Denne replikken er et svar på kronikken Kampen om byromma.
Mitt mål som bypolitiker er å skape en by for alle. En by der parker, idrettsanlegg og møteplasser fungerer så godt at det ikke spiller så stor rolle om du bor i en stor enebolig med hage, eller i en mindre leilighet i indre by. Der din sosiale bakgrunn i minst mulig grad avgjør om du kan ta del i aktiviteter som skaper livskvalitet.
Det er derfor Venstre har vært knallharde i prioriteringen av kollektivtrafikk, både lokalt og nasjonalt. Det skal være irrelevant om du eier bil. Vi har vært insisterende på at havneområder skal åpnes opp, og at parker skal bevares. Gjennom fire år i byråd i Oslo har vi også trappet opp satsingen på idrett og nærmiljøanlegg kraftig, og gjør nå mer i de områdene der barn vokser opp. Det skal finnes gode og trygge byrom for barn i alle nærmiljøer.
Detaljstyring mulig, men ikke ønskelig
Det kan høres enkelt ut, men som Hanna Maria van Zijp påpeker her på NRK Ytring, så ligger djevelen i detaljene. Debatten om såkalt menneskefiendtlig arkitektur viser at det som oppfattes som et godt byrom for noen, kan være et dårlig byrom for andre. Spørsmålet er hvordan vi går fram for å styre disse detaljene.
Det er selvsagt mulig for lokalpolitikere å vedta og regulere hvordan alle benker i en by skal se ut. I 2009 vedtok for eksempel bystyret i Oslo en estetisk plan med ulike anbefalte benketyper, men uten at de satt et absolutt krav om at akkurat disse benkene måtte brukes overalt i byen.
Følg debatten: NRKYtring på Twitter
Begrenser mangfoldet
Politikere kan nok gjøre slike planer enda mer bindende, men jeg tror ikke det ville gitt oss mer inkluderende byer. Sterke bindinger begrenser kreativiteten hos fagfolkene som utvikler våre parker, hvilesteder og ferdselsårer. Landskapsarkitektene og designerne får færre muligheter til å utvikle bymøbler som tar hensyn til den enkelte by og det enkelte byroms egenart, både når de gjelder materialvalg og utforming. Vi hadde kanskje sluppet de omdiskuterte armlenene i Oslo, men ville neppe fått de nye, oransje benkene og bymøblene langs havnepromenaden i samme by.
Slipp kreativiteten løs
Fiendtlig arkitektur handler om å jage nøden bort, og ofte utformes den slik at vi ikke riktig merker den før det er for sent. Det er en skummel trend, som jeg ikke ønsker velkommen, og som Venstre vil fortsette å slå hardt ned på. Åpne og tilgjengelige byrom er en viktig del av demokratiet vårt, og inngår i en tradisjon som går helt tilbake antikken, der torget var arenaen for åpen diskusjon og debatt mellom borgerne.
Men dersom vi skal lykkes med å skape byer for alle, må vi også ha et mangfold av løsninger i parker og andre offentlige rom. Jeg har ingen tro på å detaljregulere fram en «Oslo-benk», en «Bergen-benk» eller en «Tromsø-benk» som ser lik ut over hele byen. Skal vi ha et mangfold, må vi slippe kreativiteten løs. Og kreativiteten trives dårlig når den sentralstyres fra et rådhus.
