Den norske statsborgerloven slår fast prinsippet om ett statsborgerskap. Dette har likevel aldri vært et opplagt prinsipp.
Det regjeringsoppnevnte utvalget som i 2000 leverte en utredning om ny statsborgerlov, anbefalte at loven ikke burde hindre dobbelt statsborgerskap. Av utvalgets fem medlemmer var det bare én som forsvarte prinsippet om ett statsborgerskap. Da Stortinget vedtok ny statsborgerlov i 2005 stilte imidlertid alle partier, med unntak av SV, seg bak dette prinsippet.
Motsatt i Europa
I Europa går trenden i motsatt retning. Stadig flere land aksepterer dobbelt statsborgerskap. Den historiske hovedinnvendingen mot dette var basert på de mange krigene i Europa. Hvis to land var i krig, hvor var da lojaliteten hvis man var statsborger i begge land? Og hva med verneplikten? Kunne man innkalles i to land samtidig? Men dette er problemstillinger som har stadig mindre aktualitet, noe som også forklarer holdningsendringene i mange land.
At man i utgangspunktet ikke kan ha to statsborgerskap berører ikke bare utlendinger som slår seg ned i Norge. Det har også konsekvenser for mange nordmenn som flytter til andre land, for eksempel på grunn av ekteskap. Hvis en nordmann som er bosatt i USA skulle søke og få innvilget amerikansk statsborgerskap, vil vedkommende automatisk miste sitt norske. Det er derfor et krevende valg å ta.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Mange unntak
Selv om den norske loven i utgangspunktet ikke tillater dobbelt statsborgerskap, er det likevel mange unntak som uthuler hovedprinsippet.
Loven sier nemlig at man ikke behøver å løses fra sitt opprinnelige statsborgerskap dersom det er rettslige eller praktiske hindringer, eller hvis det fremstår som et urimelig krav. I noen land er det for eksempel ikke mulig å bli løst fra statsborgerskapet. Da godtar norske myndigheter at man har to statsborgerskap. Det gjør man også hvis det er uforholdsmessig dyrt eller komplisert å frasi seg et annet statsborgerskap.
Å kreve at man skal løses fra et annet statsborgerskap kan i en del tilfeller også være urimelig. I noen land mister man eiendomsretten hvis man ikke er statsborger. Det finnes også land der statsborgerskap er forutsetning for arverett. Også i slike tilfeller kan dobbelt statsborgerskap godtas.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Halvparten dobbelt
I virkeligheten er unntakene fra hovedregelen så mange at nærmere halvparten av de som søker norsk statsborgerskap får beholde sitt gamle i tillegg. Hvorvidt man kan få beholde sitt opprinnelige statsborgerskap når man blir norsk, kommer først og fremst an på hvilket land man kommer fra.
De fleste ønsker å beholde sitt opprinnelige statsborgerskap når de søker om å bli norske. Men ikke alle vil bli norske statsborgere dersom de til gjengjeld må oppgi sitt opprinnelige statsborgerskap. Her går det et markert skille mellom folk fra EU-land og andre vestlige land på den ene siden, og resten av verden på den andre.
Kommer man fra et land der passet ditt gir mange rettigheter, først og fremst reisefrihet, er man som regel ikke villig til å oppgi sitt gamle statsborgerskap for å bli norsk. Motsatt er det med folk fra den tredje verden, og særlig hvis man kommer fra et typisk «asylland». De vil nesten alltid ønske å bli norske, selv om de må si fra seg statsborgerskapet fra opprinnelseslandet.
Ser man på hvem som fikk norsk statsborgerskap i 2012, toppes listen av folk fra Irak, Somalia og Afghanistan. Polen kommer derimot langt ned på listen, til tross for at borgere derfra har stått for den desidert største innvandringen til Norge i årene etter EU-utvidelsen i 2004.
Problem for Norge?
At mange som innvandrer til Norge ser det som et problem at de ikke både kan bli norske og beholde sitt opprinnelige statsborgerskap, er opplagt og lett å forstå. Men er det også et problem for Norge at en del velger ikke å bli norske nettopp av samme grunn?
Uten norsk statsborgerskap kan man ikke stemme ved stortingsvalg. Også enkelte yrker stiller krav om statsborgerskap, for eksempel politi. Man må imidlertid anta at det å bli statsborger ikke bare har noen praktiske sider, men at det også kan bidra til å skape en sterkere tilhørighet. Er det derfor da bra at mange som har slått seg ned i Norge og som har til hensikt å bli boende her, ikke også blir statsborgere?
Et moment som kanskje har begrenset vekt er at UDI bruker mye administrative ressurser på å ta stilling til alle unntakene fra hovedregelen om ett statsborgerskap. Men det er en realitet at dagens ordning er tungvint å håndheve.
Ny vurdering?
Siden prinsippet om ett statsborgerskap allerede er sterkt uthulet, og derfor knapt er et ordentlig prinsipp men snarere en regel med mange tilfeldige utfall, kunne det kanskje være verdt å ta opp prinsippet til ny vurdering.
En noe mer avslappet holdning til dette kunne dessuten ha som effekt at flere av de mange som har slått seg ned i Norge for godt, også får den tilknytningen til sitt reelle hjemland som et statsborgerskap innebærer.
