I over 40 år har det palestinske folk vært under israelsk okkupasjon. De har daglig blitt undertrykt, fordrevet fra egne hjem og utsatt for gjentatte angrep. 20 år etter Oslo-avtalen har situasjonen forverret seg og de ulovlige bosettingene blitt flere.
Blokaden av Gaza, den folkerettsstridige muren gjennom Vestbredden og stadig utbygging av nye ulovlige bosettinger på palestinsk land frarøver palestinerne frihet til å bestemme over egne liv. Det fører også til en oppsplitting av Palestina som gjør etableringen av en selvstendig palestinsk stat stadig vanskeligere.
AUF tar, sammen med Fagbevegelsen, Norsk Folkehjelp og mange fylkeslag i Arbeiderpartiet, til orde for og ser betydningen av å anerkjenne Palestina. Det håper vi også Arbeiderpartiet blir med på under landsmøtet i april.
SE: Kronikkforfatteren i debatt i Dagsnytt18
Arbeiderpartiet har lange tradisjoner med å føre god politikk i spørsmålet om Palestina og Israel, og vi ser anerkjennelse som en naturlig forlengelse av dette. Det fordrer at vi gjør det nå.
Støtte til moderate krefter
Israel har gjenvalgt Netanyahu som statsminister. Det var med valgløfte om at en tostatsløsning mellom Israel og Palestina ikke skal finne sted i hans periode, og om at ulovlige bosettinger skal fortsette. Palestinerne fortviler.
Den ujevne maktbalansen mellom okkupanten Israel og de okkuperte palestinerne gjør fredsforhandlinger svært vanskelig. Vi kan ikke stå og se på. Som land, som bevegelse, som mennesker.
At situasjonen mellom Israel og Palestina er vanskelig, er ikke nytt. For de som ønsker fred mellom Israel og Palestina har utviklingen gått i merkbart gal retning de siste årene.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Initiativet for å anerkjenne Palestina som stat har kommet fra moderate krefter blant palestinerne som ønsker å ta ansvar for sin egen framtid ved å danne egen stat. Gjenvalget av Netanyahu har vist at vi ikke lenger kan vente på Israel.
Handler ikke om å gå foran
En norsk anerkjennelse av Palestina er dermed en viktig støtte til de moderate kreftene i Palestina som velger diplomati og fredelige veier for å komme til en løsning. Hvis verdenssamfunnet motarbeider disse kreftene kan det palestinske folk trekke den slutningen at den diplomatiske veien ikke fører frem og ta i bruk andre mindre heldige midler for å få en løsning. Derfor er det også viktig å handle nå.
Norge har en viktig rolle i denne vanskelige konflikten. Vi leder giverlandsgruppa for Palestina, vi stemte for å gi Palestina observatørstatus i FN i 2011 og Palestina er representert med en ambassade i Norge. Lenge har det foregått en internasjonal mobilisering, så dette handler ikke om at Norge skal gå foran.
70 til 80 prosent av verdens land har allerede gått inn for å anerkjenne Palestina, og EUs parlament støtter det. Altså er ikke forslaget radikalt, men en videreføring av den kloke politikken Norge har ført på området.
Ujevn maktbalanse
Norges strategiske rolle i konflikten gjør oss viktige og vi må vi bruke rollen klokt og ikke forholde oss passive. Moderate israelere og palestinerne venter på svar fra Norge. Vi må være tydelige og støtte gode krefter, men tiden løper fra oss.
Enkelte har argumentert med at man bør sette et premiss om at en tostatsløsning må være på plass før Norge anerkjenner Palestina som stat. Det er å gripe fatt i saken fra feil ende. AUF mener at det tvert imot er slik at det å anerkjenne Palestina som stat nettopp vil være et viktig bidrag til tostatsløsningen.
Den ujevne maktbalansen er et hinder for reelle forhandlinger og for å komme til en løsning må man legge press på partene og stryke palestinernes forhandlingsposisjon. Vi mener Arbeiderpartiet og Norge må vise klar støtte til en selvstendig palestinsk stat ved å anerkjenne staten Palestina og jobbe for det i FN.
Argumentasjonen er dessuten historieløs. 11. mai 1949 stemte FNs generalforsamling ja til israelsk medlemskap. Da var argumentene at dersom man for alvor mente at staten Israel skulle ha livets rett som en suveren og uavhengig stat, var det nødvendig å vise det med handling, ikke bare med ord.
SE URIX SPESIAL: «Mitt land»
Dermed vant Israel fram med sine argumenter i 1949, det kunne ikke kreves at fred skulle komme før internasjonal anerkjennelse. Den samme argumentasjonen fører palestinerne i dag: en fredsavtale er hjertelig velkommen, men kan ikke være et krav før internasjonal anerkjennelse.
Endre taktikk
Det er 20 år siden Oslo-avtalen ble underskrevet og situasjonen på bakken har ikke gått riktig vei. Valgresultatet i Israel gir dårlige framtidsutsikter for et fritt Palestina. Netanyahu har vist med handling og ord at han ikke ønsker å slutte fred i nærmeste fremtid.
Vi har lenge visst at det er lite ønske om reelle forhandlinger i Israel, men nå har det kommet tydelig frem. Det politiske landskap har endret seg i negativ retning og dermed er det viktig å også endre taktikk. Norge må bruke sin rolle fornuftig, og anerkjenne Palestina som stat nå!
