Drømmen om apemennesket

Den 16. mars 1928 setter en ung kvinne seg ned foran et skrivebord i Leningrad.

«Kjære professor (…) Mitt liv er i ruiner, og jeg ser ikke lenger noen mening med min eksistens (…) Men når jeg tenker at jeg kan gi et bidrag til vitenskapen, får jeg nok mot til å kontakte deg. Jeg ber deg, ikke avvis meg. (…) La meg bli en del av ditt eksperiment.»

Mannen hun skriver til den er russiske biologen Ilya Ivanov. Eksperimentet hun vil ta del i innebærer å inseminere kvinner med sæden fra en 26 år gammel orangutang ved navn Tarzan.

I juli er det nøyaktig 90 år siden Ivanov dro fra Afrika med 15 aper i bagasjen og ett mål for øyet: Å finne kvinner som frivillig vil bære fram en hybridbaby, en krysning mellom menneske og ape.

Ønskelig med apemenneske

Ideen om å krysse mennesker og aper er kontroversiell også på begynnelsen av 1920-tallet, men Ivanov er langt fra den eneste som har interesse for denne typen eksperiment. I både Nederland og Tyskland finnes det planer for krysningsforsøk, som det av ulike årsaker ikke blir noe av.

Det er likevel ikke tilfeldig at Sovjetunionen er stedet krysningsforsøket blir satt i gang på ordentlig. For det første er Ilya Ivanov en av sin tids fremste eksperter på både kunstig inseminering og hybridisering. Den ferske Sovjetunionen er dessuten et ideelt sted å få økonomisk støtte til et slikt krysningsprosjekt.

− De første årene etter revolusjonen i 1917 er Sovjetunionen et svært åpent og eksperimenterende samfunn. Dette er også vitenskapen grepet av.

Det forteller Nils Roll-Hansen som er filosof, biolog og professor emeritus ved Universitetet i Oslo.

De kommunistiske lederne ser dessuten en ideologisk verdi i Ivanovs eksperiment. For dem er apemennesket det ultimate argument for Darwin og evolusjon – mot kirkens skapelseshistorie. Et propagandaverktøy som skal bidra til å frigjøre proletariatet fra kirkens åk.

Tilgang på aper har Ivanov ordnet allerede før han får økonomisk støtte fra de sovjetiske styresmaktene i 1924. Lederne for det franske forskningsinstituttet Institute Pasteur mener nemlig at det er både mulig og ønskelig å avle fram et apemenneske. Ivanov får derfor fri tilgang til den nyopprettede forskningsstasjonen for sjimpanser i Kindia, lokalisert i det som da var den franske kolonien Guinea på Afrikas vestkyst.

Første forsøk

Ivanovs første besøk til Afrika i mars 1926 blir kort. Han er svært kritisk til de miserable forholdene på forskningsstasjonen i Kindia. Dyrene får brutal behandling og dødeligheten er ekstremt høy. Apene er levert av lokale jegere, som skyter mødrene slik at ungene kan selges til forskere. For Ivanov er dette et stort problem, siden det viser seg at ingen av individene er kjønnsmodne.

Han returnerer derfor med uforrettet sak. Når han kommer tilbake nesten ett år seinere er han i følge med sin 22 år gamle sønn, men de to drar ikke til Kindia. I stedet låner den franske guvernøren i Conakry dem byens botaniske hage. Guvernøren legger dessuten til rette for at Ivanov får fanget voksne aper til bruk i hybridiseringseksperimentene.

Klokken åtte om morgenen den 28. februar 1927 gjør Ivanov og sønnen seg klar til å inseminere de to første sjimpansehunnene. Det er ikke klart hvor sæden kommer fra, men den tilhører verken Ivanov eller sønnen. Ifølge labnotatene er den ikke helt fersk, men Ivanov anser den som svømmedyktig nok.

Frykten for negative reaksjoner fra de lokale assistentene som tar seg av apene, gjør at det hele gjennomføres i hemmelighet. «Vi måtte gjøre injeksjonen raskt og på en slik måte at det ikke vekket mistanke» skriver Ivanov i dagboken. Ingen bedøvelse brukes. I stedet blir de to apene spent fast til burene sine ved hjelp av nett – noe som ikke er helt risikofritt. Både Ivanov og sønnen er utstyrt med skytevåpen, i fall det hele tar en voldelig vending. Dagboken beskriver stemningen som «svært nervøs og ukomfortabel».

Like etter dette første eksperimentet bryter det ut dysenteri blant apene, og svært mange dør. Ivanov gjør bare et forsøk til – denne gangen med rykende fersk sæd. Resultatene uteblir imidlertid. Alle tilbakeslagene gjør at et nytt, enklere og mer kostnadseffektivt alternativ nå vurderes: Inseminering av kvinner med apesæd.

Ville inseminere kvinner i hemmelighet

Tanken om å inseminere kvinner er ikke ny. På reisen fra Frankrike til Fransk Guinea i november 1926, møter Ivanov lederen for kolonihelsetjenesten i Kongos hovedstad Brazzaville. Dagboken viser at han allerede da benytter anledningen til å spørre om tillatelse til å inseminere lokale kvinner ved et sykehus i Kongo.

Etter alt å dømme ønsker han å gjøre dette i skjul for de aktuelle kvinnene, uten å hente inn noen form for tillatelse. Rett etter ankomst til Fransk Guinea nevner Ivanov dessuten ideen for guvernøren i Conakry og en lege ved det lokale sykehuset. Ifølge dagboken får han positiv respons fra begge.

− Det var definitivt lettere å få tillatelse til å gjøre denne typen eksperiment på mennesker i koloniene, hvor det var langt færre begrensende lover og regler, forteller Marion Thomas som er historiker ved Universitetet i Strasbourg.

En uke seinere har imidlertid guvernøren endret mening. Ivanov blir svært fornærmet og beskriver skiftet som «et lyn fra klar himmel» og et «forferdelig tap». Helt fram til avreise forhandler Ivanov med ulike leger, men lykkes ikke.

− Mange var nok redde for å utløse en skandale, selv om de rent personlig kanskje ikke hadde noen etiske kvaler med denne typen eksperiment, sier professor emeritus Nils Roll-Hansen.

Planen om å inseminere en kvinne med apesæd er likevel ikke lagt vekk. Når Ivanov forlater Afrika den 1. juli 1927 har han følge av femten aper. De skal til Sukhum i Georgia, det eneste stedet i Sovjetunionen med subtropisk klima. Målet nå er å finne sovjetiske kvinner som frivillig ønsker å delta i eksperimentet.

Ivanov har ingen motforestillinger mot denne løsningen. I motsetning til mange andre i samtiden er han ikke av den oppfatning at svarte afrikanere er nærmere i slekt med aper enn hvite europeere. Ivanovs støttespillere i Sovjetunionen er dessuten fornøyd med at eksperimentet fortsetter med kvinner som er ideologisk motivert.

Er det mulig?

Når du leser om Ivanov er det umulig å ikke lure: Er det egentlig mulig å avle fram en krysning mellom menneske og ape?

− Ulike hestearter, som hest og esel, kan jo hybridisere selv om avkommet er sterilt. Den genetiske forskjellen mellom hestearter er i samme størrelsesorden som den mellom menneske og sjimpanse. Optimister vil derfor kunne si at det er teoretisk mulig.

Det forteller Glenn-Peter Sætre som er professor i evolusjonsbiologi ved Universitetet i Oslo. Han legger imidlertid raskt til at han ikke er optimist.

− Selv om de to artene er forholdsvis nært beslektet genetisk, har naturlig seleksjon drevet menneskelinjen og sjimpanselinjen i veldig ulike retninger.

Han legger til at det er godt dokumentert at mennesker hybridiserte med neandertalere for omkring 100 000 år siden. Det var likevel få vellykkede parringer dem imellom – selv om slektskapet her var svært nært. Krysningsavkommet hadde dessuten lav overlevelse.

− Det er funnet mulige hybridfossiler som døde unge og ikke så spesielt sunne ut.

Sætre mener det derfor er rimelig å anta at en hybrid mellom menneske og sjimpanse vil være umulig – selv om man mot formodning skulle få til en vellykket befruktning.

− Embryoet vil inneholde gener som gir helt ulike beskjeder i fosterutviklingen og vil derfor dø på et veldig tidlig stadium.

Den frivillige og Tarzan

Den første kvinnelige frivillige melder seg uten at Ivanov gjør noen rekrutteringsframstøt. En ung kvinne, omtalt som G., leser om krysningsforsøkene i avisen og skriver så til Ivanov. «Jeg ber deg, ikke avvis meg. (…) La meg bli en del av ditt eksperiment.». Ikke uventet er responsen fra Ivanov positiv og de to legger planer.

Alt går imidlertid ikke på skinner på forskningsstasjonen i Georgia. Tross det subtropiske klimaet, sliter mange av apene med akklimatiseringen. På forsommeren 1929 er det bare en hann i kjønnsmoden alder igjen – orangutangen Tarzan på 26 år. Sæden hans er imidlertid av høy kvalitet, så forskerne anser han som klar til å avle G. sine hybridbarn.

Så skjer katastrofen. Tarzan får hjerneblødning og dør i juni 1929. Eksperimentet må utsettes nok en gang. «Orangutangen er død, vi ser etter en erstatning», skriver Ivanov i et telegram til G. Nye sjimpanser bestilles umiddelbart.

Den tapte månelandingen

Det blir imidlertid ingen flere eksperimenter. På slutten av 20-tallet endres gradvis det politiske klimaet i Sovjetunionen. Stalin strammer grepet, politiske motstandere forfølges og den åpne atmosfæren forsvinner gradvis.

− Vitenskapsfolk var i utgangspunktet ikke utsatt for mer forfølgelse enn andre i denne perioden. De hadde imidlertid ofte borgerlig bakgrunn og det gjorde at mistanken lettere falt på dem, forklarer Nils Roll-Hansen.

Ivanov rammes av dette. I desember 1930 blir han arrestert, anklaget for å etablere en kontrarevolusjonær organisasjon blant landbruksspesialister. Han dømmes til 5 år i eksil, men soner bare ett av disse før han blir sluppet fri. Fengselsoppholdet tærer imidlertid kraftig på helsen. Ivanov dør av slag den 20. mars 1932, dagen før han etter planen skal returnere til Moskva.

I mange tiår framover lever likevel drømmen om apemennesket videre. Så seint som i 1971 skrev Charles L. Remington, som var professor i biologi ved Yale, at en hybrid mellom menneske og sjimpanse var like vitenskapelig viktig som utforsking av månen eller den første hjertetransplantasjonen.

De historiske opplysningene om Ilya Ivanov og forsøkene hans, kommer blant annet fra en epostutveksling mellom journalisten og historiker Kirill Rossiianov ved Det russiske vitenskapsakademiet i Moskva. Han er en av ytterst få som har lest dagbøkene til Ilya Ivanov.

I tillegg er en del informasjon hentet fra denne artikkelen: Rossiianov, K. (2002). Beyond Species: Ilya Ivanov and his experiment on cross-breeding humans with antropoid apes. Science in Context. 15 (2), 277–316.