De går i land og tror reisen er over

Det er lenge etter midnatt, og frivillige på den greske øya Khios speider etter båter i mørket. En ung kvinne titter inn i en kikkert, ser mot et lys i det fjerne.

– Er det et bål? Jeg er sikker på at det er et bål.

Et bål betyr trolig at flyktninger er gått i land. Men hva gjør man egentlig når man kommer i land på en fremmed kyst i mørket? Går? Men hvor? Venter? Men på hva? Et svar er å tenne et bål for å holde varmen til de andre svarene blir klarere.

De frivillige fra den norske organisasjonen Dråpen i Havet setter seg i biler og kjører raskt på svingete kystveier i retning bålet. Det er ikke like kaldt som i forrige uke, da var det sludd og ned mot null grader. Nå er det noen få varmegrader, men det er ikke mye hvis man er blitt våt, heller ikke hvis det er barn og gamle blant gruppen. Det haster å finne dem.

Det er kommet mange båter allerede i dag og i natt. Overfylte plastbåter, med mennesker som har mistet mye og gamblet resten på denne ene sjansen. Hvis vinden er sterk og havet vilt, er de våte og redde. Hvis bølgene er små og reisen rolig, er de glade og lettet. De kommer i land med gråt og store øyne, eller smil og vink.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Finner flyktningene

En halvtime senere finner de frivllige flyktningene som tente bålet. De fleste i gruppen er fra Afghanistan, og de er kalde og våte. Blant dem er flere barn.

En afghansk familie som tilhører den utsatte minoriteten hazaraene, reiser med en to måneder gammel baby og to gutter på syv og 11 år. De er glade, for de tror de er fremme.

– Jeg er veldig, veldig glad for at denne farlige reisen er over, sier faren, Gul Mohammed Muradi, en 34-årig dagsarbeider som har tilbrakt de siste to årene i Iran.

– Vi har hatt store vanskeligheter hele veien. Sønnen min gråt og ville ikke sette seg i båten. Smuglerne truet oss med kniver og sa de skulle kaste oss i vannet hvis vi ikke sluttet å skrike. De sa at livene våre var i deres hender nå.

Han sier han ikke hadde noe annet valg enn å ta turen.

– Jeg ser i aviser og på TV at hver dag skjer det noe, og barn dør på veien til Europa. Men jeg har akseptert dette, jeg vet at jeg vil enten død eller leve, men jeg må ta denne sjansen, sier han.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ikke langt

Europa er åtte kilometer unna når man står i Cesme, en tyrkisk kystby. Khios er så nærme at man kan se øya klart i det fjerne.

For noen mennesker er reisen enkel. Selv tok jeg en liten passasjerferge mellom Hellas og Tyrkia. En billett koster 20 Euro, og jeg kom trygt og tørrskodd frem på mindre enn en time.

Det er altså ikke langt i kilometer, men det er uendelig langt politisk, mellom Europa og dem som venter på plastbåtene på andre siden.

I Cesme sitter flyktninger i billige hotellrom og venter. Venter på netter der værforholdene er akseptable, og der den tyrkiske kystvakten ikke gjør en god jobb. De to sammenfaller ofte: det siste fordi det sies å være normalen, til tross for at Tyrkia er lovet 3 milliarder euro og samtaler om EU-medlemskap hvis de begrenser båtene. Og det første fordi grensen for akseptable værforhold for en liten gummibåt tøyes veldig langt.

Det sies dessuten at billetter i dårlig vær og om vinteren er billigere, så markedet er der, uansett.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Falske redningsvester

I tillegg til selve turen, selger smuglerne redningsvester for knappe 200 kroner, men mange er falske, fylt med liggeunderlag eller – som noen frivillige på Khios oppdaget – gress. De holder folk flytende en liten stund, men så synker de som en stein.

Redningsvestene klarte ikke å redde de over 250 menneskene som døde på vei til Europa i forrige måned. Januar var den dødeligste måneden hittil i havet. Dødstallene blir knapt nevnt i mediene lenger, 27 her, 50 der, seks der.

Flyktningene kommer

Det ble sagt at vinteren skulle være lavsesong for båtflyktninger, men lite tyder på det, hverken i Tyrkia eller Hellas.

Båtene kommer til Khios hele tiden, ofte over ti om dagen.

Over 120,000 flyktninger kom til Khios i fjor, og i januar kom nesten 13.000. Til hele Hellas kom det 12 ganger så mange i januar i år som i januar i fjor.

Det er en annen endring også: Nå er flertallet som kommer kvinner og barn, mens det tidligere var flest single menn. Kanskje har strengere familiegjenforeningsregler ført til dette; kanskje dro mennene først for å finne ut av ruten.

Stemningsskifte

Det er også en annen, større forskjell fra forrige gang jeg rapporterte om båtflyktningene fra en gresk øy. Da var det august, varmt i været og også i sinnene. Stemningen i Europa skulle dessuten bli enda varmere: dette var like før av bildet av Aylan Kurdi liggende på en strand i Tyrkia, med borrelåsene på skoene åpne og ansiktet ned.

Nå er Aylan Kurdi som voksen i Charlie Hebdo, tegnet som seksualforbryter, løpende etter europeiske kvinner.

Fra et barn som vekket vår empati til en voksen som illustrerer vår avsky. Et stemningsskifte har funnet sted, overraskende ikke så mye på grunn av sin størrelse, men på hvor kort tid den har forekommet.

Nå konkurrerer europeiske land med hverandre om å være minst attraktive for flyktninger. Politiske karrierer vil skapes eller ødelegges. Internasjonale avtaler og politiske arrangementer kan bryte sammen eller for alltid bli endret.

Lykkelig uvitende

Alt dette er mange flykninger lykkelig uvitende om når de går i land på Khios.

Det første de gjør på land: De tar av seg redningsvestene og kaster dem i en haug. De smiler og ringer slektninger for å si at de overlevde, at de er fremme. Selv om turen på ingen måte er over.

De vinker når de forlater øya også, gjerne bare et døgn eller to senere. For Khios er en transittøy, det er ikke noe blivende sted.

Barn som rir på pappas skuldre bæres inn i en diger ferge med retning Aten sent en kveld denne uken. En syrisk mor som nettopp har fjernet en brystkreftsvulst hjelpes om bord av sin 22-årige sønn. De sier de håper på Danmark, der datteren og søsteren er.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Tror reisen er over

Den afghanske småbarnsfamilien som kom i land i mørket ved bålet, håper på Tyskland eller Sveits. De tror de er fremme snart, at flukten er over, og idet de går inn i fergen til fastlandet mumler jeg noe om at det kan komme til å bli vanskeligere enn de tror.

Men jeg sier ikke at noen afghanere returneres. Det er uansett ikke sikkert de hadde trodd meg, etter å ha festet så mye håp til reisen de er på.

Så jeg smiler og sier: «Zindabashi.» Det er en vanlig avskjedsfrase i Afghanistan, og det betyr «Må du leve.» Så treffende som avskjedsfrase i en krigssone, men også her, på kaia i Khios.

Noen – kanskje mange – av menneskene som går om bord i fergen til fastlandet risikerer å bli sendt tilbake. Men her er bare håp og smil og hender som vinker.

En frivillig sier det gir assosiasjoner til Titanic.

I løpet av noen minutter forsvinner båten i horisonten. Lyden av den enorme motoren erstattes av lyden av bølger mot kaia. Lysene forsvinner, og der ute i havet er alt bare mørkt, bortsatt fra et svakt lys fra månen.

Det vil vise veien for nye flykninger i natt – de kommer, for værforholdene er gode, og den tyrkiske kystvakten later ikke til å være på hugget, i hvert fall ikke ut å dømme fra alle båtene som har kommet det siste døgnet.

Men lyset er ikke sterk nok til å tydeliggjøre den viktigste veien, den vi skal gå videre sammen.