Hopp til innhold

25 år siden glasnost i Moskva

MOSKVA (NRK.no): Først høsten 1988 fikk partisjef Mikhail Gorbatsjov gjennomslag for sin linje for åpenhet eller glasnost. Ikke minst ga organisasjonen ”Memorial” kraft til politikken med sine avsløringer om fortidens politiske forbrytelser.

Mikhail Gorbatsjov og Rudolf Augstein

23. august 1988 møttes sovjetlederen Mikhail Gorbatsjov (t.v.) redaktøren av det tyske magasinet Der Spiegel, Rudolf Augstein (t.h.), i Moskva. Møtet for 25 år siden var et av tegnene på at en ny ære var på vei i Sovjetunionen.

Foto: AP/TASS

Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov

Ronald Reagan (t.v.) og Mikhail Gorbatsjov under det første toppmøtet mellom de to, i Genève 19. november 1985.

Foto: U.S. White House / AP

Mikhail Gorbatsjov kom til makten i 1985 som generalsekretær for Sovjetunionens kommunistiske parti. «Vi kan ikke fortsette å leve på denne måten!» – var hans første setning som startet perestroika-prosessen eller ombyggingsprosessen.

Den førte til Berlinmurens fall, til Tysklands samling 3. Oktober 1990 og til Sovjetunionens oppløsning nyttårsaften 1991.

Glasnost-politikken skjøt først fart høsten 1988 fordi Gorbatsjov møtte stor motstand i Kommunistpartiets allmektige apparat. Men da Gorbatsjov åpnet den første folkekongressen, brakte den store debatten løs.

Fredsprisvinner Andrej Sakharov var med å grunnlegge organisasjonen Memorial. Dens formål var å avdekke fortielsene om fortidens undertrykkelse i sovjetstaten.

Nå må kanskje organisasjonen registrere seg som utenlandsk agent. For en domstol i byen Rjazan mener ”Memorial får pengestøtte fra Vesten. Dette er et stort tilbakeskritt i dag fra Gorbatsjovs styringstid!

Den russiske intelligentsia blomstret

Mikhail Gorbatsjov og Erich Honecker

Mikhail Gorbatsjov (t.v. I) omfavner den østtyske lederen Erich Honecker for å feire Øst-Berlins 40-årsdag 6. oktober 1989. Fem uker senere var Øst-Berlin i praksis historie. I bakgrunnen Gorbatsjovs kone Raisa.

Foto: Gaby Sommers / Reuters
Muren rives

Berlinmuren rives: 11. november 1989 dundrer en mann løs med slegge på den forhatte muren om delte Berlin i to, mens østtysk grensepoliti (øverst) sto med hendene på ryggen uten å gripe inn. 28 års deling av byen var over.

Foto: David Brauchli / Reuters

I Kreml utspilte debattene seg med landets fremste og mest berømte intellektuelle i spissen: Andrej Sakharov, landets største poet etter 1945, Jevgenij Jevtusjenko, forfattere som Tengiz Ajtmatov, rektor ved det historiske arkiv-akademi, Jurij Afanasjev. Sjefredaktøren i det gamle ukebladet Ogonjok, Vitalij Korotitsj, ble tre år på rad kåret til verdens beste redaktør i USA.

Og de samlet seg om den utstøtte, tidligere, lokale partisjefen i Moskva, Boris Jeltsin. Sakene de reiste var fortidens undertrykkelse, et rungende nei til det grunnlovsfestete, kommunistiske maktmonopolet og de klassiske, liberale friheter som talefrihet, møtefrihet og fri utreise fra USSR. Gatene var tomme mens debattene ble overført direkte på TV.

Budskapet som kom frem, undergravde fundamentalt legitimiteten til ettpartistaten. Ved valget til Folkekongressen fikk Boris Jeltsin 90 prosent av stemmene i Moskva.

I de 14 sovjetrepublikkene ble sterke krefter utløst som ville løsrive seg fra den oversentraliserte makten i Kreml. I Øst-Europa begynte selv tsjekkerne å lese Ogonjok.

Glasnost-budskapet gikk som en ildebrann gjennom Warszawapakt-landene. I juni 1989 klippet Ungarns utenriksminister ned Jernteppet mot Østerrike sammen med sin østerrikske kollega Alois Mock. Det fikk Forbundskansler Helmut Kohl til å kalle Horn for faren bak Jernteppets fall.

Warszawapakten gikk i oppløsning i juli fordi Mikhail Gorbatsjov støttet Ungarn på toppmøtet i Bucuresti. Romanias diktator Nicolae Ceausescu ble apoplektisk av raseri, fortalte Horn og den sovjetiske utenriksministeren Eduard Sjevarnadze den sommeren til NRK.

Demokratioppgjøret startet i Øst-Tyskland. 3. oktober 1989 støttet den sovjetiske statsministeren Nikolaj Rysjkov demonstrantene som krevde frihet i DDR i et NRK-intervju, som Eurovisjonen lot hele Østblokken se.

Balterne ristet i lenkene dette året. De ville fri etter Stalins anneksjon av de baltiske statene i 1940. Balternes og særlig litauernes frihetskamp ble som et ekko fra Øst-Europa på glasnostpolitikken tilbake til sovjetsamfunnet.

Mikhail Gorbatsjov skjønte nok ikke konsekvensene av sin åpenhetsline. Det var også det kreative ved ham som leder. Han turde å sette i gang en positiv prosess uten å vite hva det førte til.

Bare for hans toleranse overfor tysk samling fortjente Gorbatsjov Nobels fredspris, som han fikk for 1990. Hans egne prøvde å styrte ham i et mislykket statskupp 19. August 1991, og det ødela ham hjemme politisk. 1. desember 1991 stemte ukrainerne overveldende for å forlate Sovjetunionen. 8. desember 1991 vedtok lederne for Ukraina og Hviterussland med Boris Jeltsin fra Russland i spissen å nedlegge hele Sovjetunionen.

25. desember 1991 gikk Gorbatsjov av som den første og siste president i Sovjetunionen. «Jeg nedlegger mitt verv i håp, men også i bekymring» – lød hans korte avskjedshilsen i Pravda.

Kort vei fra Capitol til Den tarpeiiske klippe

Derfra ble politiske figurer styrtet i døden i romertiden. I ettertid har Mikhail Gorbatsjov fått skylden for at supermakten Sovjetunionen falt i grus.

Men Mikhail Gorbatsjov var så maktesløs etter den kommunistiske statskuppet i august 1991, at han ikke engang ble invitert til å signere beslutningen om nedleggelse av staten han ledet.

I ettertid svarer Mikhail Gorbatsjov, at han ga folk friheten. Det kan knapt bestrides, ikke minst utreisefriheten.

Men hans åpenhet fjernet også den personlige angsten blant folk etter 74 år med sovjetisk ettpartistat, frem til Gorbatsjov et hardt diktatur.

Å avskaffe diktaturet og gi folket friheten var ikke lite. Hvordan friheten ble brukt senere, er ikke Gorbatsjovs ansvar.

Folkets nye kårne var Boris Jeltsin. Han styrte i Kreml frem til nyttårsaften 1999. I dag hevder overhodet for den russiske kirken, at Jeltsins styringstid må sammenliknes med de største katastrofer i russisk historie: Napoleonskrigene, borgerkrigen og den andre verdenskrig!

Patriarken kunne godt tatt med jordbrukskollektiviseringen, som førte til en hungersnød med 5 millioner ofre samt utrenskningene på 1930-tallet som i tillegg krevde 10 millioner manns liv, minst!

Men under Putin er det ikke politisk korrekt å fokusere så hardt på den dystre, sovjetiske fortiden.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Boris Jeltsin

Boris Jeltsin og en uidentifisert tankkommandør hilser 100.000 mennesker i gatene utenfor det russiske parlamentet 22. august 1991 etter at gammelkommunistenes kuppforsøk var slått tilbake.

Foto: Andre Durand / AFP

På 1990-tallet

Hadde Russland alene en demografisk svikt på 10 millioner menn. Slik ble også Boris Jeltsins ettermæle styrtet fra den tarpeiiske klippen.

Det samme gjorde Nikita Krustsjov med Stalin ved sin tale på den 20. Partikongress i 1956 om Stalins forbrytelser.

Gorbatsjov kalte Leonid Bresjnevs 18 år ved makten for stagnasjonsæraen. Hva Putins ettermæle blir, gjenstår å se.

Mikhail Gorbatsjov og Helmut Kohl

Mikhail Gorbatsjov (t.h.) og den daværende tyske forbundskansleren Helmut Kohl foran et møte i februar 1990 om Tysklands samling.

Foto: Michael Urban / Reuters

Men etter at Putin har styrt landet i praksis siden 2000, sa han i fjorårets tale, at dersom ikke noe snart gjøres for mennesker mellom 20 og 45 år i Russland nå, kan også Russland falle fra hverandre om 20–30 år.

Etter denne ukens etniske uro i Moskva, kan man også minne om Putins advarsel til fotballpøbelen etter sammenstøt foran Kreml i desember 2010:

«Skal vi fortsatt fekte som sinnssyke med stikkvåpen mot hverandre, kan hele landet falle fra hverandre, så mange nasjonaliteter som Russland alene rommer!»

Det er et særtrekk ved russisk kultur, at makthaveren dyrkes sanseløst så lenge vedkommende sitter ved makten. Når makthaveren dør eller blir styrtet som Krustsjov og Gorbatsjov, kommer skyllebøttene.

Unntaket er Vladimir Lenin, som hadde kort funksjonstid og led av hjerneblødning i tiden før sin død. Men Lenin snakkes det heller ikke mer om!

Vladimir Putin var den første Kreml-leder etter 1917 som gikk av på ordinært, konstitusjonelt vis. Russland elsker sine martyrer og trenger syndebukker, enten det var tsarer eller kommissærer som styrte landet.

Og når 55 prosent av russerne ville utvandret dersom de kunne, sier det sitt om Putins styringstid. Tallet fremkom i en meningsmåling fra mediehuset Kommersant for to år siden.

Så russerne trøster seg stadig med sin nasjonalskald Fjodor Tjutsjev som skrev:

Forstanden fatter Russland ei,
Å tenke i vanlig mål – å nei!
Det er et eget land, må vite,
På Russland må man bare lite

(Til norsk ved H.W. Steinfeld)

SISTE NYTT

Siste nytt