Da Grunnloven av 1814 ble vedtatt var det verken mulig å melde seg ut av kirken eller å få adgang til riket som jøde eller jesuitt. I dag tilhører grunnloven et mangfoldig og flerkulturelt samfunn der homofile kan gifte seg og kvinner styrer over sin egen kropp.
Det er en utvikling som ville vært utenkelig for bare et par generasjoner siden. Men den truer verken vår tilhørighet eller vår identitet som nasjon. Snarere tvert imot: Vårt likestilte samfunn er noe av det som gjør oss stolte over å være norske, noe av det vi skryter av i utlandet.
Økt mangfold
I dag preges vårt felles, offentlige rom av et økt mangfold av religiøse uttrykk. Det skal vi verdsette, for et stort mangfold er et kjennetegn på et åpent, liberalt samfunn. Troslivet er, og skal være, en naturlig del av offentligheten. Men det offentlige rom er ikke det samme som staten. Og det økende livssynsmangfoldet i det offentlige rom gjør det desto viktigere at staten selv er sekulær.
Men sekulær betyr ikke religionsfiendtlig, slik Knut Arild Hareide ser ut til tro. Å være livssynsnøytral er ikke det samme som å være verdinøytral. Det norske samfunnet er bygget på noen sentrale, liberale verdier, og slik skal det fortsette å være. Det er ikke liberalt å være verdinøytral – tvert imot.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
De rødgrønne svikter
Den rødgrønne regjeringen har med stort flertall i Stortinget fjernet blasfemiparagrafen og innført en ny og mer nøytral ekteskapslov. Det skal de ha ros for. Begge deler er viktige skritt i retning av et mer åpent og tolerant samfunn.
Men Arbeiderpartiet og Senterpartiet svikter i kampen for et fritt og levende trosliv når de tviholder på en utdatert binding mellom staten og ett bestemt kirkesamfunn.
Etter stortingsvalget i 2013 vil en ny regjering måtte overta en uferdig og haltende livssynspolitikk. Derfor bør de borgerlige partiene snart enes om noen sentrale livssynspolitiske prinsipper: om likebehandling, statlig nøytralitet og kampen for et religiøst og kulturelt mangfold. Her har Stålsett-utvalget gitt oss noen av svarene.
Skill stat og kirke
Kirkeforliket fra 2008 er et første skritt på veien mot et skille mellom stat og kirke, men det er langt fra tilstrekkelig. Fortsatt blir Den norske kirke nevnt særskilt i Grunnloven. Det samme gjør den evangelisk-lutherske lære. Stålsett-utvalgets mandat var å utrede en ny livssynspolitikk innenfor rammene av dette brede forliket. Likevel tok vi med et eget kapittel der vi ser utenfor mandatet og anbefaler at skillet mellom staten og kirken fullføres. Dette bør være grunnlaget for en ny borgerlig regjerings livsynspolitikk.
Så lenge staten og Den norske kirke er tett bundet sammen, kan vi aldri få en faktisk likestilling av alle tros- og livssynssamfunn. Det beste ved kirkeforliket er derfor at det har en innebygd datostempling. Valgnatta 2013 er forliket ikke lenger bindende. Allerede dagen etter kan vi være i gang med forhandlinger som vil gi oss en liberal, blågrønn regjering.
Skill juss og seremoni
30 % av alle vielser foregår nå i tingretten, 40 % i Den norske kirke, resten i noen av landets drøyt 600 øvrige tros- og livssynssamfunn.
Går det som Stålsett-utvalget vil, må vielser inngås hos en offentlig instans. Og så kan hver og en av oss bestemme oss for om vi ønsker en livssynsbasert seremoni i tillegg.
Å sikre at det offentlige har vigselsretten er den siste mangelen i en ellers god og nøytral ekteskapslov. Det vil klargjøre skillet mellom religion og juss, sikre likestilling uavhengig av seksuell legning, og fjerne byråkratiet som i dag må godkjenne livssynssamfunnenes vigslere.
At kirken «ikke har bedt om å bli fratatt denne retten», som Hareide skriver, er ikke et godt nok argument. Vi kan ikke basere religionspolitikken vår blindt på hva landets største trossamfunn mener, like lite som vi bør basere arbeidslivspolitikken på diktater fra LO. Det er politikerne som bestemmer, og vi har ansvar for et større mangfold enn som så.
Slipp livssynene til
Vi tenker gjerne på «tros- og livssynssamfunn» som én kategori, men slik er det ikke i dag. Trossamfunn, som baserer seg på eksistensen av en guddommelig makt, har egne definisjoner i lovverket, lavere krav for å få støtte, og kan starte sine egne privatskoler.
Det er ingen grunn til at trossamfunn skal behandles annerledes enn livssynssamfunn. Og en forutsetning for en «aktivt støttende» tros- og livssynspolitikk må være at disse organisasjonene faktisk likebehandles. Det foreslår Stålsett-utvalget. Det bør være uproblematisk også for et nytt, borgerlig stortingsflertall fra høsten av.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Vil overleve uansett
De tradisjonene som er viktige for oss vil overleve uansett hva slags tilknytning de måtte ha til staten. Derfor må en borgerlig livssynspolitikk først og fremst handle om hvordan flertallet møter mindretallet, om hvordan hver og en av oss har rett til vår egen tro, vår egen overbevisning, uten å bli overkjørt.
En liberal livssynspolitikk tar utgangspunkt i individet. De færreste av oss er egentlig livssynsnøytrale. Nettopp derfor er det så viktig at staten er det.
