Pengene eller livet

Tyrkia, vinteren 2015: Innenriksflyet fra Istanbul til Hatay er allerede en time forsinket. Det kan ødelegge for NRKs møte med forretningsmannen. Vi har arbeidet lenge for å til en avtale. Nå kan det dårlige været i Istanbul spolere møtet med den unge mannen fra Homs i Syria. I flere år har mannen tjent gode penger på IS.

Oppdragene han får fra terrororganisasjonen er store, og de betaler godt for hans arbeid. Men IS er en krevende kunde. De godtar ingen feil. Sist gang vi snakket med mannen, måtte han bryte samtalen og dra inn i Syria i all hast.

– Beklager, jeg må dra nå, IS har anholdt en mann i Syria. De vil henrette ham. Jeg må prøve å redde ham før det er for sent.

Vi kaller han «postmannen». Hans jobb er å frakte gisler ut av IS-kontrollerte områder i Irak og Syria. Frem til nå har han hentet fem vestlige gisler til sikkerhet i Tyrkia.

Blant gislene var også danske Daniel Rye, som hadde sittet i fangenskapet hos IS i over et år.

– Han var det første tegnet på frihet, forteller Rye.

«Postmannen» kjørte dansken fra cella i Syria til et lite hus ved grensa til Tyrkia.

– Der sitter jeg i min egen verden, og plutselig går det opp for meg at jeg ikke trenger å tenke på hvordan jeg skal dø, eller om jeg får se min familie. Jeg føler en enorm ro i kroppen. Så gir han meg en mobiltelefon, jeg taster nummeret til min mor og snakker med henne for første gang. Det er slik jeg husker ham, forteller Rye.

Prislapp: 90 millioner

Den danske fotografen ble løslatt etter at familien samlet inn 17 millioner kroner.

– Hadde de ikke gjort det, ville jeg ha blitt halshugget som mine venner. Det er jeg helt sikker på. Samtidig som jeg ser argumentene mot å betale, så er jeg stolt over hva familien min fikk til.

Han er en av fem vestlige gisler «postmannen» har hentet ut av Syria. Til sammen skal det ha blitt betalt 90 millioner norske kroner for gislene.

En av dem er tyske Toni Neukirch, som det ifølge NRKs opplysninger ble betalt 8 millioner kroner for.

Tyske medier hevder at Tyskland sto for utbetalingen, noe myndighetene benekter. Tyskland føyer seg tilsynelatende inn i rekken av land som sier at de ikke betaler, men som likevel gjør det. Dette gjelder også Spania, Frankrike og Italia, ifølge avisa New York Times.

– Myndigheter bør aldri betale løsepenger, ikke i noen former.

Den tidligere gisselforhandleren i FBI, Gary Noesner, er tydelig i talen.

– Når disse landene betaler, så høyner de forventningene til terroristene om hva de kan få, og det hjelper ikke i det hele tatt, sier han til NRK.

Norge har lagt seg på samme linje som USA og Storbritannia, som ikke gir etter for krav om løsepenger.

– Det vil sette en pris på nordmenns hode i utlandet. Vi er også folkerettslig forpliktet til ikke å drive terrorfinansiering. Vi skal ikke være naive om hva løsepenger blir brukt til, sier kommunikasjonssjef i UD, Frode Andersen.

Løsepenger er eneste mulighet

– Penger var eneste måte vi kunne få våre ansatte ut av fangenskapet.

Jacob Wærness er en av få som forteller åpent om hvordan han betalte løsepenger til terrorgrupper i Syria. Den tidligere PST-ansatte Wærness jobbet som risikosjef for sementfabrikken Lafarge i Syria mellom 2011 og 2013.

Mars 2011 startet opprøret mot Syrias president Bashar al-Assad. Et år senere mistet regjeringshæren store områder nord i landet, ved grensen til Tyrkia. Opprørere med forskjellige politiske agendaer tok over makten.

– Noen av gruppene var opprørere på dagtid og kriminelle på kveldstid. De drev blant annet med kidnappinger. Mange var dårlig organisert og hadde forskjellige politiske ambisjoner. Noen grupper arbeidet for et demokratisk styresett, mens andre drømte om islamistisk statsdannelse, forteller Wærness til NRK.

Etter at regimet trakk seg ut av mange byer i nord Syria, mistet mange jobb og inntekt. De vanskelige økonomiske forholdene i tillegg til maktvakuumet som oppsto, var med på å skape et grunnlag slik at vanlig syrere begynte å kidnappe andre syrere.

For risikosjef Wærness ble etter hvert kidnappinger et stort problem. Det var ingen lett oppgave å forhandle med gisseltakerne, som etter vært begynte å bli proffe. Han måtte utvikle en ny forhandlingsmetode.

– Da gisseltakerne kidnappet en av våre ansatte, latet vi som om vi ikke brydde oss om dem. Da oppsøkte de gisselets familier. Dermed ble kravet om løsepenger betydelig redusert, siden gisseltakerne visste at syriske familier ikke hadde mye penger, forteller Wærness.

– Senere, på en hemmelig måte, kompenserte vi familiene det de hadde lagt ut. Det var kynisk, men på sikt den beste løsningen, hevder Wærness, som har skrevet boka «Risikosjef i Syria» om erfaringene fra landet.

Måtte kjøpe ut sin egen familie fra IS

Ifølge det amerikanske Finansdepartementet tjente IS minst 20 millioner dollar på løsepenger bare i 2014. Financial Task Force (FATF) som overvåker blant annet terrorfinansiering, mener beløpet kan være så høyt som 45 millioner dollar. Dermed er løsepenger en essensiell finansiering av terrorgruppa.

I august 2014 tok terrororganisasjonen IS store landområder i både Syria og Irak. De tok også flere hundre, eller muligens tusenvis, av mennesker til fange, ifølge Amnesty. For IS var disse menneskene et krigsbytte.

Ratif Bashar er fra en landsby nord i Irak. I august 2014 angrep IS hans landsby og tok flere hundre kvinner og barn fra landsbyen. Hans gravide kone og to av barna ble også kidnappet.

Seks måneder senere klarte Ratif å kjøpe de ut av IS med hjelp av en mekler som tjente penger på å forhandle fri gisler.

– Jeg betalte 15.000 dollar til en mann som drev forretning med IS. Mine to andre brødre måtte også betale. Vi måtte låne penger for å få dem fri, sier han til NRK.

• Les historien om Ratifs kone: – Et halvt år i helvete

Gisselekspert: – Norges holdning er for bastant

Forretningsmannen som NRK håper å treffe i Hatay, har spesialisert seg på vestlige gisler. Gjennom forskjellige kilder kom vi i kontakt med mannen etter at IS hadde publisert bilder av det norske gisselet Ole Johan Grimsgaard-Ofstad i sitt propagandamagasin Dabiq.

På dette tidspunktet krevde IS tre millioner euro, eller rundt 26 millioner kroner for nordmannens liv.

Statsminister Erna Solberg gjorde det klinkende klart at Norge ikke ville betale.

– Jeg synes det ble for bastant. Hvis man binder seg på hender og føtter, så kan forhandlingene bli vanskelige, sier Geir Løndal, mens han tar en pause i gisselkurset han holder for Aeger Group i Nord-Odal.

– La oss si at en av statens egne ansatte blir kidnappet. Det vil stresse hele systemet hvis norske myndigheter overhodet ikke vil forhandle om løsepenger. Jeg vil tro at hovedverneombudet i statlige virksomheter har dette på agendaen.

– Hvorfor?

– Hvis ting går galt er de opptatte av at norske myndigheter gjør absolutt alt for å få dem ut. Et av virkemidlene er å betale løsepenger, og det er litt uklart nå om norske myndigheter i det hele tatt ser på det som en løsning, eller om det er en helt uaktuell problemstilling.

En annen profesjonell gisselforhandler, som vil være anonym på grunn av jobben sin, mener derimot at alle stater og regjeringer skal holde seg unna gisselforhandlinger.

– Stater må alltid ta hensyn til hvordan det man gjør vil se ut hvis det havner på forsidene av avisene. Slik sett står et sikkerhetsselskap friere. Ingen vil anklage en familie eller et firma for å ha gjort det de kan for å få sine ut.

• Les også: Foreldrene til det norske IS-gisselet: – Fikk ikke hjelp hvis vi betalte løsepenger

– Slapp av, vi skal ikke kidnappe dere

Tilbake i Hatay: Når flyet endelig lander prøver vi å få kontakt, men han svarer ikke på telefonen. Klokken nærmer seg midnatt, «postmannen» er borte vekk. Vi drar til hotellet og venter på at telefonen skal ringe. Endelig ringer den.

– Møt oss på Bellur Saray om en halv time.

Kafeen er kjent og brukes av mange syrere. Målet for møtet er å få et intervju og informasjon om det norske gisselet Grimsgaard-Ofstad. En time senere kommer en tynn mann med briller ut av en hvit Ford.

I flere år har han jobbet for IS. De vestlige gislene som han allerede hadde transportert til sikkerhet i Tyrkia, ble holdt av en britisk gruppe som ble kalt «The Beatles». Briten mediene døpte Jihad John, var den mest brutale av gruppas medlemmer, ifølge tidligere fanger.

Han henrettet en rekke gisler for åpent kamera i 2014 og starten av 2015. Vi merker at hjertet pumper litt mer enn vanlig.

«Postmannen» hilser pent og setter seg ned på en stol ved siden av oss. Han åpner en liten perm og spør:

– Hvordan kan vi hjelpe dere?

– Vi er journalister og er interessert i å vite om det norske gisselet Ole Johan. Hvorfor ble han tatt av IS?

«Postmannen» tar ordet.

– Deres landsmann tok seg inn i kalifatets land ulovlig. Derfor han ble arrestert.

To timer senere er møtet over. «Postmannen» vil ikke bli intervjuet, men gir informasjon om sine forretninger og hvordan han kan få hvilket som helst beløp til IS-hovedstaden Raqqa på fire timer. Han setter seg i bilen og tilbyr oss å sitte på.

– Nei takk, vi går, sier vi.

– Slapp av, vi skal ikke kidnappe dere, sier han og smiler. – Min jobb er å få folk fri.

• Les også: De hemmelige forhandlingene om det norske IS-gisselet