Som et ekko av tre tidligere avtaler

Forhandlinger med Israel vil bli ført av PLO, og ikke av den nye palestinske regjeringen. Mahmoud Abbas er også rede til å fortsette de avbrutte forhandlingene med Israel, hvis Israel løslater 30 palestinske fanger, slik statsminister Benjamin Netanyahu tidligere har lovet. Palestinerne krever også stans i den ulovlige bygging på den okkuperte Vestbredden og i det okkuperte Øst-Jerusalem.

President Abbas kom med sin kunngjøring tre dager etter at Hamas og Fatah, som representerer de palestinske selvstyremyndighetene, ble enige om å samarbeide.

Den palestinske statsministeren, Rami Hamdallah, skal gå av. Dette vil bane vei for en ny regjering. Den vil ikke ha ministre fra Hamas. Regjeringen skal bestå av teknokrater.

• Les: – Ingen Hamas-representanter i palestinsk regjering

Dette faktum betyr ikke noe for Israel. Regjeringen har allerede brutt forhandlingene med palestinerne. Bruddet ble begrunnet med at Israel ikke vil forhandle med militante grupper som har mål om å ødelegge staten, selv om det ikke er regjeringen, men PLO som forhandler. Hamas er ikke med i PLO.

Gledesrusen forsvant fort

Avtalen mellom Fatah og Hamas, som ble undertegnet i Gaza onsdag, er som et ekko av tre tidligere avtaler.

Den første ble meglet fram av Egypt og undertegnet i Kairo i 2011. Den førte ikke til praktiske resultater. I februar 2012 sørget Qatar for å få fram et nytt samarbeidsdokument. EU støttet avtalen, mens Israel fordømte den. Noen måneder senere ble det undertegnet nok en avtale i Egypt. Hver gang forsvant det palestinske folkets gledesrus over gjenforeningen mellom Fatah og Hamas nesten like fort som den kom.

Historien gjentar seg også i forholdet til Israel. Nesten i samme øyeblikk som Hamas og Fatah kom til enighet i april 2014, truet regjeringen i Vest-Jerusalem.

«Lager du fred med Hamas kan du glemme fred med Israel,» sa statsminister Benjamin Netanyahu til president Mahmoud Abbas.

Israelerne vil bare forhandle ad hoc med organisasjoner som Hamas eller Libanons Hezbollah, om begrensede spørsmål som å løslate fanger eller få i stand våpenhviler.

Fra USA kom også velkjente toner. En kongressrepresentant foreslår slutt på all bistand til de palestinske selvstyremyndighetene hvis Hamas blir med i palestinsk regjering. Fra Det hvite hus var kommentarene ikke like tydeligere.

Det virker som om president Barack Obama vil «glemme» Israels okkupasjonspolitikk og palestinernes kamp for en selvstendig stat. Nå får de selv finne veien, sa han under reise i Asia i denne uken. Samtidig gjorde den amerikanske presidenten det klart at han ikke venter at de skal komme til enighet i løpet av det neste halve året.

Da president Mahmoud Abbas lørdag møtte PLOs sentralkomité i Ramallah, slo han fast at et faktum mange i Vesten og i Israel ikke vet: Israel forhandler ikke med den palestinske regjeringen, men med PLO, som på 1970- og 1980-tallet ble sett på som en terroristorganisasjon.

Dette er den samme organisasjonen som forhandlet fram Oslo-avtalen i 1993 og anerkjente staten Israel. Nå krever PLO en palestinsk stat side om side med Israel.

Presidentens tre svar

I et møte med israelske journalister i Ramallah tidligere i uken, ble president Abbas spurt om Fatahs avtale med Hamas vil skade fredsprosessen. Journalistene fikk tre svar:

• «For det første er Hamas ikke en utenlandsk part. Partiet tilhører den palestinske nasjonen. De palestinske myndighetene lager avtaler med ulike partier, akkurat som den israelske gjør med israelske partier,» sa Abbas.
• «For det andre, Israel forhandlet med Hamas og gjorde en avtale (akkurat som den som ble forhandlet fram i 2012 for å få slutt på den israelske offensiven mot Gazastripen), så hvorfor skal ikke de palestinske myndighetene gjøre det samme.»
• Til slutt, Hamas har inngått et kompromiss om 1967-grensene. (Det gjorde Hamaslederen allerede før valget i 2006, som ga Hamas flertallet i den lovgivende palestinske forsamlingen.

Det nye kortet

Et argument for at avtalen denne gang kan lykkes er at den ble undertegnet med Hamas i Gaza, og ikke med Hamas' leder i eksil. Da Khaled Mishal forrige gang forhandlet fram avtalen, førte det med seg motstand fra ledere på Gazastripen. Denne gang har statsministeren på Gazastripen, Ismail Haniyeh, og nøkkelspilleren Mahmoud Zahar, signert dokumentet. Lederskapet i eksil har i dag mindre makt enn før, ettersom Mishal måtte forlate Damaskus og flytte til Doha.

Det faktum at utenlandske meglere denne gang ikke har vært involvert i forhandlingene, gjør også at avtalen er bedre forankret enn de tre tidligere.

Både Hamas og Fatah ser seg tjent med avtalen. Slik var det ikke tidligere, da de måtte tilfredsstille en utenforstående sponsor som selv hadde investert mye prestisje i et resultat av forhandlingene.

Denne gang har Abu Mazen også bedre kort på hånden enn tidligere. Hamas har på sin side ikke like sterke muskler som før.

Muskelsvinnet begynte for to år siden, da Hamas valgte opprørernes side i Syria. Kontoret i Damaskus ble stengt og lederen, Khaled Mishaal, måtte flytte til Qatar. Valget av side i Syria førte også til at Iran stanset all politisk og finansielle støtte til Hamas.

Den gang betød det ikke svært mye fordi Hamas sitt søsterparti i Egypt, Det muslimske brorskap, var kommet til makt. Egypts nye president, Mohammed Morsi, ble en mektig beskytter for Hamas.

Kuppet i Egypt

Men da Morsi ble kastet gjennom et kupp forsvant støtten. Det nye militære regimet i Kairo stemplet både Broskapet og Hamas som terroristorganisasjoner. Egypterne blokkerte deretter mange tunneler mellom Sinai og Gazastripen.

Fram til da var det importert billige, subsidierte egyptiske varer som drivstoff, byggemateriale, samt våpen og ammunisjon kom gjennom tunnelene. Dette ga Hamas årlige skatteinntekter på rundt 200 millioner dollar. Nå er inntektene redusert til noen få millioner.

Tyrkia overfører fortsatt penger til Hamas, men ikke nok til at Hamas-regimet har hatt råd til å betale rundt 50.000 palestinske tjenestemenn full lønn de siste fire månedene.

President Abbas har ett mål med avtalen mellom Fatah og Hamas: Skape en nasjonal samlingsregjering som skal sitte i seks måneder.

Denne midlertidige regjeringen har også ett eneste mål: Å legge forholdene til rette for et nytt valg på Vestbredden og Gazastripen. Palestinere skal velge en ny president og en ny palestinsk nasjonalforsamling.

Samtidig vil den palestinske presidenten ikke bryte sikkerhetssamarbeidet med okkupasjonsmakten.

«Det er en forpliktelse, ikke et valg,» sa Abbas til avisen Haaretz. «Selv om det ikke har vært forhandlinger har vi fortsatt sikkerhetskoordineringen for å unngå blodbad og kaos. Vårt forhold med [Israels] militære- og sikkerhetsoffiserer er god, og dette vil vi fortsette.»

I Israels tjeneste

Etter det palestinske valget i 2006, da Hamas kom til makten, konspirerte president Abbas med Israel, Egypt og USA for å undergrave den nasjonale samlingsregjeringen, ledet av Hamas.

USA støttet et palestinsk kuppforsøk, ledet av Fatah, som førte til en borgerkrig på Gazastripen og splittelsen mellom Vestbredden og den isolerte kyststripen. President Abbas ble værende Israels lojale allierte i kampen mot voldelig palestinsk motstandsbevegelser, særlig Hamas.

I løpet av 2011 hadde den israelske okkupasjonsstyrkene hele 764 møter med palestinske offiserer for å samarbeide i kampen mot palestinske motstandsgrupper. Året etter ba Abbas om israelsk våpenhjelp for at selvstyremyndighetens styrker skulle bli bedre rustet til å arbeide for Israels sikkerhet. Samarbeidet med Israel er nedfelt i avtalene som fulgte etter Oslo i 1993.

I propagandakrigen har Hamas vært framstilt som et parti som ikke vil inngå avtaler med Israel. Men så tidlig som i 1987 sa grunnleggeren av Hamas, sjeik Ahmed Yassin:

«Hvis Israel trekker seg tilbake til grensen fra før krigen i 1967, vil Hamas inngå en våpenhvile som skulle vare i mange tiår framover».

To år senere gjentok han ønsket å forhandle med Israel.

I 1995 foreslo sjeik Yassin, som da var fengslet, at Hamas og Israel burde forhandle om en våpenhvile som kunne strekke seg til 50 år. Nok en gang ville Hamas anerkjenne 1967-fronten som grense for en palestinsk stat, for en like lang periode.

Ni år senere, da sjeik Yassin var satt fri, ble han drept i et israelsk flyangrep. De nye lederne av Hamas ga ikke opp forsøkene på å få til fredsforhandlinger med Israel med sikte på langvarige våpenhviler og fredsavtaler som skal strekke seg over mange tiår. Men Israel har til dags dato sagt nei til å forhandle med partiet så lenge det ikke vil anerkjenne Israel. For israelerne er det ikke nok at Hamas bare aksepterer at staten Israel er en realitet, og at Hamas aksepterer tidligere inngåtte avtaler mellom Israel og PLO.

De palestinske selvstyremyndighetene har i alle disse årene vært plassert mellom en hammer og ambolten. En palestinsk samarbeidsregjering i 2006 førte til en internasjonal boikott av selvstyret. Norge var et av få land som den gang anerkjente regjeringen. Men samarbeidet varte ikke lenge.

Senere ble den indre palestinske splittelsen brukt som argument mot palestinerne. De ble fordømt for ikke å stå samlet, og fordømt for å ha valgt Hamas i et demokratisk valg.

Hva vil nå skje?

Egypt vil gjenåpne den offisielle grenseovergangen til den sørligste delen av Gazastripen når den nye samlingsregjeringen av teknokrater er på plass. Dermed vil Hamas ikke lenger ha ansvaret for 1,7 millioner palestinere på den isolerte kyststripen. Det er ikke snakk om å åpne grenseovergangen til Israel i nord for trafikk i begge retninger.

I dag, snart 21 år etter Oslo-avtalen, taler president Abbas på vegne av et palestinsk selvstyreapparat uten autoritet og på vegne av et Palestina uten suverenitet. Presidenten er ikke i stand til å få slutt på Israels okkupasjon. Han sitter uten potens i Ramallah og ser at israelerne fortsetter sin ulovlige kolonisering av Vestbredden og Øst-Jerusalem.

Det såkalte verdenssamfunnet gjør heller ikke alvorlige grep for å stanse den folkerettsstridige israelske politikken.

En ny palestinsk samlingsregjering og et nytt valg innen seks måneder, vil etter alle solemerker ikke forandre på Israel eller omverden.

For dagens palestinere er det som å vente på dramatikeren Samuel Beckets rollefigur Hr. Godot, i teaterstykket fra 1948: Han dukket ikke opp.