Hopp til innhold
Kommentar

En større debatt må ut av skapet

Problemet er ikke kirkens homosyn, men kirkens demokratiforståelse. Du kan være en del av en løsning. Eller løpe fra problemet.

Trefoldighetskirken

Den norske kirke, her representert ved Trefoldighetskirken i Oslo, har et alvorlig demokratiunderskudd, mener NRKs politiske kommentator.

Foto: Scanpix / SCANPIX

Demokrat´i: -et av gresk demos, som betyr folk og krati som betyr styre. Demokrati, også kalt folkestyre, er en betegnelse på en styreform hvor folket har muligheten til å delta i viktige beslutninger. Muligheten til å påvirke får folket gjennom å stemme ved valg.

Liturgidebatten i Den norske kirke burde føre til at en annen, større, og mer grunnleggende debatt kommer ut av skapet. Kirken har et alvorlig demokratiunderskudd. Kirken er rett og slett i utakt med sine medlemmer. Spørsmålet om vigsel av likekjønnede par viser dette med den største tydelighet. Det viser oss at folkekirken ikke er godt nok folkestyrt, fordi de som styrer trolig ikke styrer i takt med dem som blir styrt.

LES OGSÅ: Kirke-nei til homo-vigsel

Folkekirken ikke er godt nok folkestyrt, fordi de som styrer trolig ikke styrer i takt med dem som blir styrt.

Lars Nehru Sand

En undersøkelse presentert i fjor (Vårt Land 11. april 2013) viser at kun et svært lite mindretall på 32 prosent av et landsrepresentativt utvalg av befolkningen er enig med flertallet på kirkemøtet. Kanskje er kirkens medlemmer noe mer konservative i dette spørsmålet enn et tverrsnitt av befolkningen, men forskjellen er neppe så veldig stor. Alt tyder på at kirken ikke er i takt med medlemmene.

Dette er alvorlig.

  • Den norske kirke bør spørre seg om det er dette de vil.
  • Politikerne, med kirkeminister Thorhild Widvey i spissen, bør spørre seg om de vil og kan gjøre noe med det.
  • Alle medlemmene må spørre seg om hvordan man skal bruke den makten som ligger i å være medlem. Én mulighet er å stemme ved valget, én mulighet er å melde seg ut.

Skal kirken være relevant, bør den være representativ. Bare når den er representativ er den demokratisk. Derfor handler det om hvem som velger, hvem som velges og hvem som bestemmer.

De som velger

Færre enn to av ti stemte ved kirkevalget i 2013. Ikke alle menigheter avviklet valg i fjor, de fleste menigheter har fireårsperioder og velger i 2011. Ved kirkevalget i 2011 stemte 13,5 prosent av medlemmene ved valget til bispedømmeråd, og noe flere ved valget til menighetsråd.

De som velger medlemmer til landets 11 bispedømmeråd, velger direkte medlemmer til kirkemøtet, altså organet som bestemmer – blant annet i liturgispørsmålet.

Her kan man som kirkemedlem bestemme, men de fleste velger å la være; de føler seg ikke skikket eller vet ikke godt nok om muligheten. Det er et problem.

Hvis målet er å svekke mindretallet, er det en god idé å melde seg ut.

Lars Nehru Sand

Mange av dem som stemte eller kunne ha stemt ved forrige kirkevalg føler seg ikke hørt av kirken og melder seg nå ut. Hvis målet er å svekke mindretallet er det en god idé. Det gjør flertallet mer berettiget sitt syn i denne saken. Det gjør at kirken blir noe mer i takt med sine medlemmer, men ikke sitt folk. Den blir et kirkesamfunn i en eksklusiv betydning, ikke en folkekirke i en bred, folkelig betydning.

Alle medlemmer som ikke stemmer kan ikke forvente å bli representert. Det virker rart å protestere hvis man ikke benytter muligheten til å påvirke. I kirken som i samfunnet forøvrig. Medlemmer som melder seg ut, gjør jo nettopp dét. Melder seg ut. Da påvirker man ikke i den retning man selv ønsker, men gir alle sine motstandere indirekte mer makt.

LES OGSÅ: - Hvor var dere da kampen pågikk?

De som velges

Bispedømmerådene skal altså i utgangspunktet ha sin berettiget legitimitet direkte fra medlemsmassen. 55 av 115 delegatert til kirkemøtet ble valgt ved kirkevalget i 2011. De burde føle at de skal representere dem som har valgt dem. Gjør de det? Vi aner ikke. Har de god nok kontakt med dem som har valgt dem til å vite hva de skal stemme? Tja. Kanskje det aktive menighetslivet, men de mangler en kommunikasjonsmulighet, et organ eller arena til å få impulser fra dem de representerer.

Representativitet er selve grunnprinsippet for et demokrati. At folkekirken ikke er tilstrekkelig folkestyrt bør vi alle se på som et problem. For folk og for kirke.

At folkekirken ikke er tilstrekkelig folkestyrt bør vi alle se på som et problem.

Lars Nehru Sand

Er kirken en folkekirke? kan man spørre seg. Kirken skal ikke speile folket slik stortingssalen skal det. Men en demokratisk oppbygget kirke bør ta mål av seg å speile alle medlemmene i organisasjonen, slik idrettstinget speiler idretten, for eksempel. Så er kirken først og fremst et trossamfunn, ikke hvilken som helst interesseorganisasjon. Trosfelleskap er til en viss grad hevet over jordiske interessemotsetninger. Enkelte er vant til å lytte lydig til sine åndelige ledere. Skriften er den uforanderlige autoriteten, og «den Gud giver et embede giver han også forstand». Men i liturgispørsmålet gikk biskopene motsatt vei enn kirkedemokratiet.

Det motsatte av en folkekirke er når Den norske kirke blir et hvilket-som-helst-kirkesamfunn, som dermed blir sett på som mer marginalisert enn kirken har vært til nå. Det vil være rart – og helt nye signaler – dersom dét skulle være et mål i seg selv.

De som bestemmer

Når så Kirkemøtet samles for å fatte en beslutning er det skriftlig valg. Ikke uvanlig ved personspørsmål, men på Kirkemøtet er det også hemmelig når den viktigste saken skal vedtas. Det betyr at de som velger ikke får vite hva sin mann eller kvinne stemte. Hvordan følelsen av å representere noen (flere enn seg selv) er, varierer sikkert langt mer enn en stortingsrepresentant med hjemfylke og partinål.

Hvor lenge vil vi fortsette å ha det sånn?

Lars Nehru Sand

I det unge kirkedemokratiet har vi noen forsøk som kan ligne på liste-eksempler, som kan svare til politikkens partier. Man stemmer på en pakke og program, ikke bare en enkeltperson. Landskapet vil bli mer oversiktlig for de som stemmer, om man fortsetter denne tanken i fremtiden.

To aksjoner foreslo enkeltpersoner sist. De het Raus Folkekirke og MorFarBarn-aksjonen.

Så viktig er homospørsmålet. Så dårlig er demokratiet.

Hvor lenge vil vi fortsette å ha det sånn?