Selv om Erna Solberg gikk til valg uten de store reformene, bør ikke endringene av arbeidsmiljøloven komme som en overraskelse.
Justeringer, oppmykning og modernisering er ordene regjeringspartiene og NHO bruker. Endringer er journalistens begrep, mens opposisjonen og LO/Unio tordner, opplever bakholdsangrep og kaller forslagene rasering, uthuling og en krigserklæring.
Debatten om bestemmelsen av arbeidsmiljøloven gir oss det skarpeste skillet mellom høyre og venstreaksen i norsk politikk. Her ser vi klarest hvor interessekampene utspiller seg.
LES OGSÅ: Stefan Heggelund (Høyre) : – Tiden er overmoden for endringer.
Vanskeligere å få fast jobb
Denne uken presenterte arbeidsminister Robert Eriksson forslagene til endring. Den oppvakte leser har allerede lest overskriftene: Flere midlertidige ansettelser, sjefen kan pålegge mer overtid, utvidet rett til gjennomsnittsberegning, innleide kan få dårligere betalt enn faste, mer søndagsarbeid, fagforeninger sentralt skal ikke lenger måtte godta lokale arbeidstidsturnuser – for å nevne noe. Listen over forslag til endringer er lang, det er to A4-sider med punkter.
Flere av forslagene bryter med arbeidsmiljølovens formålsparagraf, nemlig at den skal sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet. Og det er mye som tyder på at denne typen endringer vil ha nøyaktig den motsatte effekten av det Robert Eriksson sier: Arbeidslivet blir mer utrygt og det blir vanskeligere å få fast jobb.
Med endringene i arbeidsmiljøloven er vi ved hjertet av det borgerlige samarbeidet. Dette er saksfeltet på borgerlig side hvor partiprogrammene er nær identiske. Høyre og Frp trenger ikke KrF. Venstres støtte er tilstrekkelig. De har allerede uttrykt at de vil gå lenger enn de varslede forslagene. Gjennomgående i endringene er maktforskyvningen fra ansatt til sjef.
FØLG DEBATTEN: NRK ytring på Facebook.
Ujevnt styrkeforhold
For å ta det helt grunnleggende: Sjefen på en arbeidsplass har styringsrett, altså makt til å bestemme hva som skal gjøres av hvem og når. Arbeidsmiljølovens rolle er å begrense denne retten, samtidig som den beskytter pressede mellomledere og ansatte. Det er en vernelov. Den er ikke til for dem som kan jobbe et ekstra skift, men for å beskytte dem som ikke klarer det, mot å måtte gjøre det likevel. Loven bøter på det ujevne styrkeforholdet mellom ansatt og sjef.
Med endringene som nå foreslås, vil styrken til den enkelte i langt større grad hvile på hans eller hennes posisjon i arbeidsmarkedet, og relasjonen til sjefen. Det er verken ansatte, sjefer som ser lenger enn å løse akutte problemer, eller vi som samfunn tjent med.
Toppsjefen i OECD, Àngel Gurria advarer mot å gjøre det lettere å ansette midlertidig av produktivitetsgrunner: «Folk som kan miste jobben i morgen, har ikke incentiver til å øke sin kompetanse, og bedriften har ingen incentiver til å gi dem opplæring,» sa han til Dagens næringsliv. Det gir kanskje grunn til å ta av de ideologiske skylappene.
Viktige verktøy forsvinner
Fjerner Høyre-Frp fast ansettelse som norm, river de vekk prinsippet loven hviler på. Det hjelper ikke at Eriksson lanserer endringsforslagene med at «faste ansettelser skal fortsatt være hovedregelen.» I praksis vil de varslede endringene gjøre det lovlig at alle nyansettelser kan være midlertidige i ett år.
All erfaring, fra både norsk arbeidsliv og andre sammenlignbare land, bør vekke bekymring. Faren for at folk blir gående i seriemidlertidighet heller enn å gå over i fast stilling, øker betraktelig.
Disse endringene er ikke løsningene for et «trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv», uansett hva pressemeldingen fra departementet hevder.
En tillitsvalgt jeg kjenner fortviler. Hun har i årevis hjulpet kollegaer på tilkallingskontrakter over på faste stillinger, trygg hverdag og mer forutsigbare liv. Hun sier at endringene fratar henne viktige verktøy for å hindre at arbeidsgiverne utnytter midlertidig ansettelser.
I den virkelige verden
I dag sier loven at en person skal ansettes i fast stilling, med mindre man er vikar for noen, det er sesongarbeid, eller man er ansatt i et spesielt prosjekt. Tross disse begrensningene er åtte prosent av sysselsatte midlertidige. I noen bransjer er det langt høyere.
I høyresidens skrivebordsteori vil folk som nå er utenfor, komme inn på arbeidsmarkedet med mer midlertidighet.
Går vi fra ideologi til den virkelige verden, er det vanskelig å finne belegg for dette. Sysselsettingsnivået i Norge er på 75 prosent, mens gjennomsnittet i OECD-land – der mer «fleksible» arbeidsmiljølover er normen – er 65 prosent. En arbeidsmiljølov som gir trygghet for de ansatte tar altså ikke knekken på norsk sysselsetting.
Tryggere liv gjennom fast jobb
I Sverige åpnet Høyres søsterparti Moderaterna for mer midlertidighet i 2006. Svenske arbeidsgivere kan ansette folk på «visstid» opp til to år uten vilkår. Arbeidsgiver trenger ikke oppgi noen grunn for at kontrakten ikke videreføres.
De har en ungdomsarbeidsledighet på 25 prosent. Fra Sverige får vi høre om unge som ikke opplever midlertidige ansettelser som springbrett til fast jobb, men blir gående fra visstid til visstid. Tidsbegrensningen gjelder innen den enkelte bedrift, mange opplever å bli byttet ut med andre, eller at de får en omformulert stillingsbeskrivelse. EU-kommisjonen har i flere år kritisert Sverige for usikkerheten dette medfører for arbeidstakerne.
Ved sammenligning av de nordiske landene fant sosiolog Jørgen Svalund (FAFO) at å gå fra arbeidsledig til fast ansatt er lettere i Norge enn i Sverige. I Sverige er sannsynligheten høyere for at den arbeidsledige blir midlertidig ansatt, enn fast. Terskelen er altså ikke høyere for folk utenfor arbeidsmarkedet i Norge enn i Sverige, tross en arbeidsmiljølov mer i Robert Erikssons ånd. Arbeidsmiljøloven vår sikrer et tryggere liv gjennom fast jobb.
Eriksson trekker gjerne fram tall fra SSB som viser at folk som har vært i midlertidige stillinger har stor sannsynlighet for å få faste stillinger. Jeg tviler ikke. Men det er ikke overførbart å bruke de positive konsekvensene av dagens lovverk, til tenkte konsekvenser av et svekket lovverk.
Mye kan bli bedre i dagens arbeidsmiljølov. Vi trenger endringer som begrenser misbruk av midlertidige ansettelser. Løsningen er ikke å kalle det utrygge trygt.
