Nederlaget ved Debaltseve

Klokken 0100 natt til 18 februar 2015 samlet de ukrainske styrkene seg i utkanten av byen Debaltseve, og snart beveget en lang kolonne med lastebiler, stridsvogner og lettere panserkjøretøyer seg nordover i retning av Artemivsk. Selv om soldatene hadde fått ordre om å slå av alle lys og hodelykter, så begynte snart granatene å regne over dem.

Fullt kaos

I løpet av dagen kunne journalister i Artemivsk møte utslitte og frustrerte ukrainske soldater som fortalte om det kaoset som hadde hersket den siste tiden inne i Debaltseve.

37 år gamle Jurij Prekharia , første-løytnant i den 40. ukrainske brigaden, sa til avisen Kyiv Post at han hadde ledet sine soldater til fots 20 kilometer gjennom natten, hele tiden med trusselen om angrep fra de prorussiske separatistene og fra eventuelle miner som de hadde lagt.

For sent ut

– Men våre sjefer skulle gitt ordre om tilbaketrekningene mye tidligere, sa Prekharia. Han var særlig kritisk til sjefen for den ukrainske generalstaben Viktor Muzjenko, som han mente var ansvarlig for at hundrevis av ukrainske soldater har mistet livet.

Jurij Prekharia var helt klar på at det som skjedde ved Debaltseve ikke var noen krig mellom de ukrainske regjeringsstyrkene og soldater fra opprørene i "Folkerepublikkene Donetsk og Luhansk".

– Allerede i januar var det klart at vi stod overfor rene regulære russiske avdelinger" sa løytnant Jurij Prekharia.

Slag i ansiktet

Samtidig gikk den ukrainske presidenten Petro Porosjenko ut og sa følgende:

– Våre styrker i Debaltseve trakk seg ut med sine tunge våpen i ordnede former.

Blant soldatene i Artemivsk var presidentens ord som et slag i ansiktet. De visste altfor godt at det som hadde skjedd ved Debaltseve var nok et ydmykende nederlag for den ukrainske hæren. Det kunne kanskje vært unngått hvis man hadde vært fornuftig og trukket seg ut fra området noe tidligere.

Uten kjennetegn

Mens den ukrainske armeen slikket sine sår etter nederlaget i Debaltseve, traff journalist Jelena Kostjutsjenko fra den russiske avisen Novaja Gazeta den 20 år gamle soldaten Dorzji Batomynkyjev på Det sentrale kliniske sykehuset i Donetsk.

– Jeg vervet meg for tre års tjeneste sommeren 2014, og i oktober 2014 ble vi sendt til Rostov like ved grensen mot Ukraina. Formelt for å være med på en øvelse, men vi visste alle hva det dreide seg om. Allerede før vi reiste fra basen hadde vi malt over numrene til stridsvognene slik at de var uten kjennetegn."

Over grensa

Dorzji Batomunkujev sier til Novaja Gazeta at det hele tiden var mulig for soldater og offiserer å trekke seg fra oppdraget, og at det var en del som gjorde dette. Men de fleste, som han selv, ble værende.

8. februar 2015 kom så ordren om oppbrudd, og hele avdelingen beveget seg over grensen til Ukraina i retning av byen Donetsk. De var til sammen 31 stridsvogner i avdelingen, inndelt i tre forskjellige grupper. I tillegg kom støttefunksjoner som ambulanser og biler med ammunisjon og drivstoff. De hadde ordre om ikke å ha kontakt med sivilbefolkningen.

Les også: USAs øverstkommanderende: – Russland har 12 000 soldater i Øst-Ukraina

Les også: Ettårsdagen for Krim-angrepet blir helligdag

Sterkt forbrent

Den russiske avdelingen ble så sendt nordover i retning av Debaltseve.

– Stridsvognen jeg var i ble truffet, men jeg klarte å komme meg ut, forteller Dorzji Batomunkujev, som sterkt forbrent ble fraktet først til byen Gorlovka og siden til sykehuset i Donetsk.

Han forteller også at det var de rene russiske avdelingene, eller avdelinger fra Folkerepublikkene Donetsk og Luhansk, forkortet DNR og LNR, som stort sett bestod av russiske frivillige, som ledet an i kampene om Debaltseve, noe som også bekreftes fra andre kilder.

Russisk artilleri

Og det var først og fremst den kraftige støtten fra russisk artilleri som gjorde det umulig for de ukrainske styrkene og Jurij Prekharia å holde den strategisk viktige byen. Men også de russiske styrkene hadde store tap.

Historien til Dorzji Batomunkujev er nok et bevis på det som de fleste har visst, men som inn til det siste har vært hardnakket benektet fra russiske myndigheters side. Russiske avdelinger har i perioder deltatt aktivt i krigshandlingene øst i Ukraina på de pro-russiske separatistenes side.

Les også: Motangrepet som forandret konflikten i Ukraina

Les også: NRK møtte russiske militærkolonner nær grensen til Ukraina

I januar 2015 kom det så en ny ordre om å sende stridsvogn og artilleriavdelinger over grensen, for å tvinge den ukrainske regjeringen til å inngå en ny avtale med de prorussiske separatistene. NRKs utsendte team kunne i slutten av januar se lange kolonner med tungt artilleri på vei mot grensen til Ukraina i nærheten av byen Matvejev Kurgan.

Militært overtak

Under forhandlingene om en ny våpenhvileavtale i Minsk var nettopp situasjonen rundt byen Debaltseve et hovedtema. Det var tydelig at den russiske presidenten Vladimir Putin sammen med de prorussiske separatistene her hadde lagt opp en taktikk med utgangspunkt i at de var i ferd med å få et militært overtak på bakken.

Putin tvang den ukrainske presidenten Petro Porosjenko til å gå med på at våpenhvilen først skulle inngås etter 48 timer, og han sådde allerede under sitt første møte med pressen etter forhandlingene tvil om våpenhvilen ville kunne bli en realitet ved Debaltseve. Den hardt pressede Porosjenko følte at han ikke hadde noe annet valg enn å si ja til avtalen.

Til slutt klarte altså flere tusen ukrainske soldater å komme seg unna via frosne gjorder og småveier, men hundrevis ble tatt til fange eller skadet. Likevel prøvde president Porosjenko å framstille det som en seier, noe militære eksperter bare ler av.

Dermed står vi altså overfor en situasjon der presidentene både i Russland og Ukraina i realiteten prøver å lure eller i beste fall holde unna viktig informasjon for sitt eget folk.