Indianer-opprør

Indianerne sier nei til enda flere løftebrudd. I Nord-Dakota har de i månedsvis protestert mot en oljerørledning som blir lagt over deres område. En ledning de ikke får noen glede av, men som de frykter konsekvensen av.

Det er indianerne på Standing Rock reservatet som protesterer, men de har fått støtte fra miljøvernere og menneskerettighetsaktivister over hele USA.

Urfolk og minoritetsgrupper i inn- og utland har støttet sioux-indianerene i Nord-Dakota og mange har reist til den nordlige præriestaten for å vise sin støtte.

Såkalte Native Americans fra hele USA står sammen i denne markeringen som mer enn noe er et symbol på storsamfunnets overgrep mot marginaliserte og rettsløse grupper, til tross for at de har loven på sin side.

Det har «alltid» vært slik at når indianernes rettigheter kommer i veien for de hvites pengeinteresser, så har «rødhudene» måttet vike. Slik er det ikke lenger.

Oljerørledning til mer enn 30 milliarder kroner

Det er ikke et hvilket som helst prosjekt indianerne nå protesterer mot. En 1800 kilometer lang rørledning, 75 cm i diameter, skal graves ned én meter under bakken.

Den skal gå gjennom fire stater før ledningen knyttes til et allerede eksisterende nettverk i Illinois. Så kan oljen fra Nord-Dakota kan fordeles og foredles.

Rørledningen skal, ifølge utbyggerne, i det store og hele være ferdig, med unntak av noen få kilometer i traktene rundt indianerreservatet Standing Rock.

Det har vært konflikter og sammenstøt i mindre skala lenge; nå er alt klart for et endelig oppgjør. Fremtid og finans mot fortid og fornminner.

Ikke siden Wounded Knee

For indianerne er det snakk om mer enn litt motstand mot en oljerørledning. Det er snakk om stolthet og verdighet.

I 1973 okkuperte enkelte sioux-indianere i den lille landsbyen Wounded Knee sitt eget reservat Pine Ridge i Sør-Dakota.

Det var en makdemonstrasjon mot USA i alminnelighet, og dem de så som overløpere, indianere som samarbeidet med de hvite, i særdeleshet.

De hvite lot dem holde på, men ikke lenger enn de hvite tillot. Opprøret ble slått ned, men indianerene tapte med ære.

Wounded Knee endret manges syn på hvem indianerene var og hva de hadde blitt utsatt for. Wounded Knee ble en vekker og et veiskille.

Nå ser mange indianere at entusiamen rundt aksjonene og mobiliseringen mot the Bakken Pipeline som den kalles - oppkalt etter en norsk imigrant fra Trysil! - har noe av den samme effekten.

Bedre økonomi og sikkerhet for, nesten alle

Bakken-feltet har gitt Nord-Dakota et økonomisk løft i en tid da de fleste amerikanske delstater har opplevd finanskrise og tilbakegang.

Den en gang så søvndyssende og lite dynamiske delstaten, der mer enn 30 prosent av innbyggerne er av norsk avstamming, er blitt USAs nest største oljeprodusent, bare overgått av Texas.

Men sommeren for tre år siden sporet et tog, lastet med olje fra Bakken-feltet, av i Canada. 30 hus i byen Lac Megantic brant ned og 42 mennesker mistet livet.

Oljerørledningen regnes som mye sikrere, men indianerene i Standing Rock hevder at en ledning kan bli utsatt for lekkasjer eller sabotasje. Da vil grunnvannet bli ødelagt, og det rammer de som bor der.

De som bor der har ingen interesse av selve ledningen. Den gir ingen arbeidsplasser eller inntekter der den ligger nedgravd. Derfor vil de ikke ha den.

Gravskjending og vanhelligelse

Når indianerene i Nord-Dakota protesterer med loven i hånd så dreier det seg om NAGPRA, en forkortelse for loven fra 1990 som beskytter indianske graver og hellige steder.

Helt siden den hvite mann satte fot på det de etter hvert kalte det amerikanske kontinent har de ranet graver, stilt ut og forsket på hodeskaller.

De har fylt opp museer med gjenstander de ikke har betalt for og solgt stjålet indianerkunst på auksjoner.

Det er bygget hus og parkeringsplasser på steder der forfedre er gravlagt.

Hellig fjell er uthulet av gruvevirksomhet og landområder indianerene har "fått" til evig tid er blitt tømt for gull og sølv, som har en høyere verdi for de hvite enn et løfte.

NAGPRA-loven ver en vernelov og en tilbakeleveringslov, som indianerene mener de hvite ikke respekterer.

Indianerene står ikke alene

Indianerene kjemper sin egen kamp, og mange viser sin solidaritet. Samtidig er dette en kamp om verdisyn.

Selv om også USAs urbefolkning forsøpler og forurenser så har de, som folk, en annen grunnholdning til jord, luft og vann enn mange hvite.

Skuespillere og andre kjendiser har uttrykt sin støtte, demokratiske politikere som Jesse Jackson og Al Gore har gjort det samme. Det bidrar til presseoppslag og økt oppmerksomhet.

Men det stanser ikke rørledningen. Det må de gjøre selv.

Et glemt folk og et glemt tema

Det er valgkamp i USA og indianerene har en god sak. Urfolk og miljø er en sterk kombinasjon, men ikke i presidentvalgkampen. '

I de tre 90 minutter lange debattene mellom Hillary Clinton og Donald Trump har urfolkenes levekår og livssituasjon ikke vært nevnt.

Ei heller den kontroversielle rørledningen. Så er da heller ikke klimaendringene eller miljøspørsmål sentrale temaer i valgkampen.

Amerikanerne kjører på fossilt drivstoff og (tilnærmet) selvforsynte som de nå er med olje, vil de fortsette med det.

Mindre enn én prosent av bilparken i USA er hybrider eller drevet av elektrisitet. Når indianerene protesterer mot en rørledning utfordrer de samtidig de store oljeselskapene og de mektige bilprodusentene.

Valgkampen er styrt av vekttall

Nord-Dakota er tradisjonelt konservativ og en såkalt "rød" stat, altså republikansk. Det samme er de to transitstatene Sør-Dakota og Iowa.

De to Dakotastatene har tre valgmenn hver, altså det minst mulige. Iowa har tross alt seks, men heller ikke det så mange. Og så lenge disse, etter alt å dømme, går til republikanerene uansett, så er det ikke noe poeng - verken for Clinton eller Trump - å drive valgkamp der.

Trump vinner der uansett, så de to kandidatene bruker heller sin tid og sine penger i andre stater.

Samtidig: Indianerene, mange av dem fattige og arbeidsledige, er ingen stor velgergruppe. Ikke en gang i Nord-Dakota.

Svarte amerikanere, latinos og asiater, de kan utgjøre en forskjell, men indianerene er for få. Derfor har de ingen politiske beilere. Og som sådan: Ingen innflytelse. Derfor må de aksjonere for å bli hørt.

Torsdag ble 141 demonstranter arrestert. Før dette skjedde er nærmere 300 arrestert. Det kan bli flere. Men til forskjell fra Wounded Knee i 1973 så har ingen liv gått tapt. Ennå!