En ny undersøkelse viser at kjærlighet ikke diskriminerer - i alle fall ikke når det kommer til hjerneaktivitet.
Dopamin i sentrum
I en studie ved UCL ble 24 forsøkspersoner kobla til ei fMRI-maskin og bedt om å se på bilder av kjærestene sine. Etterpå fikk de se bilder av personer av samme kjønn som kjærestene sine - men disse hadde de ingen romantisk tilknytning til.
Aldersspennet var fra 19 til 47 år, og det var halvt om halvt med både kvinner og menn, og homofile og heterofile. Fellesnevneren var at alle oppga å være veldig forelska i partneren sin.
Målingsresultatene viste at alle gruppene hadde et svært likt aktivitetsmønster i hjernen. Særdeles aktive områder var hypothalamus, det ventrale tegmentale området, nucleus caudatus og putamen - områder med mye nevrotransmitteraktivitet stimulert av dopamin.
Dopamin har blant annet betydning for regulering av følelsesmessige forhold, og hvordan vi knytter oss til andre personer.
Kjærlighet gjør blind
Kjærlighet forsterker ikke bare aktiviteten i enkelte hjerneområder - den deaktiverer også store deler av hjernebarken. Blant områdene som roer seg ned ned når du ser på din kjære finner vi deler av tinninglappen, isselappen og pannelappen. Passende nok er dette områder som er med på å styre dømmekrafta.
– Lidenskapelig romantisk kjærlighet blir vanligvis trigga av noe visuelt, og er en altoppslukende og desorienterende tilstand, forteller professor Semir Zeki som er en av forskerne bak undersøkelsen til Physorg.com.
– Tidligere studier har vist at uansett hvor kompleks denne følelsen er, henvender den seg bare til noen få områder i hjernen.
Dermed trakk Zeki og hans kolleger en konklusjon om at det ville være enkelt å få øye på eventuelle forskjeller mellom kjønn eller legninger - forskjeller de ikke fant.
