Hopp til innhold
Kronikk

«Jeg har folk til slikt»

Dersom en tror at ulønnet fritid er mindre verdt enn tiden en bruker på lønnet jobb, så er det ikke rart at folk betaler seg ut av husvasken og ser på tv i stedet.

Vaskehjelp

Det nye nå er at også tradisjonelle kvinneoppgaver outsources, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Colourbox

Vi har visstnok blitt eksperter på å outsource hverdagslivets arbeidsoppgaver.

Hvorfor har det blitt sånn? Det er ikke nok å si at «vi har råd». Det er mye vi har råd til i vår tid. Vi gjør jo valg likevel. Det er heller ikke nok å si at vi har så lite tid til å gjøre ting selv. Det er jo også et resultat av en rekke valg. Hva baserer vi disse valgene på? Jeg vil peke på hvordan sammensausingen av flere ulike begrepsutviklinger over tid har bidratt til dette.

Dette er en analyse av en samfunnssituasjon og en samfunnsdebatt. Det er ikke en anvisning for hvordan den enkelte av oss bør innrette seg. Det må vi ta ansvar for selv, hver og en.

Skillet mellom «jobb» og «fritid»

Vi har konstruert et entydig skille mellom begrepene «jobb» og «fritid». Dette er en ganske ny tankegang, knyttet til et samfunn der «jobb» refererer til de oppgavene vi er betalt for å utføre. Resten av tida er altså «ikke-jobb» – dermed «fritid».

Eldre tiders mangesysleri der lønnet og ulønnet arbeid gikk om hverandre og begge deler var forstått som verdifulle bidrag til å få livet til å gå rundt, ga naturligvis også rom for et fritidsbegrep – en kaffekopp på trappa, en søndagstur, en kveld med kortspill. Men bærplukking, vedhogst og husvask var nyttig arbeid, uten lønn.

Bare jobb er jobb – og fritid skal være, nettopp, fri, fri fra arbeid.

Guri Jørstad Wingård, skribent

Som motsats til dette, vil dagens konstruerte skille underkommunisere verdien av det ulønnede arbeidet vi alle driver med. Når du rydder på badet, baker til barnebursdag eller står i kassakø er det jo ikke jobb, vi omtaler det ikke engang som «arbeid» – det er fritid.

Hvis flere av disse ulønnede praktiske oppgavene løftes ut av den enkeltes liv og inn i en markedsøkonomi der varer og tjenester kjøpes, er det rett og slett en bekreftelse av en allerede rådende begrepsbruk; bare jobb er jobb – og fritid skal være, nettopp, fri, fri fra arbeid.

LES KRONIKK: «Må bli billigere å ha vaskehjelp»

Skillet mellom nytte og lyst

Det virkelig problematiske med å gjøre skillet mellom «jobb» og «fritid» for skarpt, framstår når vi likestiller dette med et skille mellom «det viktige og nyttige» på den ene sida – og «det overflødige, valgfrie og lystbetonte» på den andre.

Det mangler ikke på trekk i offentlig debatt som støtter en slik sammenblanding. Gang på gang blir debatter om deltidsarbeid eller sekstimersdag møtt med påpekninger om at folk ikke bare kan late seg, de må se å komme seg på jobb og bidra i samfunnet. For det er der det foregår noe virkelig nyttig.

NRKs SPØRREUNDERSØKELSE: Hva kjøper du deg ut av?

Fellesskapets lass

Men fritid, tid utenom jobb, har vi jo likevel, alle. Det er den tida vi dermed per definisjon ikke bidrar til å dra fellesskapets lass, verken gjennom innsats eller skattekroner. Det er den tida vi skal ha det gøy og velge selv. (Det kan være krevende å huske på når en sleper handleposer og barnehagebarn hjemover i vintermørket til rotete hus, dugnader og klesvask …)

Det har blitt et nytt marked. Vi kjøper vaskehjelp, matkasser og barnebursdager.

Guri Jørstad Wingård, skribent

Dersom vi tror på dette allment forkynte budskapet, at den ulønnede tida er mindre verdt og at den derfor rett og slett kan og bør styres av lyst og moro – så er det jo ikke rart at folk betaler seg ut av husvasken og dugnaden og ser på tv i stedet. Det er rett og slett tilpasning til det rådende samfunnsøkonomiske systemet.

Latterliggjøring

En siste bakgrunnstendens er den degraderingen av praktisk arbeid som vi som samfunn har drevet med en tid. Det har rammet yrkesutdannelse og fagarbeideres posisjon, men det har også ringvirkninger inn i de tusen hjem.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

De tradisjonelle mannsoppgavene forsvant fra hjemmene først. De har gått ut på dato (få lever av egen naturalhusholdning lenger) eller de er transformert inn i fagarbeid, riktignok med varierende status. Noen har blitt respektable hobbyer, som jakt og fiske.

De tradisjonelle kvinneoppgavene, matlaging, vask og barnepass, har imidlertid kvinner og menn sittet igjen med. Masse banale, kjedelige og repetetive – men tross alt nødvendige – «fritidsoppgaver» som ingen vil nevne høyt i offentlig debatt. Omtales de så er det i latterliggjøringens lys, som ved den overutnyttede cupcakes-metaforen som stemplet alt praktisk hjemmearbeid som jålete dilldall med sukker på.

Dermed er vi igjen tilbake til skillet mellom det nyttige utearbeidet og de påstått unyttige hjemmesyslene.

Det nye nå er at også disse tradisjonelle kvinneoppgavene i større grad outsources. Det har blitt et nytt marked. Vi kjøper vaskehjelp, matkasser og barnebursdager. Arbeidet med dette går inn på valgfrihetens skala. Du kan ha det som hobby – eller kjøpe deg ut.

Det er ikke én oppskrift på hvordan vi skal innrette oss her i verden.

Guri Jørstad Wingård, skribent

Verken nyttig, gøy eller innbringende

Regnestykket blir jo enkelt dersom vi ser disse tendensene under ett: Alt som ikke er betalt jobb, er valgfritt. Det framstår dermed som trippelt dumt å utføre rutineoppgaver i hjemmet selv. Du tjener ikke penger på det (husk, all tings målestokk), det er ikke nyttig (det nyttige skjer på jobb, ikke sant), og det er ikke gøy (og det skal det visst være!).

Øystein Sunde har en fantastisk parodiering av det å være i en slik privilegert valgposisjon at en «har folk til slikt», til oppgaver en ikke vil gjøre selv.

Det er ikke én oppskrift på hvordan vi skal innrette oss her i verden. Vi er mange som heier på valgfrihet og mangfold av livsformer. Men det kan være greit å minne om at reell valgfrihet forutsetter både faktiske ferdigheter – og til en viss grad en nyansert og åpen offentlig debatt. Ensidig begrepsbruk innskrenker bildet av aktuelle alternativer. Og fjerning av arbeidsoppgaver fratar oss selv læring og erfaring. Vi kan jo lure på hvor det fører oss hen når vi ikke lenger kan ivareta grunnleggende praktiske oppgaver i egne hjem?