I «spøkelsesbyen» Avdijivka ønsker de seg bare et normalt liv

Hun kommer gående med en lite kjelke trekkende etter seg. Oppå den har hun surret fast noen plastposer med et ubestemmelig innhold.

– Ser du ikke at jeg er en fin dame med min egen Lexus-luksusbil?, sier Jelena og smiler til meg. Men smilet er tilgjort, for Jelena har ikke så mye å glede seg over akkurat nå.

Hun bor i den gamle delen av den ukrainske byen Avdijivka, bare noen hundre meter fra frontlinjen mellom de ukrainske regjeringsstyrkene og de prorussiske separatistene i «Folkerepublikken Donetsk».

– Bli med hjem til meg så skal du få se hvordan vi lever her, sier kvinnen som kan være et sted i 50-årene. Hun hopper inn i bilen vår, vi presser kjelken med plastposene ned i bagasjerommet og humper bortover Surovagaten til huset til Jelena, som ligger i en sving på vei opp mot kirkegården i Avdijivka.

• Les: Russisk-støttet våpenhvile skal tre i kraft i Ukraina

– Se her, sier Jelena og peker på et stort hull i bakken. Her falt granaten eller raketten ned, og der ligger huset mitt. Det er ikke mer en fem-seks meter mellom granatnedslaget og det lille huset der Jelena nå bor alene.

Sammen går vi inn gjennom porten. Overalt ser jeg rester etter splinter som har truffet både gjerdet og selve huset. Vinduene er dekket til med planker, selv om vindusrutene som ble ødelagt av det siste granatnedslaget, er skiftet ut.

Måtte gjemme seg på utedoen

– Det var 31. januar det skjedde, sier Jelena inne på den trange gårdsplassen foran huset. Bli med meg inn så skal du få se hvordan vi lever her mitt i bomberegnet.

Inn i det lille huset tar Jelena meg med forbi kjøkkenkroken med den store vedkomfyren og videre inn i den mørke stuen.

– Jeg hadde hørt på lydene hva som var på gang, og heldigvis klarte jeg å komme meg ut og gjemme meg på utedoen. Ellers vet jeg ikke hva som hadde skjedd.

Og hva som hadde skjedd om hun hadde blitt liggende i sengen er det lett å forestille seg. Her har granatsplintene fløyet rundt. Det er fullt av merker overalt, og Jelena har samlet sammen det verste på en bord ved siden av kjøleskapet.

– Og se på det nye kjøleskapet mitt. En granatsplint har gått rett gjennom døren og ut på den andre siden. Jeg vet ikke om det er mulig å reparere det og om jeg får hjelp til å få tak i et nytt.

Jelena er tydelig rystet over det hun har vært gjennom og den krigen hun lever med rett utenfor stuedøren.

Avdijivka ligger på ukrainsk regjeringskontrollert område, og det er ingen tvil om at granatene som faller ned her er skutt fra de prorussiske separatistenes stillinger litt lenger øst. Men for Jelena er ikke det viktigste hvem som har skutt dem. Hun ønsker bare at det skal bli fred nå.

Krigen kom til hennes by sommeren 2014 da de ukrainske regjeringsstyrkene tok området her rett utenfor regionhovedstaden Donetsk tilbake fra de prorussiske separatistene.

– Det var 31. juli 2014 alt begynte. Her på veggen kan du se resultater av skytingen da, sier Jelena mens hun tar meg med til baksiden av huset sitt.

Så du har havnet rett i skuddlinjen to ganger?

– Ja, to ganger har mitt hus blitt direkte truffet. Det hadde vært bra om dette kunne ta slutt så raskt som mulig og vi kunne leve som normale mennesker, slik som man bor andre steder. Stille og rolig.

Til Donbass, til Donbass

Avdijivka er et produkt av det landet som het Sovjetunionen, og som både Ukraina og Russland var en del av fram til 1991. Byen ligger i et av Europas tettest befolkede området, og årsaken heter kull.

Overalt her ser vi de karakteristiske slagghaugene som stikker opp som pyramider i det slakt bølgende landskapet. Helt siden 1700-tallet har det vært hentet opp kull her, men utviklingen av Avdijivka skjøt fart etter at sovjetiske myndigheter i 1963 bestemte at det skulle bygges en stor koksfabrikk i utkanten av byen.

– Jeg leste om koksfabrikken i avisen og at de trengte folk til å arbeide der, sier Maria.

Jeg treffer henne i en gul buss som ukrainske myndighetene kjører rundt med for å plukke opp dem som ikke selv klarer å komme til utdelingssenteret for nødhjelp, som er opprettet på en skole i Avdijivka.

Avdijivka og Donbass lokket til seg hundretusener av mennesker både fra den daværende sovjetrepublikken Ukraina og resten av Sovjetunionen.

For Maria og hennes familie fra koksfabrikken en trygg og god arbeidsplass. Selv jobbet hun med å isolere rør og ledninger, et hardt men godt betalt arbeid.

Nå er den 77 år gamle pensjonisten Maria blant de mange eldre som bor nær frontlinjen i Avdijivka som her helt avhengig av hjelp for å overleve. Selv er hun født i Kursk i Russland og har problemer med å si hvem som er venn og fiende i konflikten i Ukraina.

Avhengige av nødhjelp

Sammen drar vi gjennom den gamle delen av Avdijivka over jernbanelinjen til «nybyen» med blokker som ble reist i forbindelse med byggingen av koksfabrikken på 1960-tallet. Over inngangen til skole nummer 2 henger det et stort ukrainsk flagg og på døren står den en lapp at personer over 55 år her kan motta nødhjelpspakker, mot å vise fram pass eller andre gyldige dokumenter.

Maria kommer hit sammen med sin datter Alevita, som før har hatt sitt arbeid nettopp på denne skolen. Men skolebygningen ligger bare et steinkast fra en utbombet boligblokk, som forteller at dette området er svært utsatt for granatnedslag. Skolebygningen er derfor stengt, inntil videre.

– Jeg synes reglene er for strenge for hvem som skal få hjelp, sier Maria, og forteller at den posen som hun får også skal rekke til datteren Alevita.

– Men ser du kvinnen der foran i køen, spør Maria. Det er hos henne vi pleier å hjemme oss når skytingen begynner. Hun har kjeller under hele huset sitt og der har vi laget oss til med både sofa, mat og stearinlys.

Redningsarbeidere er utsatt

Det er de lokale ukrainske myndighetene gjennom politiet i den delen av Donetsk fylke som kontrolleres av regjeringen i Kiev som organiserer nødhjelpen i Avdijivka. Den gule bussen kjører en fast rute hver dag for å forsøke å nå de svakeste i samfunnet, forteller oberstløytnant Roman Roman Alesjkevitsj.

Men nødhjelpsarbeidernes arbeid er farlig. Utenfor skole nummer 2 er det et stort hull i bakken.

– Det var en granat skutt opp fra terroristene som landet her 2. februar, forteller Alesjkevitsj. Terroristene for ham er de prorussiske separatistene i folkerepublikken Donetsk.

– En av våre hjelpearbeidere ble drept og en alvorlig skadet. Det forteller at også deres arbeid her er livsfarlig, sier Alesjkevitsj. Også han håper på at konflikten snart kan ta slutt, men det først når det han kaller de okkuperte områdene er frigjort.

Kjellere og utedoer er redningen

På Kirovgaten i den gamle delen av Avdijivka hjelper jeg Maria inn i det lave lille huset hennes med posene med nødhjelp hun har fått. I inngangsporten er det et stort hull som på grunn av rusten trolig må stamme fra kampene her i 2014.

– Bli med over til naboen så skal jeg vise deg hvor vi pleier å hjemme oss sier Maria, og vi kryper gjennom et stort hull i gjerdet.

– Her ser du skader etter en granat som falt ned så seint som for noen dager siden, sier Maria og peker opp mot taket på det nybygde huset. På døren står det et telefonnummer som Maria kan ringe når det begynner å smelle og hun føler det er på tide å komme seg ned i kjelleren.

Og ingen ting tyder på at hun ikke må gjøre det også i lang tid framover. Det skytes fremdeles rundt Avdijivka og seinest denne helgen ble mange hus ødelagt. Utrolig nok mistet ingen sivile livet. Innbyggerne har lært å beskytte seg, i kjellere og på utedoer.