– Jeg kommer til å savne vennene jeg fikk og brorskapet, men IS – nei.
Abu Ibrahim er en av flere tusen som har reist fra land i Vesten til Syria, og tilsluttet seg IS som jihadist.
Ibrahim fikk til slutt nok. I et intervju med CBSNews forteller han om hvordan Den islamske staten fungerer på innsiden, og hvordan han stadig ble mer og mer desillusjonert med tilværelsen der.
– De nye som kommer ser på det som noe langt mer storslått enn det egentlig er. Det er ikke militærparader eller seirer hele tiden, sier Ibrahim til CBSNews.
- LES OGSÅ: Nordmann i Syria: – Vi henretter voldtektsmenn, homofile og tystere
- LES OGSÅ: IS-avhopper til NRK: – De vestlige jihadistene er mest brutale
Ville leve under sharia
Han konverterte selv til islam og ville etter hvert leve under tradisjonell islamsk lov – sharia. I desember i fjor var han vitne til at et par ble steinet til døde etter å ha blitt funnet skyldig i utroskap.
– Det ble gjort offentlig. Det var mange hundre mennesker der som så på. Selv om ingen sannsynligvis vil se andre dø, så er innføringen av sharia det mange muslimer ser frem til, sier Ibrahim.
Han sier han ikke anser loven og straffemetodene som middelalderske.
– Det er strengt, det er virkelig, med det er sharia, sier han.
Paranoide
Han forteller at de som kom fra Vesten fikk et sted å bo, mat og en sum med penger hver måned.
Men når man først har sluttet seg til IS, er det nesten umulig å dra igjen.
Ifølge Ibrahim er IS paranoide når det kommer til spionasje, og bekymrer seg til stadighet for infiltrering av egne rekker. De som blir funnet skyldig i dette, blir henrettet.
Til tross for denne risikoen, begynte Abu Ibrahim å lete etter en vei ut av staten. Han ble stadig mer desillusjonert av henrettelsene av vestlige hjelpearbeidere og journalister.
– Henrettelsene av ikke-stridende, og derfor uskyldige, er noe jeg ikke er enig i, sier han.
Ibrahim begynte å savne familien sin og kjedet seg. Jihad var ikke det han trodde det skulle være.
– Den viktigste grunne til at jeg dro var at jeg ikke følte jeg gjorde det jeg kom for, og det er å gi humanitær hjelp til menneskene i Syria, sier han.
– Det hadde blitt noe annet. Derfor kunne jeg ikke rettferdiggjøre lenger at jeg var borte fra min familie.
