Hopp til innhold
Analyse

Bekymret over «nesten bibelsk utvandring av kristne fra Midtøsten»

Til tross for at kristendommen har sitt opphav i Midtøsten, går antall kristne i regionen ned år for år.

ISRAEL/ Worshippers hold candles as they take part in the Christian Orthodox Holy Fire ceremony at the Church of the Holy Sepulchre in Jerusalem's Old city

Ortodokse kristne feirer påske i Gravkirken i Jerusalem i fjor.

Foto: AMMAR AWAD / Reuters

Første påskedag vil det skje et nytt «mirakel» i Jerusalem. Kristne palestinere og tusenvis av utenlandske pilegrimer kommer for å se dette miraklet, et hellig lys som tennes og spres videre.

De troende mener en solstråle går gjennom Gravkirkens tak og treffer en oljelampe i Jesu grav.

Fra tidlig morgen samler de kristne seg i kirken, fra Palestina, Israel og fra hele verden, men særlig fra Russland, Hellas, Egypt og Kypros. Grekerne til høyre, armenerne, koptere og mindre grupper til venstre.

Kristne med trekors

Arabiske kristne med trekors langs Via Dolorosa langfredag. Ved inngangen til det 20. århundre var rundt ti prosent av befolkningen i Midtøsten kristne. I dag er tallet rundt fire prosent.

Foto: GALI TIBBON / AFP

Mange holder opp knipper med 33 tynne stearinlys, symbol på Jesu liv. Unge menn sitter på andres skuldre og slår på trommer og synger: «Dette er Herrens grav» – Hada qaber saidna.

Rytmen og tonefallet ligner på den palestinske intifadaens sanger. Knubbing og virvar er også en del av den hellige ilden.

Seremoniens klimaks nærmer seg når det gresk-ortodokse patriarken tar imot dignitarer i det greske kapellet. Så kler patriarken seg om i en rustning av hvitt og gull.

Han går rundt graven tre ganger, mens prester og munker roper i takt. Til slutt stanser patriarken foran inngangen, som er forseglet med voks og voktet av armenske og greske prester.

Patriarken går inn sammen med en armensk biskop. Men armeneren må vente i forkammeret. Bare patriarken går inn i selve graven.

Etter en passende pause, slik at massen får tid til å falle til ro, kommer med ett et oransje lys til syne i et lite vindu ved siden av graven. Det går som et tordenskrall gjennom menneskemassen. Hundrevis av ivrige hender strekker seg mot flammen som bæres ut fra graven. Ilden spres fra stearinlys til stearinlys.

Det er som om ilden glir over et flak av olje rundt graven, og fortsetter utover i kirken og mot utgangen. Unge menn holder hverandre i hendene for å gi rom for løpegutter som bringer flammene videre til de forskjellige kapellene. En annen oljelampe tas i all hast til Betlehem.

Derfra sendes den til andre kristen landsbyer på Vestbredden og i Israel, og flys til kristne ortodokse samfunn over hele verden. Dette skjer hver eneste 1. påskedag. I år faller dagen sammen for de ortodokse og de vestlige kirkene, som bruker ulike kalendere.

Kristne palestinere som bor på den israelsk okkuperte Vestbredden, utenfor Øst-Jerusalem, må søke om lov av israelerne til å komme gjennom separasjonsbarrieren. I disse dager utstedes mange tillatelser. Tidligere har israelerne vært mer restriktive.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fødselskirken i Betlehem

Fødselskirken i Betlehem er en av de eldste kirkene i verden som har vært i kontinuerlig drift.

Foto: LEON NEAL / AFP

Åtte prosent kristne i Palestina

Bare åtte prosent av palestinerne på Vestbredden er kristne. På Gazastripen utgjør de kristne bare én prosent. Forholdet mellom kristne og muslimer, i Palestina og Israel, er stort sett godt.

En voksende kristen utvandring fra Betlehem, skyldes ikke konflikt med muslimene, men den israelske okkupasjonspolitikken.

Les også: PLO fordømmer Israel for behandlingen av kristne

Den store stillheten overfor de kristnes skjebne under Israels okkupasjon, blir for palestinerne en påminnelse om at deres trosfeller i Vesten ikke er villig til å hjelpe i krisetider. Kritikken reises først og fremst mot de nordamerikanske kirkesamfunn.

De kristne i Norge har i de senere årene, i langt større grad enn tidligere, solidarisert seg med de kristne palestinerne.

«De kristnes største problem er Israels separasjonsbarriere,» sier Israels tidligere fremste kontaktperson overfor de kristne palestinerne, Daniel Rossing. Muren og gjerdene skjærer seg langt inn på Vestbredden og skaper selvsagt vansker for alle palestinere under okkupasjon.

I Israel er de kristens situasjon i visse sammenhenger bedre enn for muslimer. Det det kristne og muslimer har felles, er den historiske, palestinske identiteten.

Men israelske ekstremister har gjennomført angrep på både kristne og muslimske institusjoner i Israel, og i okkuperte områder. Hebraiske antikristne og antimuslimske slagord er malt på kirker, moskeer og andre hellige steder. Dette er fordømt av israelske myndigheter.

Splitt og hersk

Tidligere i år ble det lagt fram et lovforslag som vil favorisere kristne i Israel, enda mer enn i dag. Knesset-representant Yariv Levin fra regjeringspartiet Likud, vil at de kristne i Israel skal få større representasjon i kommunale og nasjonale råd enn muslimene.

Han mener de kristne da vil komme «nærmere» Israels jøder enn muslimene. De vil få fordeler på lik linje med jøder, mener den folkevalgte politikeren. Han hevder også at de kristne ikke engang er arabere, og at bør få sivil status som «kristne» i stedet for «arabiske kristne».

Lovforslaget har skapt reaksjoner. På lederplass skrev avisen Haaretz at den uheldige distinksjonen mellom «gode arabere» – kristne, og «dårlige arabere» – muslimer, ikke bare reflekterer ignoranse og rasisme, den gjør stor urett mot medlemmer av begge minoriteters religioner.

Avisen undret seg hvordan «den tause opposisjonen i Knesset» ville ha reagert hvis noen i et annet land skilte mellom «gode jøder» og «dårlige jøder». Haaretz kritiserte i tillegg staten Israel for dårlig behandling av både kristne og muslimer.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kristne irakere

Kristne irakere utenfor St. Joseph-kirken i Arbil palmesøndag.

Foto: SAFIN HAMED / AFP

Andre land i Midtøsten

I andre land i Midtøsten har de kristnes situasjon blitt betydelig verre i de siste ti årene, særlig etter at USAs skiftet fokus fra kampen mot kommunismen, til kampen mot «ondskapens akse», i hovedsakelig muslimske land.

Kristne irakere

Kristne irakere i St. Joseph-kirken i Arbil feiret palmesøndag sist søndag.

Foto: Safin Hamed / AFP

Irak i dag rangerer i dag som det fjerde verste landet for kristne å leve i.

Nesten to tredeler av den kristne befolkningen i landet har flyktet siden den USA-ledete invasjonen, som ble begrunnet med at Saddam Hussein måtte fjernes. I et land som før kunne telle over 1 millioner kristne, har Irak bare 330 000 tilbake.

Mange irakeres sinne overfor de kristne i landet kom etter invasjon, ført an av president George W. Bush og statsminister Tony Blair. I den krigerske retorikken snakket de begge om sin kristne Gud. Dermed ble de kristne i muslimers øyne ble assosiert okkupantene.

I irakiske byer står nå soldater, politi med armerte kjøretøyer, på vakt utenfor kirkene. De er ikke lenger fullsatte. Mer enn 1000 kristne er drept de siste ti år og seksti kirker er angrepet.

Det alvorligste angrepet kom under en gudstjeneste i 2010. En gruppe knyttet til al Qaeda i Irak drepte 58 kirkegjengere sammen med prestene.

Lederen for Iraks største kristne kirkesamfunn, patriark Louis Raphael Sako, sier at han nå gjør altfor at de kristne skal bli værende i Irak.

Samtidig arbeider han for å styrke båndene til Iraks muslimske samfunn. «Vi må bli værende. Dette er vår arv. Hvis vi forlater Irak vil alt bli borte. Andre irakere blir også forfulgt, ikke bare kristne, så det er solidaritet mellom oss. Vi må stå sammen,» sier patriarken.

«De kristne i Irak ufrivillig er kastet inn i den politiske kampen om makten i landet. Sjiamuslimer, sunnimuslimer og kristne er alle ofre i konflikten, men vi forstår ikke hvorfor de angriper oss. Vi har ingen politiske ambisjoner. Vi ønsker ikke å ha et kristent regime i Irak, kampen står mellom sjiaer og sunnimuslimer, og mellom kurderne,» poengterer patriark Sako.

Aller reddest i Syria

Fader Frans van der Lugt i Homs

Fader Frans van der Lugt, som mange syrere kan takke for at de i dag er i trygghet, ble 7. april i år skutt og drept i gamlebyen i Homs.

Foto: YAZAN HOMSY / Reuters

Av alle de kristne i Midtøsten er kanskje de syriske aller reddest. President Assads regime har i mange tiår beskyttet de kristne syrerne som en del av statens sekulære og pluralistiske politikk.

Da protestaksjonene mot styret og borgerkrigen startet for tre år siden, ble de kristne fanget i en lojalitetstest overfor regimet. I begynnelsen hadde de kristne ikke særlig andre problemer enn syrere flest. Men da ekstremistene tok over føringen, ble flere byer med kristen befolkning ødelagt.

I Ghassanieh er bare 10 av 4000 innbyggere igjen. Da byen Sadad ble tatt av opprørerne i oktober i fjor, drepte de 45 kristne, mens 3 000 menn, kvinner og barn, ble brukt som menneskeskjold i en uke.

I totalt har minst 400 000 kristne flyktet fra Syria i fjor. Nå føler de fleste kristne seg tryggest i de regimestyrte områdene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kirke

Ødeleggelsene var tydelige inne i den koptiske kirken i Suez etter at den ble angrepet i fjor sommer.

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

Flest kristne i Egypt

Pave Tawadros II

Pave Tawadros II er overhodet for den koptisk-ortodokse kirken i Egypt. Han har mistet rundt 100.000 medlemmer av menigheten sin i løpet av de siste tre årene.

Foto: Andreas Solaro / AP

Egypt har den største kristne befolkningen i Midtøsten. Rundt ti prosent av landets minst 83 millioner innbyggere, tilhører den koptiske kirken.

Under president Hosni Mubaraks klaget mange kristne over manglende byggetillatelser for nye kirker. De var sammen med flertallet av egypterne med på revolusjonen våren 2011.

Mange trodde da på en demokratisk fremtid, uten diskriminering. Men så kom kuppet mot den folkevalgte presidenten, Mohammed Morsi.

Da ble det verre for mange, også for kristne. Ekstremister satte fyr på en rekke gudshus, kidnappet og drepte. Folk fra det muslimske brorskapet anklaget de kristne for kuppet mot Mursi, selv om det var muslimske offiserer som sto bak.

Etter Mursis fall og fengsling, har minst 38 kirker blitt satt i flammer og 23 andre delvis ødelagt. I alt har over 100.000 kristne valgt å forlate Egypt etter at Mubarak ble veltet.

Jordan og Libanon

Jordans lille kristne befolkning blir ikke diskriminert og jordanerne har i mange tiår vært en trygg havn for flyktninger fra andre deler av Midtøsten. I Libanon lever nå den kristne befolkningen stort sett i harmoni med sine landsmenn med annen religiøs tro.

På Det amerikanske universitetet i Beirut, er palestineren Tarif Khalidi professor og spesialist på islam. Han han oversatt Koranen og forfattet en bok om muslimens historier om Jesus.

Nå er professoren bekymret over den nesten bibelske utvandringen av kristne fra Midtøsten. Han ser på dette som en tragedie og et slag mot den stolte grunnmuren av arabisk, islamsk sivilisasjon.

På en pressekonferanse i Beirut sa professor Khalidi: «Hvis islamsk sivilisasjon har noe å vise til er det nettopp pluralisme og sameksistens … Hvis Nobels fredspris hadde eksistert for noen hundre år siden, ville den ha blitt tildelt den islamske sivilisasjon. Men nå står det barberere ved byportene. Kristne blir drept, nonner bortført og biskoper forsvinner. Dette rammer oss rett i hjertet.»

Professoren mener hele Midtøsten er rammet av en epidemi der ustabile samfunn smittes. Han mener det er vanskelig å analysere og forutse hva som vil skje i de enkelte land.

I Syria begynte opprøret som en legitim protestaksjon. Nå er borgerkrigen et melee – et kaotisk samspill der forskjellige grupper er låst sammen i en kamp mot regimet, uten at gruppene samarbeider.

Ved inngangen til den tjuende århundre utgjorde de kristne i Midtøsten rundt ti prosent av befolkningen. Nå er den mindre enn fire prosent. Dette skyldes delvis at muslimsk kvinner føder flere barn enn kristne, men også at de kristne, særlig de velstående, lettere får adgang til land i Vesten.

Noen av de mest pessimistiske frykter at Midtøsten skal tømmes for kristne og at kirkene står igjen som museer. De fleste er mer håpefulle.

I to tusen år har de kristne samfunnene overlevd til tross kriger og skiftende skjebner under ulike dynastier og imperier. Det som er sikkert: De kristne i Midtøsten står noen steder i en usedvanlig vanskelig situasjon.

SISTE NYTT

Siste nytt