For omtrent 1000 år siden var vikingene kjent som særdeles dyktige sjøfolk. De reiste fra Skandinavia til både Nord-Amerika og Midt-Østen, og dette var før det magnetiske kompassets tid. Ifølge norrøne sagaer brukte vikingene solsteiner for å kunne navigere etter sola også når det var skyer eller tåke, og de siste tiåra har flere forskere argumentert for at dette var tilfelle.
I 2011 mente forskere å ha bevist hvordan metoden fungerer, og for tre år siden ble noe som kan ha vært en solstein funnet i et skipsvrak fra 1592.
- Les:
- Les:
Nå har en gruppe ungarske forskere gjort forsøk som tyder på at metoden fungerer, og rapporten er publisert i Proceedings of the Royal Society A.
– Hypotesen er fysisk mulig
Solsteinen, som for eksempel kan være en kalsittkrystall, fungerer som et slags polariseringsfilter. Sola sender ut lys som er polarisert i alle retninger, det vil si at bølgetoppene går opp-ned, på tvers og alle andre mulige varianter.
Strukturen i kalsitt tvinger lyset til å polariseres i bare to retninger, vinkelrett på hverandre. Dermed kommer lyset ut i to stråler på den andre siden av krystallen. Etter å ha "kalibrert" krystallen i direkte sollys, kan vikingene dermed ha funnet ut hvor sola var bak skydekket gjennom å holde den opp i to forskjellige retninger og se på overlappinga/avstanden mellom de to lysstrålene. Dermed var det greit å finne nord ved hjelp av et skyggekompass.
Denne steinen, som ble funnet i et skipsvrak fra 1592, er misfarga etter århunder på havets bunn, men kan ha vært en solstein.
Foto: Guy Ropars / ApNå har forskergruppa latt en gjeng frivillige forsøke å finne sola i et planetarium. På 2400 forsøk endte 48 prosent med at de klarte å finne solhøyden til innenfor én grad. Få bommet med mer enn tre grader.
Fysiker Bjørn Hallvard Samset, som forklarer dette med polarisering litt mer grundig i saken om funnet av solsteinen, sier at dette virker som en god test.
– De viser at det i prinsippet går an. Om det faktisk ble gjort sånn er fortsatt basert på andre indisier, men det er strålende at noen tar seg bryet med å sjekke om hypotesen i det hele tatt er fysisk mulig. Det er den.
