Man kan gjerne påstå at historien om energinasjonen Norge starter en sommerdag rundt forrige århundreskifte, idet en framgangsrik ingeniør beskuer en turistatraksjon i det indre av Telemark. Ingeniøren heter Sam Eyde og turistatraksjonen er den ville Rjukanfossen.
I likhet med nasjonalromantiske malere og forfattere blir også Eyde slått av de voldsomme naturkreftene som hamrer ned fra fjellet, og i likhet med kunstnerne er også Eyde ute etter å fange kreftene han ser. Men han vil gjøre det helt bokstavelig. Fange dem i rør og utnytte dem til industri.
Resultatet blir Norsk Hydro og Vemork kraftstasjon, i sin tid verdens største vannkraftverk. Siden er det ikke mange som har fått se den ville Rjukanfossen i fritt fall igjen.
Pionerene i Hammerfest
Men bruken av vannkraft til elektrisitetsproduksjon startet ikke på Rjukan. Rundt midten av 1800-tallet mestret fysikerne de elektromagnetiske ligningene, og man klarte å omforme mekanisk energi til elektrisitet ved hjelp av generatorer. Da Thomas Alva Edison i 1879 fant opp den første brukbare glødelampa, hadde man også noe fornuftig å bruke elektrisiteten til. Bare tolv år seinere, i 1891, kunne innbyggerne i Hammerfest stolt sprade rundt i sine elektrisk opplyste gater. De første i Nord-Europa. Strømmen kom fra vannkraft..
Nå er det sikkert flere grunner til at Hammerfest var først ute med å grunnlegge et offentlig elverk. Det var et viktig handelssentrum i nord, de hadde en lang mørketid med behov for kunstig belysning, og de hadde ganske sikkert de riktige intiativtakerne på riktid sted til riktid tid. Men at valget havna nettopp på vannkraft var ikke tilfeldig. Det var rett og slett den mest tilgjengelige natturressursen. Kull og petrolium måtte fraktes langveis fra, mens elva, fossen, lå rett utenfor dørterskelen.
Det er selvsagt den spesielle geografien som sørger for vannkraftens unike rolle her i landet. Fjellene. For vannkraft er, som de fleste av våre andre energiresusrser, i bunn og grunn lagret solenergi. Nesten en fjerdedel av energien i all sollyset som treffer jorda går med til å fordampe vann. Og når dette vannet faller ned over fjell, har vannet fremdeles mengder med potensiell energi før det har kommet seg helt ned til havet. På veien ned kan vi høste energien i vannkraftverk.
Fornybar fyring for kråka
I dag topper Norge flere energistatistikker. For det ene har Norge verdens mest energiintensive økonomi. Det vil si at man i Norge bruker desidert mest energi i verden per krone man får produsert inn i statskassa. For det andre har vi med lave strømpriser også lagt oss til et høyt privat strømforbruk. Samlet gjør dette at Norge også topper statistikken over elektrisitetsforbruk per innbygger.
Den hyggelige delen av denne statestikklesninga er at så godt som all elektrisiteten vi bruker kommer fra vannkraft. Når vi også tar med den beskjedne vindkraftproduksjonent i regnskapet, ender vi opp med en elektrisitetsproduksjon hvor 99,6 prosent stammer fra fornybar energi. Blandt OECD-landene er det bare Island som kommer bedre ut med sine 99,9 prosent.
Ser vi på Norges totale energibruk, kommer vi heller ikke dårlig ut. Rundt halvparten av energien vi bruker kommer fra vannkraft. På verdensbasis bidrar vannkraften til 20 prosent av elektrisitetsproduksjonen, og tre prosent av det totale energiforbruket.
Billig energi
I prinsippet er det såre enkelt å produsere vannkraft. Det er bare å sette en turbin, et vannhjul, under en foss, koble denne til en generator, og så er man i gang. Litt mer effektivt blir det om man legger fossen i rør, og i praksis har man funnet ut at det faktisk er best å legge alt sammen, både rør, turbiner og generatorer, inne i selve fjellet.
Allikevel er ikke et vannkraftverk voldsomt dyrt, og når først utbygningene er ferdige er drifts og vedlikeholdskonsnadene svært lave. I et moderne vannkraftverk kan det gå dager uten at noen ansatte trenger å ta turen innom selve kraftverket. Det hele kan styres fra sentrale kontrollstasjoner.
Tar vi dessuten med i beregningen at vannkraftverk har langt lenger levetid enn andre typer kraftverk, skjønner vi at dette betyr at vannkraft er billig kraft. Den billigste energien vi kan få, i hvert fall med dagens priser på fossile brensler, og det er liten grunn til å tro at de prisene skal ned. Det er selvsagt derfor vannkraft er såpass godt utbygd som den tross alt er.
Oppladbart batteri
Nå er vannkraftsutbygninger, når det kommer til stykket, langt større prosjekter enn å sette en turbin under en foss. Også større enn å bygge fossen og turbinene inn i et fjellanlegg. For med vannkraftverk følger det som regel med store damutbygninger. Kraftmagasiner. Og selv om det er disse som gjør vannkraftubygninger så kontroversielle, så er også disse som gjør vannkraft til en virkelig unik energiressurs.
I mange nyere vannkraftutbygbninger har man også bygd egne pumpestasjoner, eller benyttet spesielle turbiner som kan kjøre hele prosessen i revers. Dermed kan man bruke strøm fra kraftnettet til å flytte vann opp i magasinene og dermed lagre energien til senere. Selvsagt taper man en del energi på dette, men ikke mer enn man gjør når man lader opp et oppladbart batteri, og det er omtrent som oppladbare batterier kraftselskapene bruker de store dammene. De fyller på med energi når krafttilgangen er stor og prisene er lave, og tapper det ut igjen når kraftetterspørselen er stor. Dette er i dag den eneste kommersiellt brukbare måten vi har til å lagre store mengder energi på.
Men også i kortere tidsperspektiver er vannkraftverk nyttige for å regulere krafttilgangen til etterspørselen. For elektrisitet er en ekstrem ferskvare. Den kan ikke lagres i strømnettet, og til en hver tid må det produseres akkurat like mye som det forbrukes. Vanlige varmekraftverk, om de er fyrt av olje, gass, kull eller kjerneenergi, er dårlig egnet til å takle dette problemet. De trenger mange timer på å starte opp, og de bør helst få kjøre for full maskin for å gi full effektivitet.
Vannkraftverk derimot, kan starte opp i løpet av få minutter, og kan dermed skrus av og på etter behov. For eksempel for å regulere kraftproduksjonen i takt med forbruksvariasjonene mellom natt og dag. Eller når det skjer uventede endringer i forbruket, som ved en plutselig, tidlig frostnatt.
I et mulig framtidig energimarked, som i langt større grad er basert på fornybare energikilder, vil vannkraftverkenes store energilagringsevne, kombinert med mulighetene for hurtig regulering, kunne spille en nøkkelrolle. For et slikt tenkt energimarked må være basert på energi fra sol, vind og bølger, og vil derfor være svært væravhengig. Vannkraftverkene med sine store magasiner er ikke væravhengig på samme måten og vil kunne brukes som reserveleverandør når det er overskyet og vindstille.
Utbygningenes tid forbi
Norges vassdrags- og energidirektorat, NVE, har beregna at det teoretiske potenisalet for vannkraft i Norge er fem ganger større enn det som er utnytta i dag. Men dette er teoretisk, basert på hvor mye vann som i det hele tatt regner ned over landet vårt, og som dermed må renne ned i havet igjen, om det er i form av gedigene elver eller bittesmå sildrende bekker..I praksis er de fleste lett tilgjengelige vassdragene allerede regulert.
Å gjøre vesentlige utbygninger av de gjenværende vassdragene ville, på grunn av naturinngrepene, møte så stor motstand at det er politisk ugjennomførbart. Derfor sa også Statsminister Jens Stoltenberg i sin nyttårstale i år 2000 at "de store vannkraftutbygningenes tid er forbi".
Men det er altså et stort ubenyttet potensiale igjen. Og med høyere energipriser, og stadig større fokus på CO2-skapte klimaendringer, har en egentlig gammel næringsvei fått en ny oppblomstring : De helt små kraftutbygningene helt ned på gårdsnivå. Men der krafta tidligere ble brukt til små sagbruk eller møller lokalt, selges den i dag inn i et felles nordisk kraftmarked hvor etterspørselen etter fornybar energi trolig blir større og større. Så selv om de store naturinngrepenes tid nok er forbi, så er kanskje vannkraftutbyggingens tid langt fra forbi.
