Alltid mer 9. april

Alltid mer 9. april! Og helst mer enn én gang i året. I alle fall hvis vi skal tro norsk filmbransje. Det er ikke lenge siden det ble kjent at det ikke skal lages bare én, men to filmer om senkingen av det tyske krigsskipet Blücher i Oslofjorden.

Dette har naturligvis med å gjøre at nordmenn elsker å se filmer om andre verdenskrig. Det er kanskje ikke så rart. Den typiske norske storfilmen fra krigen forteller historier om heltemot, der tapre nordmenn står imot en okkupasjonsmakt som begår enorme forbrytelser. Og er på siden som seirer til sist, riktignok etter store prøvelser og ofre. Det er dramatisk og farlig, men det går bra til slutt.

Det er derfor rekken over nyere, kostbare krigsfilmer er lang. Den omfatter «Max Manus», «Den tolvte mann», «Kongens nei», «Den største forbrytelsen», «Krigsseileren», «Kampen om Narvik» og «Konvoi», samt TV-serien «Atlantic Crossing». Alle handler om brave nordmenn i kamp mot den tyske okkupasjonsmakten. Og alle ble sett av over 260 000 nordmenn på kino.

Den mest populære, «Max Manus», ble sett av nesten 1,2 millioner av oss. Interessant nok er den filmen som er mest kritisk til nordmenns handel og vandel under krigen, «Den største forbrytelsen», den som er minst sett av disse filmene, med «bare» 120 000 solgte billetter.

Disse tallene bekrefter uansett at det er stor interesse for å se slike filmer. Det er snakk om den mest omfattende og omkalfatrende hendelsen i nyere norsk historie, som bidro sterkt til å forme norsk identitet og selvforståelse. En sterk film som «Krigsseileren» har bidratt til å opplyse mange om krigsseilernes grimme skjebne.

Men likevel.

Alt tyder på at Norsk filminstitutt, som er ansvarlige for å dele ut den offentlige filmstøtten til norske produsenter, ikke er overlykkelige over å ha to Blücher-filmer på beddingen.

Det kunne bare skje fordi det ble søkt om støtte til begge filmene under den såkalte «markedsordningen». Denne ordningen er opprettet for å sikre at det lages brede, kommersielle filmer i Norge. For å få støtte, kreves det bare at et panel vurderer det som sannsynlig at filmen kommer til å trekke massevis av folk på kino. Fordi prosjektene vurderes hver for seg, blir de ikke veid mot hverandre.

Nå har Norsk filminstitutt sendt et forslag på høring. Der foreslår de å innrette ordningen slik at panelet kan diskutere alle prosjektene. Slik vil de unngå at det i fremtiden kommer to filmer som er så like at de kan slå hverandre i hjel.

Men selv uten Blücher-parhestene er det betenkelig at en så stor del av den samlede offentlige filmstøtten brukes på historier fra krigen.

For det første skygger okkupasjonen for nær sagt all annen fortid. Det kommer knapt filmer fra noen annen historisk epoke.

Grunnlovsdramaet i 1814? Løsrivelsen fra Sverige i 1905? De er ikke å se i norsk film. En så voldsom, eventyrlig og interessant tid som Vikingtiden? Borte, med unntak av Nils Gaups «Birkebeinerne». Brytningstider som siste del av 1800-tallet, da Norge var fylt til bristepunktet med markante kunstnere og da det moderne samfunnet ble formet? Niks.

Det er uhorvelig dyrt å lage historisk drama. Det er ikke rart at produksjonsselskapene som pitsjer inn prosjektene sine til Norsk filminstitutt, er nervøse for å tape for mye penger. Men dette med at det er ett eneste sikkert kort for å få nordmenn til å se en film fra gamle dager, og at dette kortet blir spilt igjen og igjen, gjør Film-Norge fattigere.

For det andre bidrar disse filmene, samlet sett, til å styrke mytene om oss selv snarere enn å utfordre dem. For all del, Norge hadde sin andel av helter og heltinner, som risikerte alt og iblant tapte alt for å slåss mot okkupasjonen.

Men vi hadde også våre overbeviste nazister, våre stripete kollaboratører. Våre tyskerjenter, som fikk hard medfart etter frigjøringen. Og ikke minst vanlige folk, som prøvde å leve sitt liv uten å engasjere seg den ene eller den andre veien.

Danskene ser disse menneskene, interesserer seg for dem. «De forbannede årene» fra 2020 gløttet inn gjennom gardinene til en bedriftseierfamilie som tjener penger på den tyske okkupasjonen, noe som vekker ulike følelser i ulike familiemedlemmer.

Og «Flammen og Sitronen» fra 2008 er en slags paranoid thriller om danske motstandsfolk. Dette er ikke først og fremst en skildring av heltemot, men av hvor tungt og desorienterende det er å bli kommandert til å drepe folk du ikke vet hvem er. Å mistro alle, alltid.

Slike filmer ville det være spennende å se mer av også her til lands. Gjerne historier der hovedpersonene ikke allerede er kjent, allerede mytiske.

Men før dette kan komme til å skje, er det bare å vente på 9. april igjen. To ganger, minst.

-

-

En tidligere versjon av denne artikkelen oppga feil årstall for frigjøringen fra Sverige.