NRK forteller i Schrødingers katt om «Superdietten» 5:2. Dagbladet har tidligere skrevet om det samme, og i går var dietten også på forsiden av VG («SLIK LYKKES DU MED DEN NYE 5:2-DIETTEN: Faste-fest!»). Det overrasker meg er at denne dietten, som går ut på å spise vanlig i 5 dager og faste (nesten ikke spise) i to dager, får så mye positiv omtale.
Ja, jeg skjønner at man vil gå ned i vekt hvis man hver uke har to dager hvor man nesten ikke spiser, men hva med livskvaliteten? Hva skjer når man overhører kroppens signaler uke etter uke? Kroppen skriker på mat i to dager men får det ikke, for deretter å ha fem dager hvor den får. Forvirret? Ja det tror jeg også din kropp ville vært etter noen måneder med slik behandling.
LES OGSÅ: – 5:2-dietten er ikke et mirakel
Vi spiser for mye
Hvem er disse diettene for? Er de for virkelig tykke mennesker? Jeg er selv tykk, mindre enn jeg var, men dog fortsatt tykk. Derfor kan jeg fortelle deg hvordan en slik diett ville fungert for meg.
Etter to dager med faste (og ikke noe trening, for det har man ikke energi til), skal man på den tredje dagen spise vanlig igjen. Man er sulten og har gått og fantasert om alt det gode man kan spise på de fem dagene. I kuren anbefaler man å spise litt, cirka 500 kalorier på fastedagene, og så spise vanlig på de resterende fem dagene. Men spise vanlig i fem dager etter å ha fastet/spist lite i to dager, vil høyst sannsynlig innebære å spise mer.
Jeg tipper mange vil ta litt ekstra smør på skiva den tredje dagen, det ville i hvert fall jeg. La meg si det rett ut: Det er jo en grunn til at vi som er tykke, er så tykke. Vi spiser for mye og vi spiser feil. Det er selvsagt enkelte unntak hvor sykdom kan være en årsak, men i de aller fleste tilfeller er fedme en kombinasjon av for mye og feil mat, og for lite bevegelse.
Og det vil ikke forandre seg med 5:2-dietten, fordi den lærer oss ikke å endre på dette.
Jeg skjønner at en ny slankemetode aldri ville slå igjennom hvis den het «Spis med måte» – selv om det er akkurat det som kan fungere. Noe annet som funker er «Ta 100 % ansvar». Eventuelt «Rydd opp i dine følelser og slutt å spise dem vekk»-kuren.
HØR DEBATT OM KRONIKKEN: Dagsnytt 18
Tykk er tabu
Det er utrolig hvor mye helsestoff som produseres i mediene, hvor mange tiltak som gjøres for at vi skal bli slankere og hvor mye det snakkes om generell overvekt. Likevel blir en større og større del av befolkningen tykkere og tykkere, samtidig som det å være tykk er tabu.
Jeg havnet selv en gang på akutten etter at min lege trodde jeg hadde hjerteproblemer. De snille menneskene på sykehuset spurte meg om jeg røyka, drakk og brukte p-piller, og om hvordan min helsetilstand ellers var. Men ikke én spurte om min overvekt! Først dagen etter, da jeg skulle ta en test, hintet den unge legen meget forsiktig frempå om at jeg kanskje ville ha godt av å gå ned litt i vekt. «Ja, selvsagt», svarte jeg, selvinnsikten er det jo ikke noe galt med. Men hvorfor så forsiktig? Hvorfor ikke kommentere det åpenbare?
Er du tykk, så er du «hun tykke», det er din identitet, uansett hvor mye du prøver å gjøre inntrykk som noe annet. Jeg tror ikke mange som er tykke er glade for å være det, jeg tror de bruker utrolig mye energi på å tenke på hva de har spist feil, hvor lite de får trent, hvor lite smarte de føler seg fordi det er helt latterlig hva som finnes av smart tøy hvis du er mer enn størrelse 46, man bruker unødvendig mye energi på å fokusere på alt det man ikke kan når man er tykk, og det man burde gjort annerledes.
Det kan avskjære en sosialt, og hele livet blir fylt av skyld og skam. Også det å begynne å trene er skamfylt, fordi da kan alle andre se at man prøver at gjøre noe med den åpenbare overvekten. Alt dette kjenner jeg så altfor godt til.
Det er vi som må gjøre jobben
Hva hjelper da? At NRK og andre medier kaster seg på nye dietter som 5:2-kuren, eller treningstips? Kanskje det virker for enkelte, men for de aller fleste tror jeg det er helt bortkastet. Fordi det ikke handler om maten eller treningen.
Ja, du må spise riktig og du må trene. Det er ingen vei utenom det, men for å komme til den forståelsen må du først rydde opp i deg selv. Det er først når man har forstått hvilke følelser som gjør at man spiser, gjerne med hjelp av en psykolog, coach, venn eller annen hjelp, at man kan begynne å gjøre varige endringer som holder over lang tid.
Vi tykke må ta 100 prosent ansvar for vår kropp, vi må lære den å kjenne og lytte til den. Den gir oss alle svarene vi har bruk for, men vi må lære å tolke dem. Da er det å skulle ignorere disse signalene to dager i uken et blindspor.
Hva kan det offentlige gjøre? Kanskje tilby mer fleksible og individuelle løsninger på hvor man kan få hjelp til vekttap. Slankeoperasjoner får man på statens regning, men hva med å ta fatt i problemet litt før? Hva med å tilby coaching, personlig trener eller kostveiledning så man ikke ender med å ta de dyre operasjonene eller få en masse lidelser som følge av overvekt. Man kan også oppfordre leger og annet helsepersonell til å tørre å spørre pasientene sine om vekt, mat og trening.
Men uansett hva man kunne drømme om i et velferdssamfunn, så kommer vi ikke utenom at det er vi selv som må gjøre jobben. Med mengder av selvkjærlighet er det mulig for alle.
