med håp om å få dem godt gift.

Her, blant såpebobler og skum, og påfølgende glass med te ble videre forhandlinger om ekteskap avtalt. Kvinnene møttes også for å høre siste nytt. Hamam'et var både ryktebørs og nyhetsbyrå.

Jeg kan høre det for meg, hvordan den livlige praten, latteren og av og til en krangel gav ekko mellom marmorveggene. Så vandret de hjem nyvasket, informerte og kanskje opprømte.

Fra romersk bad til tyrkisk bad

Da romerne regjerte deler av Europa og Midtøsten brakte de med seg sin badekultur.

Romerbadene inspirerte osmanerne til å utvikle sine tyrkiske hamam.

Du begynner i et rom der du varmes opp. Etter det venter et enda varmere rom og så avsluttes besøket i et kjøligere området der du skal roe deg ned og nyte velværet.

Men i motsetning til romerske bad der gjestene avkjølte seg i et kaldt basseng, ville de muslimske tyrkere ha rennende vann som er mer renslig.

Menn gikk i hamam for å vaske seg før de skulle til moskeen for å be. Derfor ligger mange av Istanbuls tyrkiske bad ved siden av moskeer, slik som mitt nær-hamam.

Et teppe av bobler

Nå kommer damen som skal skrubbe meg.

– Please Madame, sier hun. Jeg blir med til de grå marmorvaskene ved veggen.

Dette er altså ingen spa, der de ansatte går med hvite frakker for å gi et inntrykk av kjølig medisinsk renhet. Nei, her er vaskerne arbeidsfolk. De går i svarte crocks, har på seg en type svart sports bh'r og et grått klede surret rundt livet.

Jeg hadde ikke fått satt meg før jeg fikk jeg en bøtte kaldt vann hevet i ansiktet. Og så en til! Før jeg fikk trukket pusten ble nok en bøtte kastet over hele kroppen.

Hun dro frem en klut - det kjentes som den var produsert på sandpapirfabrikk - og skrubbet meg ren. Armer, ben, mage, rygg og ansikt. Det var som å bli vasket opp. Hun dyppet en linpose nedi såpevann og viftet den et par ganger frem og tilbake. Som ved et trylleslag lå jeg under en dyne av bobler og lett mykt såpeskum.

Hvordan fikk hun til det?

Hamam-skrubberne

Jeg ble skurt og gnidd med såpe slik en mor vasker en møkkete unge. Litt pussig å bli skrubbet av en voksen dame i grunnen, men så beroliget jeg meg med at yrket som hamam-vasker er flere hundre år gammelt. Det er et yrke som går i arv. Og det er et krevende yrke for du må være sterk.

Selv om vi alle er søkk våte er det tabu å gå naken her inne. Men den som tar på seg bikinioverdel for å dekke seg til vil skille seg ut og føle seg dum.

Hva tenkte keiseren på?

Det er seks år siden jeg besøkte et annet tyrkisk bad, Cagaloglu i Sultanahmet, ikke langt fra Hagia Sofia. "Et av de tusen stedene du må se før du dør", ifølge en amerikansk reiseguide. Dette hamamet viser frem sine berømte gjester det siste århundret:

Både komponisten Franz Liszt, landsfader Mustafa Kemal Atatürk og John Travolta har ligget på marmoren der. Florence Nightingale, Omar Sharif og Keiser Wilhelm II har alle latt seg overøse av plaskende vann, bobler og såpeskum.

Så hva tenkte Keiser Wilhelm på da han ble skrubbet? Funderte han på hvordan Tyskland skulle skaffe seg flere kolonier for å måle krefter med Storbritannia og Frankrike?

Kanskje Franz Liszts fant inspirasjon til en pianokomposisjon, mens Harrison Ford pugget filmreplikker til Star Wars?

Galeislaven som ble admiral

Kjendisfaktoren er ikke så høy på mitt nær-bad Kilic Ali Pasha Hamami.

Men hvem var egentlig Kilic Ali Pasha?

Giovanni Galeni het han da han ble født i sør– Italia midt på 1500-tallet.

Som gutt ble han tatt til fange av en osmansk kaptein – det var slik de skaffet seg mannskap på den tiden – og den unge Giovanni ble galeislave.

Han måtte ro. Men da skipet hans deltok i krig fikk han vist frem andre egenskaper for han var en djerv soldat. Den uredde krigeren steg i gradene. Med årene ble han en respektert kaptein på sitt eget skip.

Underveis konverterte han til islam, for Giovanni tilhørte janitsjarene, ungguttene sultanens hær tok til fange i Europa for å trene dem opp til elitesoldater.

Giovanni ble til Uluch Ali. Som takk for innsatsen i slaget ved Lepanto utenfor Hellas i 1571, fikk han tilnavnet Kilic, sverd på tyrkisk.

Altså Kilic Ali Pasha.

Legenden om galeislaven som ble admiral i sultanens marine er til og med nevnt i Cervantes berømte roman Don Quijote.

I 1578 gav Kilic Ali Pasha arkitekten Mimar Sinan oppdraget med å bygge et hamam som skulle tjene den osmanske flåtens marinesoldater, leser jeg på hjemmesiden til hamamet.

Så det er altså marinesoldater som har ligget på disse stenene de første hundre årene. Lurer på hva de har tenkt på mens lyset flommet over dem på den varme lysegrå marmoren?