Det er jo sånt vi vil at rike mennesker skal gjøre

Det er jo sånt vi vil at rike mennesker skal gjøre, strengt tatt.

Ikke bare kjøpe en bil til, eller nok en leilighet i en storby de ikke bor i. Men gjøre noe som kan berike livet til andre. Slik Nicolai Tangen må sies å ha gjort, da han i 2015 gjorde det kjent at han ville gi den veldige kunstsamlingen sin til hjembyen Kristiansand. Og så ble det bare bråk.

Den etter hvert så velkjente Kunstsiloen, som åpner denne helgen, klarte å skape noe nær borgerkrig i hjembyen mange år før kunsten hang på veggene og dørene var åpne. Kanskje ikke så rart at den vanligvis svært diplomatiske Tangen tillot seg et lite sukk i et intervju med Morgenbladet, over mistenkeliggjøringen av mennesker som hadde de beste hensikter.

Så er det jo likevel ikke alltid at gode hensikter er nok.

Bråk blir det liksom alltid når det offentlige og det private skal gå sammen om store kulturprosjekter.

Men grunnen er jo ganske enkelt at det er snakk om vanskelige prosesser der ulike hensyn må veies mot hverandre. En gave fra det private til det offentlige er nemlig sjelden bare en gave, hvor edle motivene enn er.

En slik donasjon kan være krevende å ta imot, fordi mottageren også må forplikte seg til å ivareta dem. Det binder opp penger og ressurser.

Og Kunstsiloens budsjett sprakk så klart, slik sånne prosjekter har det med å gjøre. Endelig prislapp ble 710 millioner. Av disse har Kristiansand kommune, direkte og gjennom kulturstiftelsen Cultiva, bidratt med 152 millioner, Agder fylkeskommune med 30 millioner og Kulturdepartementet med 175 millioner.

Det gjør det lettere at Tangens kunstsamling er en gave og ikke et lån, om enn med forbehold. Den innebærer først og fremst en evigvarende disponeringsrett. Og den kommer med føringer, som at museet ikke kan selge noen av bildene.

Likevel ble nok øyebrynene hevet enda litt høyere da Nasjonalmuseet i 2019 gikk inn i et samarbeid med Cecilie og Kathrine Fredriksen. Nasjonalmuseet fikk låne og stille ut familiens kunstsamling, men eierne forble de samme.

Både kunstsiloen og Nasjonalmuseet kan vise frem kunst til publikum som ikke ville vært tilgjengelig uten en rik samler, men prinsippene bak er forskjellige. I Fredriksen-tilfellet gikk kritikken ut på at Nasjonalmuseet bidro til å gjøre en rik familie enda rikere. For velsignelsen fra landets tyngste kunstinstitusjon ville naturligvis bidra til å øke verdien på verkene.

Kunstsiloen staker ut en annen vei. Denne veien ble møtt med både saklig debatt og, vel, ikke fullt så saklig. Det er kanskje ikke så rart, all den tid de siste ti årene har vært sterkt preget av den såkalte kulturkrigen, der de som hevder å representere folket i en kamp mot en arrogant elite har funnet mye å krangle om.

Det er velkjent hvordan noen arge kristiansandere følte at altfor mye penger gikk med til et hus for feinschmeckere, på bekostning av folk flest. En av dem var netthandelgründer Einar Øgrey Brandsdal, han som mente det burde bygges en enorm Jesus-statue ved innkjøringen til Kristiansand.

Det var Brandsdal som sto bak Sørlandsnyhetene, Facebook-siden som for seks års tid siden begynte å komme med en rekke påstander mot folk i lokalmiljøet som hadde med Kunstsilo å gjøre. I en podkastserie om fenomenet gikk Faktisk.no gjennom hvordan navngitte mennesker ble beskrevet som korrupte og kriminelle.

Siden fikk Sørlandsnyhetene æren for at Vidar Kleppes Demokratene, og andre populistiske partier, gjorde det ualminnelig godt under lokalvalget i 2019. Men ingen av dem klarte å forhindre at siloen sakte, men sikkert ble ferdigstilt.

Tangen selv virker ubekymret i Morgenbladet-intervjuet, og hevder at all negativiteten er tatt ut på forhånd. Det kan hende han har rett.

Det er underlig med prosjekter som Kunstsilo. I årevis er de fantombygg, en fantasi, et par tegninger, og penger som renner ut. Så står de der. Alle får se hva alt ståket og alle pengene faktisk var for. Og Kunstsilo er et bygg som nærmest tigger om å bli elsket.

For det første er det spektakulært. Foajeen virker nærmest designet for å lage sug i magen. I fire fulle etasjer er det bare luft, og så et tak der de besøkende ser rett opp i de veldige silorørene fra 1935 og 1939.

For det andre tilbyr det mer enn kunst. Det mest iøynefallende er restauranten på toppen, der bysbarn og tilreisende kan nyte mat og vin mens havet legger seg blått og uendelig foran dem.

For det tredje er museet svært utadvendt og inkluderende i måten kunsten presenteres på. Tangens veldige samling har blitt beskrevet med det noe vage begrepet «nordisk modernisme».

Modernisme er forbundet med bruddet med den mer realistiske, medrivende kunsten fra tidligere tider og med forsøket på å beskrive et fragmentert og uoversiktlig moderne liv. Men dette gjøres på et utall måter. Kunsten kan være kompromissløs og konseptuell, eller nær og sanselig. «Modernistisk» brukes om kunst som er hardt konfronterende og mykt drømmende. Og begge deler, og alt imellom.

Siden 2015 har Tangen-samlingen vokst fra rundt 1500 verk til over 5500. Av dem er rundt 600 tatt med i den første utstillingen, som har fått tittelen «Nordiske lidenskaper». Av kunsten som er valgt ut, er det mye som er nesten påfallende vakkert. Jada, variasjonen er stor, men det slår meg at mange av disse bildene er umiddelbare, lette å like.

Tangen har snakket om hvordan han har satset på annenhåndsmarkedet. Dette er i stor grad kunst som i stor grad allerede er opplest og vedtatt som god. For et museum som må nå bredt ut, er nok ikke det så dumt. Dette er moderne kunst som føles som en del av den besøkendes egen tid. Samtidig er den ikke for konseptuell, for fjern, for avhengig av at den som ser på kan kodene. Tekstene på veggene er korte og enkle og minner om skolebøker.

Kunstsilo må appellere til lokalbefolkningen og til cruiseturistene. Museet må lokke foreldrene som kommer for Dyreparkens skyld, ser på hverandre etter noen timer med late løver og Kaptein Sabeltann og spør seg om de ikke skulle bli en natt til, og gjøre noe for voksne.

Hvis den får til dette, kan det skape en presedens for samarbeid mellom private og offentlige på kunstfeltet i Norge. Kunstsilo må både skape begeistring og holde på den, noe som ikke er lett. Men i øyeblikket går den i alle fall inn for å forføre.