Det har nylig vært alvorlige episoder ved flere NAV-kontor. Noen går berserk mot saksbehandler X, leser vi, eller ringer inn bombetrusler mot NAV-kontor Y.
Jeg jobber hos en av NAVs tiltaksarrangører, i en stilling som krever bachelor i et helse- og sosialfag. Jeg er utdannet sosionom. Jeg skulle utjevne sosiale forskjeller, ta utgangspunkt i folks ressurser og legge til rette for endring. Jeg skulle ut og forbedre verden, ut på barrikadene! Jeg var herlig naiv.
I dag er jeg blasert. Etter åtte år i Systemet kjemper jeg mot apati og maktesløshet. Jeg har blitt smittet av Systemidioti. Jeg ble ansatt som sosionom, men jobber som byråkrat. Jeg står ved samlebåndet og produserer dokumenter. Om andres privatliv. Dette har NAV bestemt.
Her er mitt vitnesbyrd om Systemets dumskap. Jeg spør: Hva er en sunn reaksjon på et sykt system?
LES: Tilsvaret fra NAV og Folletts arbeidsgiver
Mitt møte med deg
Vi som jobber i Systemet er en egen rase. Det er umulig å få tak i oss på telefonen og vi svarer knapt på e-post. Det er enklere å få til et møte med Elvis. Vi står mellom deg og mat på bordet.
Jeg har passivt sett hvordan dine stønader blir trukket tilbake på diffust grunnlag. Uforståelige og urimelige krav og regler blir tredd nedover hodet ditt. Jeg har vært med på det.
Jeg har sett deg vri deg i stolen når jeg trår over grensen for allmenn folkeskikk. Som representant for Systemet plukker jeg livet ditt fra hverandre, bit for bit, til jeg finner en måte å trykke deg igjennom kverna på. Tiden er knapp; tikk takk!
På to uker skal vi (jeg) definere ditt personlige mål. Et tosifret antall dokumenter skal opprettes i saken din: Dokumenter som dokumenterer at dokumenter er opprettet. E-poster sendes i kvadruple kopier. Noe glemmer vi å kryptere, men pytt sann, posten skal fram.
Du sitter med svarteper
Jeg bruker mer tid på vårt «kvalitetssikringssystem» enn på deg – og min egen faglige utvikling. Vi måles primært på om dokumenter er levert innen fristen, og hvor lang tid vi bruker på å erstatte deg med nestemann på lista. Hva som foregår når du og jeg møtes, er sekundært. Det er noe vi kan drøfte hvis vi får tid. En annen gang. Kanskje.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Masseproduksjonen av dokumenter holder ryggen min fri. Systemet kjemper innbitt for å dokumentere sin uskyld. Vi har gjort det vi skal – du kan ikke ta oss på noe! Men vi tar gjerne et møte om deg uten at du vet det. Der kan du få skylden for relasjonsbrudd med oss eller andre du er forpliktet til å ha kontakt med. Systemet går fri, og du sitter igjen med svarteper.
Valgene dine latterliggjøres. Livsstilen din er parodisk: Ingen utsikt til bedring der i gården! På personalrommene kaller vi det galgenhumor. Vi må jo ventilere litt. Vi har flørtet med taushetsplikten, også. Jeg har fortalt akkurat litt mer om deg enn nødvendig. Jeg har ledd med. Jeg er i ferd med å bli syk.
Kalkyler og følgefeil
Sosialt arbeid betraktes ikke som et eget fag i Dumskapens System. De viktigste sosialfaglige prinsippene reduseres til tragikomikk. Etter våre lynkurs går vi alle ut fra brunsjen med den samme standardiserte kompetansen. Når NAV sier «hopp!» kastes saken din som potpurri over bordet. Vi veksler mellom å være generalist og spesialist, avhengig av siste kvartalsvise omorganisering.
Vi gjør ikke det som tjener deg. Istedenfor trykker vi på deg en løsning for å nå et måltall. Folk skal i arbeid. Du er saldo inn/saldo ut for oss. I perioder er du bare uavklart, et nummer i rekka. Og jeg har glemt navnet ditt.
Jeg har sett deg speide etter et hull i bakken når du må utlevere din livssituasjon i full offentlighet, slik at du kan sluses videre i Systemet. Vi synes tidvis at det er ille, at lokalene våre er så kalde. Men kursrommene våre er tross alt viktigere enn ditt personvern.
Jeg har sett at du har lekt med tanken om å denge meg i hodet på en vilkårlig kollega. Men vi vet at du holder deg i skinnet. Fordi din samarbeidsevne skal vurderes. Systemet konstruerer en illusjon av likeverd. Du får jo også anledning til å evaluere oss. I skjemaer, om våre forventninger og dine plikter. Men resultatene kan manipuleres og ignoreres. Bortforklaring er vi gode på.
Kollisjonen
Noen ganger går det skikkelig dårlig. Brukergruppene er helt i utakt med tiltakene våre. Ventelistene er lange. Dette er en klassiker: Jeg må plage deg i påvente av ledig plass i et mindre uegnet tiltak. Det er da det smeller. Kollisjonen mellom krav fra NAV, min kompetanse, dine drømmer.
På mitt fagfelt har byråkratiet fått definisjonsmakt. Vi legger til rette for en absurd konkurranse om å være mest vanskeligstilt. At mange av dem som har det kjipest ikke takler dette, plager ikke Systemet nevneverdig. Vi eter paradokser til frokost. Vinnerne er de få med mest ressurser og størst nettverk.
Det menneskelige aspektet forvitrer mellom fingrene våre. Mye av det jeg gjør kunne blitt utført av en robot. Så hvorfor ansettes sosionomer i stillinger som min? Fordi det er greit å kunne vise fram noen diplomer, slik at folk kan tro at de er i trygge hender? Å ja, så tallene er fine! Akkurat. Da tier vi om de krenkende hendelsene i den evige jakten etter å nå økonomenes måltall.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Keiserens nye klær
Når du som nyansatt spaserer inn i en halvkommunal bedrift, kan du lukte det: den klamme eimen av fryktkultur. Her kan du ikke være deg sjøl. Bare de tøffeste/dummeste trynene melder fra om Systemets urettferdighet. Det er ikke særlig karrierefremmende. Når stemmene telles opp, står du som oftest alene igjen.
Logring og smisking er en del av blodomløpet. Eliteklikkens lever i sin egen bisarre verden og rekrutterer hverandre til stadig nye stillinger. Det stilles ingen spørsmål ved den overbetalte toppledelsens evne til å forvalte sitt samfunnsansvar.
Det prøves og feiles på din og min bekostning. Før hver omorganisering er Systemets funksjonssvikt åpenbar. Men blikket rettes ikke innover. Det omorganiseres for omorganiseringens egen skyld, med planer på glossy papir, skinndemokratiske prosesser og vedtak etter innfallsmetoden.
Suksesshistorier?
Den ene halvparten av medarbeiderne er frustrerte. Den andre lever i fornektelse. Slik skaper Systemet sosialarbeidere med et ekstremt behov for selvhevdelse: «what you fear, we create!»
Dette står i grell kontrast til de interne motivasjonsoppleggene med våre såkalte «suksesshistorier», som man har leita med lupe for å finne. Åpenbare feil avviser Systemet kokett som «forbedringspotensialer». Det råder en selvgodhet som du skal lete lenge etter.
Det er ingen helhetlig tanke bak Dumskapens System. Resultatet er et lappeteppe av tjenester for deg og meg. Så, hva er en sunn reaksjon på et sykt system? Å utagere på saksbehandler X eller true NAV-kontor Y? Eller å opprettholde en masseproduksjon preget av respektløshet, resignasjon, grådighet og inkompetanse? Hvis jeg kan velge, vil jeg helst slippe begge deler.
