Hopp til innhold
Kommentar

Da kirkene valgte palestinernes side

Konservative, såkalte «bibeltro» kristne – med sin påfallende mangel på empati for palestinernes redsler – er ikke representative for det kristelige Norge.

Ultraortodokse jøder danser ved graven til Calev ben Yefuneh på vestbredden.

Ultraortodokse jødiske menn danser ved graven til Celav ben Yefuneh, som var en av de to som rapporterte tilbake til Moses at landet som Gud hadde lovet jødene via Abraham var et område som 'flyter av melk og honning'. «Det har i stedet blitt mer blod og tårer», skriver Tomm Kristiansen.

Foto: JONATHAN NACKSTRAND / AFP

På syttitallet satt en gjeng rufsete studenter i Menighetsfakultetets kantine. De hadde ikke gått feil, som man skulle tro. Teologistudenter med palestinaskjerf var så hinsides enhver forventning, at det var en risikosport å stå fram som kristen palestinatilhenger. En av studentene var forresten stud.theol. Bjørn Eidsvåg.

Hvem skulle trodd at holdningene til disse kirkelige «raddiser» førti år senere skulle utgjøre Den norske kirkes offisielle syn?

Oppfyllelsen av Guds profetier

Det var ikke opplagt at verdens kirkesamfunn skulle bli Israel-venner. De kunne like godt blitt fiender av jødene, «de som drepte Jesus». I Norge ble staten Israel, tvert imot, oppfyllelsen av Guds profetier. Hans utvalgte folk skulle få hvile i forvisningen om deres utvelgelse og rett til å stå over internasjonal rett. Den som klusset med Israel, stilte seg i veien for Guds plan. Det var dødsalvorlig.

Den som klusset med Israel, stilte seg i veien for Guds plan.

Tomm Kristiansen

Utover palestinafronten på Menighetsfakultetet var den innflytelsesrike norske teologen Trond Bakkevig en annen brikke av forandring. Han tilbrakte ungdomsår i Amman, og kom hjem med et helt annet språk enn kristeligsinnede nordmenn holdt seg med.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Sammenlignet Israel med tyskerne

Det er på åttitallet forandringen kommer. Kirkenes Verdensråd hadde gjennomført sin «combat racism» mot Sør-Afrika, og kristne som fulgte med begynte å sammenligne Israels behandling av palestinere med apartheidpolitikken. Samtidig kom den første intifadaen. Den utløste angrep fra israelske soldater som ikke sto i forhold til palestinsk ungdoms protesthandlinger. På den tiden sendt Mellomkirkelig råd, hvor Trond Bakkevig var blitt generalsekretær, en kirkedelegasjon til Israel. Det gjorde et voldsomt inntrykk på kirkelederne å møte palestinske kristnes leveforhold og den brutaliteten de ble møtt med.

En av dem som reagerte med tyngst alvor var biskop Haakon E. Andersen.

Tomm Kristiansen

En av dem som reagerte med tyngst alvor var biskop Haakon E. Andersen. Han hadde vært generalsekretær i Indremisjonsselskapet, og var en trofast Israel-venn. Nå kom en kritisk tone, og han høstet kristenfolkets vrede da han sa: «Som ung gutt kastet jeg også stein, men det var mot tyskerne». Det var en eksplosiv sammenligning.

Les alt om situasjonen på Gaza her!

Ikke løfter til republikken Israel

Det begynte allerede to tusen år før Kristi fødsel. Abraham hadde på Guds befaling, gitt seg på vandring fra Ur i Kaldea, eller Irak. Han kom til landet Kanaan, og på en fjelltopp fikk han et løfte fra Gud som siden har herjet denne del av verden.

For Gud sa: «Løft blikket og se deg omkring fra det stedet der du står, mot nord og sør, mot øst og vest! For hele det landet du ser, vil jeg gi deg og din ætt for alltid."

Det var en hake ved Guds løfte til Abraham. Landet var fullt av folk.

Tomm Kristiansen, utenriksmedarbeider i NRK

Kanaans land er alt fra Syria til Sinai, hele middelhavskysten; Israel og Libanon og de palestinske områdene. Kristne så på opprettelsen av staten Israel som oppfyllelsen av dette Guds løfte. Jødene hadde en gudommelig rett til Kanaans land. For staten Israel var Herrens plan, hevet over forhandlede løsninger. Og mange troende visste at man setter seg ikke ustraffet opp mot Guds vilje.

Derfor finnes det religiøse fundamentalister blant jøder og kristne som kjemper for dette «Eretz Israel», stor-Israel. Guds geografiske løfte skal bi jus og folkerett. Men det var en hake ved Guds løfte til Abraham. Landet var fullt av folk. Det er det fortsatt. Derfor er det blitt mer blod og tårer enn melk og honning i dette Kanaans land.

«Guds ulydige folk»

Kampen mot apartheid var Kirkenes Verdensråds plogspiss inn i nye måter å tenke etikk på. Når kirken snakket om moral, dreide det seg alltid om seksualitet og familie. Nå kom de store økumeniske bevegelsene med nye tanker: Undertrykkelse og brudd på menneskerettighetene er overgrep mot de mennesker som Gud har skapt, altså mot Gud selv. Det måtte få konsekvenser.

Det fikk konsekvenser i Midtøsten, for med denne etiske standard felte kirker tunge dommer over Israels behandling av palestinerne. Israelerne hadde ingen spesiell beskyttelse fra Herren selv, og måtte holde seg til folkeretten. Og teologene unngikk ikke å minne om beskrivelse som Det gamle testamente tildelte jødene: Guds ulydige folk.

Slutter seg til radikalt manifest

I det såkalte Kairos-dokumentet fra 2009 beskriver palestinske kristne sitt folks situasjon i lys av troen. «Jesus budskap om rettferdighet, nestekjærlighet og forsvar av de undertrykte ikke lar seg forene med en legitimering av den israelske okkupasjonen av Palestina», heter det.

Israelerne hadde ingen spesiell beskyttelse fra Herren selv, og måtte holde seg til folkeretten.

Tomm Kristiansen

Mellomkirkelig råd for Den norske kirke har i en egen uttalelse sluttet seg til innholdet i dette radikale Kairos-manifestet. Kirken sier: «Israel er en militært overlegen okkupasjonsmakt som okkuperer det palestinske folkets jord og nekter dem elementære menneskerettigheter. Derfor kan ikke partene sidestilles i konflikten. Vårt kall som kirke er å arbeide for rettferdighet og oppreisning for de svakeste og for dem som lider mest. I dag er det palestinerne».

Om det som skjer på Gaza-stripen, skriver Den norske kirke: «Også våre dagers israelske krigføring i Gaza, bygging av muren på palestinsk jord, israelske bosettinger i de okkuperte områdene, behandlingen av palestinere i Øst-Jerusalem, forordninger om opphold på Vestbredden og ikke minst differensierte rettigheter for israelske statsborgere er i strid med folkeretten. Slikt lar seg vanskelig forene med fredsvilje og et velfungerende demokrati».

Kirken slutter seg samtidig til Kirkenes Verdensråds appell om å boikotte varer som er produsert ved de ulovlige bosettingene på okkupert jord.

Bibeltro mindretall

Synspunktene til konservative, såkalte «bibeltro» kristne er dem som oftest siteres i media. Men de utgjør etter hvert et forsvinnende lite mindretall.

Og deres påfallende mangel på empati for palestinernes redsler under krigen er ikke representative for hva hovedstrømmen i det kristelige Norge står for.