Dette innebærer destruering av kjemiske våpen

– Det kan gjøres på forskjellige måter. Man kan brenne eller tilsette vann og andre kjemiske midler som gjør at de kjemiske våpnene nøytraliseres, forteller Per Christian Gundersen, kommandørkaptein ved Forsvarets høgskoles mediegruppe.

For nervegass er det vanlig å bruke lut som nøytraliserer den farlige gassen, mens man bruker natriumhypokloritt for å ødelegge sennepsgass. I noen tilfeller gjøres begge deler. Først utvannes kjemikaliene, så brennes restene.

Under Golfkrigen på 90-tallet valgte man ifølge Gundersen å brenne gassene med diesel og bensin. På grunn av de giftige gassene dette avga, ble destrueringen gjort ute i et ørkenområde.

• Les: Sikkerhetsrådet enige å ødelegge Syrias kjemiske våpen
• Les alt om konflikten i Syria

Langt unna folk og dyr

Hele prosessen med å ødelegge kjemiske våpen foregår i lukkende beholdere under strenge sikkerhetsregler og kontroller.

– Destruksjonsanleggene for kjemikaliene er bygget opp i områder som er langt unna folk. Det er ganske gode sikkerhetsavstander, forteller Bjørn Arne Johnsen, forskningsleder ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).

– Hvis det skulle være et uhell, så er det viktig å ha sikkerhetsavstander. Det er å puste inn gassen som er den største faren ved kjemiske våpen. Det er slik de tar livet av eller skader folk, utdyper han.

– Det bør i hvert fall være en sikkerhetsavstand til der folk oppholder seg på minst én kilometer. Man bør ha god kunnskap om de meteorologiske forholdene på stedet, slik at det helst er stabile vindretninger. I vindretningen bør det nok være opptil 10 kilometers sikkerhetsavstand, utdyper han.

Anleggene legges ofte i nærheten av en vannkilde, enten ved havet eller ved en innsjø eller elv. Det bør også være en havn i nærheten av anlegget.

– Man trenger store mengder vann dersom kan skal destruere kjemikaliene ved utvanning, forklarer FFI-sjefen.

Ikke ferdigmonterte stridsvåpen

Brenning er mest aktuelt for ferdige våpenstridshoder. Det krever et prosesseringsanlegg med ovner som holder rundt 1000 grader celsius. Av sikkerhets hensyn må veggene rundt ovnene holde en bestemt tykkelse, og røyken fra anlegget må filtreres.

I USA er dette gjort på åtte steder, mest kjent er anlegget i Pine Bluff, Arkansas. Innbyggerne rundt anleggene har i mange år måttet leve med hyppige kriseøvelser, evakuering o.l. Også Russland har slike permanente anlegg.

Syrias arsenal består mest sannsynlig av nervegasser som sarin og VX og en del sennepsgass.

– Etter de rapportene jeg har lest, er de fleste i bulk, altså ikke i granater og våpen, men står på lager, gjerne i store tønner, sier Gundersen.

Ifølge Johnsen vil destrueringen derfor være annerledes og lettere enn hvis det var snakk om ferdigmonterte våpen.

– Ja, det er stor forskjell. I dette tilfellet har man jo bare kjemikaliene. Hadde man fått det som kjemiske våpen, gjerne sammen med eksplosiver i tillegg, ville det vært en mye vanskeligere og farligere prosess å håndtere, sier FFI-sjefen.

Giftig restvann

Ved brenning av de giftige gassene vil det trolig bli lite eller ingen farlige utslipp.

– De amerikanske anleggene har filtre som gjør at det som slippes ut ikke er giftig, forklarer Gundersen, men legger til at arbeidet likevel bør gjøres i områder hvor det ikke er bebyggelse for sikkerhets skyld.

Dersom valget faller på utvanning, vil det derimot bli igjen rester eller slaggvann etter destrueringen.

– Det må man samle opp og håndtere som farlig avfall, sier Johnsen.

– Selv om det er så pass nøytralisert at det ikke har samme giftinnhold, så tviler jeg på at man vil dumpe det i en brønn, for å si det sånn. Man vil prøve å finne et sted å deponere det hvor det ikke vil gjøre noen skade på mennesker eller dyr, sier Gundersen.

Alternativt kan reststoffene sprenges eller fylles med betong.

– Risikosport å transportere kjemiske våpen

Ifølge kommandørkaptein Gundersen er det store utfordringer knyttet til destrueringen av de kjemiske våpnene.

– Det er mange utfordringer og skjær i sjøen før man er ferdige med jobben.

Dersom arbeidet skal skje i Syria, er et av problemene å sørge for sikkerheten til inspektørene som skal utføre jobben på bakken midt i en krigssone.

En annen utfordring er å få materialene de trenger inn til områdene eller transportere de kjemiske våpnene trygt ut mens borgerkrigen raser.

– Jeg tror det mest effektive er å destruere de kjemiske våpnene på plassen. Det så man under den første Irak-krigen på begynnelsen av 90-tallet, hvor en del av systemene som oppbevarte de kjemiske våpnene var dårlig vedlikeholdt.

– Ruste tanker lakk, og det er klart at det å begynne å frakte dette rundt i et område hvor det foregår en borgerkrig er en risikosport, sier kommandørkapteinen.

Russisk militærbase

Ifølge Gundersen finnes det større militærbaser i Syria som Assad-regimet fortsatt har kontroll på, og som kan brukes som en større oppbevaringsplass hvor destrueringen kan foregå.

– Dette er Assad-regimets ansvar, så kan FN overvåke og sikre at dette gjøres på en ordentlig måte, sier Gundersen.

Alternativt sier han at russerne også har en marinebase i området, Tartus, som kan egne seg.

– Man ønsker ikke nødvendigvis å eksportere denne nervegassen og disse giftstoffene ut av Syria, så jeg tror at man primært ser på steder i Syria for å destruere det der. Jeg tror veldig få land er villige til å ta imot kjemiske stridsmidler i hele tatt, og bruke masse ressurser på å få det destruert, legger kommandørkapteinen til.

Har ikke egne destrueringsanlegg i Norge

Lørdag avslørte NRK at Norge har fått en forespørsel av USA og Russland om på bidra i ødeleggelsen av syriske kjemiske våpen.

– Har Norge kapasitet til å destruere slike kjemiske våpen i dag?

– Nei, vi har jo ikke i utgangspunktet egne destrueringsanlegg for kjemiske våpen, men dersom det handler om å destruere kjemikaliene i sin utgangsform, altså farlige kjemikalier, så har vi jo anlegg i Norge til slikt, forklarer Johnsen.

Gundersen peker på de logistiske utfordringene en eventuell eksport til Norge ville innebære:

– Å frakte disse kjemiske stridsvåpnene enten sjøveien, landveien eller i lufta fra Syria hele veien til Norge, og over så mange land med risikolast, er usannsynlig.

– Vi har en liten avdeling som driver med dette i Norge, men vi har ingen tradisjon eller stor kompetanse på å ta vare på disse tingene her, så da blir et politisk spørsmål om man ønsker på påta seg et ansvar for dette, noe jeg ikke kan uttale meg om, sier kommandørkapteinen.

• Les mer: Russland og USA enige om Syria-avtale