Slaven som ble imperiets herskerinne

Kanskje hun satt på en høyde og så utover det klare blå havet da hun hørte kirkeklokkene. Hvorfor ringte presten til messe nå?

Var det et varsel?

Anastasia løp mot landsbyen på den greske øya Kefalonia, eller var det Thios? Jenta med det lange blonde håret var bare femten år og kjente ikke mye til verden utenfor. Inne i landsbyen så hun folk løpe i panikk. Hun hørte foreldrene rope.

Fremmede menn med våpen og søkende blikk trampet inn i husene, de var kommet for å hente en gave. De lette etter en slave.

De fant henne som var kjent som Anastasia. Foreldrenes bønner og høylytte gråt hjalp ikke. Datteren ble brutalt bortført.

Sultanens gave

Den vakre tenåringen skulle foræres sultan Ahmet i Konstantinopel. Ahmed 1. var bare en tenåring selv, da han ble Det osmanske rikets hersker.

Vel fremme i Topkapi-palasset ble varen levert ved porten til haremet. Anastasias tenner og helsetilstand ble undersøkt av haremets daglige leder. Så var det tid for skrubb og vask i tyrkisk bad. Deretter ble hun kledd opp i en vakker lang silkekjole og sendt inn i fellesrommet.

Der skulle hun bo i et gyllent bur sammen med alle de andre håpefulle konkubinene.

Haremet

Omtrent slik må det ha foregått da unge kvinner ble røvet til Sultanens palass som ligger her i Istanbul. I mer enn 400 år ble store deler av Midtøsten, Nord-Afrika og Europa styrt herfra og Haremet var hjertet i palasset.

Kvinnene som havnet her hadde et mål: Å bli sultanens favoritt-konkubine og føde hans barn, og vi snakker om guttebarn.

Det var veien opp og frem.

De kom som slaver, men hadde mulighet til å bli sultana eller dronningmor.

Anastasia var en av mange hundre jenter fra kristne provinser som endte opp som sultanfamiliens slaver. Hun skulle foreta en klassereise av de sjeldne, i en klaustrofobisk verden der alle forsøkte å overleve i det store maktspillet. Intriger, sjalusi, beinhard posisjonering og dødsangst herdet dem og drev dem.

Mystisk verden

For verdenen utenfor er livet i haremet omgitt av stor mystikk. Siden de som levde i denne lukkede delen av palasset hadde forbud mot å skrive brev eller dagbøker, gav ryktene liv til frodige fantasier om hva som foregikk i samfunnet av vakre kvinner, kastrerte menn og sultanen og hans mektige hoff. Bare en og annen europeisk ambassadør har notert ned noen inntrykk.

Fra leiligheten min her i Istanbul ser jeg over til tårnet som troner over det gamle haremet i Topkapi-palasset. Nå kan alle komme inn og se hvor dette underlige fellesskapet holdt til.

Når jeg går gjennom de lange korridorene, der lysfaklene lyste opp steinveggene i nattemørket, tenker jeg på de unge kvinnene på 15–16 år, som ble fulgt til sultanens soverom. Så nervøse de må ha vært. Men samtidig lykkelige over at det var deres tur i natt. Dette var deres sjanse.

For om hyrdestunden med sultanen ble velsignet med graviditet kunne konkubinen sikre seg makt og rikdom. Men også frykt og ulykke.

Å gå rundt i haremet er som å gå i en labyrint, for dette samfunnet hadde 70 rom. Det er konkubinenes ankomstrom, evnukkenes tyrkiske bad, Haremets bønnerom, rommet til sultanens favoritter og dronningmorens staselige mottaksrom, for å nevne noen.

Veggene er rikt dekorert av fliser i blått, hvitt og turkist. Stuene har ildfat og persiske tepper. Langs veggene ser vi divaner i rødt mønstret stoff. Dørene er pyntet med perlemor og skilpaddeskjell.

Selv om kvinner og menn levde adskilt, regjerte flere av sultanmødrene imperiet gjennom sine sønner. Fra bak gitter og gardiner gav de sine råd og ordre til mennene som offisielt styrte landet.

Kristne slaver

Siden sultanfamilien ikke hadde lov til å ta slaver blant muslimer, ble kvinnene som ble konkubiner og mennene som ble kastrert for å bli evnukker, hentet fra kristne familier. Når de var trygt plassert bak de tunge dørene i dette luksusfengselet, konverterte de til islam.

Evnukkene kom mest fra afrikanske land. De kunne bevege seg mellom haremet og delene av palasset der mennene holdt til. Oppgaven deres var å servere, ledsage kvinnene og passe på at de holdt seg til en mann, nemlig sultanen.

Noen av sultanene elsket sine mange konkubiner, mens andre ikke var like interessert.

Bare én sønn

Opprinnelig var skikken at konkubinene bare skulle få én sønn, en arving hun skulle bruke all sin tid på å oppdra. Med en sultansønn hadde kvinnen et sterkt kort på hånden, og mange brukte livet på å kjempe for å få sin sønn på tronen.

Å få flere sønner derimot, kunne raskt bringe bunnløs sorg.

For når en av dem ble sultan, måtte andre brødre og halvbrødre drepes for å hindre maktkamp, og i verste fall borgerkrig. Slik var tradisjonen. Broderdrapene skulle sørge for ro i imperiet, til det beste for folket.

Mødre og sultansønner levde i overdådig luksus, men med dødsangst.

Nitten kister

Da sultan Murad kom til makten i 1574, fikk han sine fem yngre brødre kvalt for å kvitte seg med konkurrerende arvinger. Men så viste det seg at Murad led av impotens. Ved hoffet hadde de utviklet kurer mot slikt, for imperiet måtte jo ha arvinger for å overleve.

En kur gikk ut på å samle store røde maur, helle sesamfrøolje over og la insektblandingen stå i solen i 20 dager. Etter at miksen ble eltet i en mortel skulle den smøres på fingre, tær og i armhulene.

Om det var denne kuren sultan Murad brukte var den effektiv, for han skal etter sigende ha fått mer enn 100 barn med sine mange konkubiner.

Murads aktive kjærlighetsliv førte til et blodbad da sønnen Mehmet den 3. overtok i 1595. For å hindre maktkamp tok han livet av 19 brødre. Nitten draperte kister ble båret ut av palasset til tårer og hjerteskjærende hyl.

Selv englene gråt den dagen, ble det hvisket i Konstantinopel.

Barn av haremet

Barn av sultanene, både jenter og gutter, vokste opp i haremet med sine mødre. En av de siste som husker en slik oppvekst er Prins Osman Ertegul.

– Jeg levde i haremet med alle kvinnene. For meg var dette helt normalt. Jeg trodde alle andre også levde slik.

Prins Osman Ertegul kan takke Det osmanske rikets endelige fall i 1923, for at han lever.

– Hadde broren min blitt sultan hadde jeg også bli kvalt med et tau, sier prinsen i en dokumentar fra Timeline Productions.

I Istanbuls fornemme Bosporos Park Hotel henger åtte av imperiets sterkeste kvinner i form av portretter. De styrte det største muslimske riket verden har sett.

Og her møter vi Anastasia igjen, eller Sultana Køsem som hun er kjent som nå.

Først var Køsem bare sultans Ahmets 2. eller 3. konkubine. Men hun lærte seg spillet i palasset. Ambassadøren fra Venezia omtalte Køsem i en rapport fra 1612

«En kvinne med skjønnhet og dyktighet, og med mange talenter. Hun synger vakkert, og kongen elsker henne fortsatt høyt. Ikke at hun er elsket av alle, men hun blir lyttet til i enkelte saker og er sultanens favoritt. Han ønsker henne ved sin side hele tiden.»

Da var Køsem 23 år.

Trent opp for å bli overklassekvinne

Enkelte kvinner fikk makt, mens andre giftet seg inn i eliten.

Fra de ble bortført og til de ble voksne gikk de gjennom en forvandling. For tiden i haremet var fylt av mye mer enn å bare vente på å bli kalt inn til sultanens private gemakker.

Haremets ledende kvinner gav nykommere utdannelse, de lærte språk, etikette og skikk og bruk, broderi og dans. De utdannet seg for å bli overklassekvinner, og en etter en ble de giftet bort til offiserene i hæren og andre viktige menn i sultanens tjeneste. Men noen gikk etter politiske posisjoner.

Køsem tar makt

Køsem fikk mange barn med Ahmet 1. Da Ahmets mektige bestemor og også hans mor døde, grep hun muligheten. Hun fylte maktvakuumet og tok rollen som sultanens rådgiver. Snart hadde Køsem stor politisk innflytelse.

Men da sultan Ahmet døde bare 27 år gammel, mistet hun sin beskyttelse og posisjon. Seks år senere, da sønnen Murad ble sultan, kom hun sterkt tilbake

Slaven fra en liten gresk øy var ikke lenger sultanens favoritt-konkubine og mor til hans barn. Nå var hun blitt dronningmor og i praksis det Osmanske rikets sultan.

For siden Murad 4. bare var 11 år, styrte hun på hans vegne i ni år. Hennes andre sønn, Ibrahim, levde i konstant frykt for å bli drept da broren Murad ble sultan. Men Køsem sørget for at han fikk leve. Hun ville ha et kort til i ermet.

Da den mentalt ustabile Ibrahim ble sultan i 1640, regjerte Køsem på hans vegne også. I over 40 år dominerte hun styret av det osmanske verdens riket.

Men palassets intriger og maktkamper felte henne til slutt.

Da var en annen ambisiøs slave, Turhan Hatice, bortført fra Ukraina eller Russland, kommet seg til topps. Hun var Køsems svigerdatter.

I 1651 sendte hun bødler for å få svigermoren likvidert.

En legende forteller at sjefen for evnukkene kvalte Køsem med et gardinbånd. En annen beretter at drapsmannen tok sultanen av dage med hennes eget lange hår.

Ikke rart tyrkiske filmskapere har laget en påkostet TV-serie i 58 episoder om Køsems liv.