Hele Norge har tatt et oppgjør med handlingene, men vi må også ta et oppgjør med hans holdninger. Man kan diskutere hvor utbredt de er, men de eksisterer. Dette var ikke holdninger som oppstod i et vakuum, de kom fra et sted. Målet var ikke tilfeldig. Fordi det var et politisk angrep, valgte gjerningsmannen ikke et kjøpesenter eller et annet tilfeldig sted. Han angrep regjeringskvartalet og politisk engasjert ungdom på Utøya.
HØR OGSÅ: Kronikkforfatter i debatt om ekstremisme på Dagsnytt 18.
Holdningene må bekjempes
Rett etter attentatet var det bred enighet om felles politisk front mot det som skjedde og det gjerningsmannen sto for, men samtidig også en slags stilltiende enighet om at tiden ikke var inne for å ta den store debatten om de i det norske samfunnet som deler mange av holdningene til gjerningsmannen.
Det skulle ikke være tvil om ansvaret for selve handlingen. Det tror jeg var klokt.
Holdningene som inspirerte gjerningsmannen lever videre i Norge og i Europa. Vi ser det hver eneste dag i nettdebattene, og i den øvrige norske offentligheten. Medieundersøkelser viser at ekstreme holdninger har fått lettere tilgang til offentligheten i ytringsfrihetens navn.
Blant annet ble en av gjerningsmannens inspiratorer, bloggeren Fjordman alias Peder Nøstvold Jensen, tildelt stipend av organisasjonen Fritt Ord. Ville han fått stipend før 22. juli 2011? Jeg tror ikke det. Blir debatten bedre av å dele ut mikrofonstativer til alle som vil ha? Jeg mener svaret er nei.
LES OGSÅ: Belønning til ekstremismen
Dersom ytringene ikke er en del av den reelle offentlige debatten, men i stedet fungerer som bekreftelser på skeive verdensbilder, har vi alle tapt. Dette er noe partier, politikere, redaktører og samfunnsdebattanter har et ansvar for å diskutere.
Å tro at ekstreme holdninger alene kan bekjempes ved å gi dem offentlighetens lys er ikke bare naivt – det er farlig. Er det noe historien har lært oss, er det nettopp at ekstremt politisk gods må bekjempes aktivt og kraftfullt.
LES OGSÅ: Fjordman springer av gårde
Tillitskrise i Europa
Vi ser nå klare tegn på at høyreekstreme og høyrepopulistiske krefter er på fremmarsj i Europa.
Det er flere grunner til det, og de er sammensatt. Men dette vet vi: Ekstreme holdninger forsterkes ofte i økonomiske nedgangstider. Arbeidsledigheten øker, og finanskrisen utvikler seg til en sosial og politisk krise der tilliten til myndighetene og politikken svekkes.
LES OGSÅ: Er ytre høyre på fremmarsj i Europa?
LES OGSÅ: Ikke så ensomme ulver
Vi politikere må bekjempe ekstremisme gjennom valgene som påvirker hvilken retning samfunnet går i. Nøkkelen er å få folk ut i arbeid, det viktigste virkemidlet for å gi folk frihet og framtidshåp. Jeg har stor tro på at vi gjennom å løse de store samfunnsoppgavene i fellesskap kan styrke tilliten og samholdet i befolkningen.
Vi kan ikke forklare fremveksten av høyreekstreme partier og ekstreme holdninger alene med tøffe økonomiske tider og høy arbeidsledighet. Jeg er redd for at det er blitt en sovepute for oss som politikere.
Den virkelige kampen er ideologisk.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Grenser flyttes
Vi kan ikke unnlate oss å stille det ubehagelige spørsmålet om hvordan holdninger fører til handling – og hvordan holdningene formes og får bre om seg i våre samfunn.
De ekstremistiske hatmiljøene kan deles i mange grupper: Tradisjonelle anti-innvandringsgrupper, antisemittiske miljøer, islamhatere, militante bevegelser, ekstrem islamisme og rene konspirasjonsteoretikere. I arbeiderbevegelsen har vi en lang tradisjon med å bekjempe all ekstremisme.
Hat mot styresmaktene, forakt overfor politikere og generelt antidemokratiske holdninger og konspirasjonsteorier var helt sentrale elementer i gjerningsmannens ideologi, som i de fleste ekstreme ideologier. Slike holdninger har blitt ufarliggjort og alminneliggjort gjennom en årrekke.
Nøstvold Jensen har skrevet at: «Islam og alle de som praktiserer det må bli totalt og fysisk fjernet fra hele den vestlige verden.» Og han har oppfordret alle vestlige til å bevæpne seg «med våpen og ferdigheter til å bruke dem».
Lenge så jeg på slike uttalelser som dumskap og eksentriske. Men slike ytringer bidrar til å flytte grenser og forme holdninger. Kristof Domina ved Athene Institute har uttrykt det godt: «Hatspråket er blitt så akseptert her i Ungarn at det har skapt en hatkultur som igjen gir grobunn for voldelig ekstremisme.»
LES OGSÅ: Ytringsfrihet og ekstrem definisjonsmakt
Fakta foran frykt
Alle som opererer innenfor demokratiets rammer har et ansvar for å bidra til at det politiske ordskiftet føres på et saklig grunnlag. Debattene må baseres på fakta og kunnskap, og ikke på frykt og myter som har fått vokse seg store i lukkede rom. Her har flere gjort et godt arbeid.
For eksempel tok NRK for seg innvandringsmyter, mens Norsk Folkehjelp lagde kampanjen Fordommer Fordummer. Flere redaksjoner har tatt et større ansvar med å moderere kommentarfeltene.
Men dette arbeidet kan ikke stoppe opp. Vi blir stadig minnet på at hatet finnes.
Da en 15-åring druknet i Fredrikstad for noen uker siden, ble det skrevet et innlegg på Facebook med budskapet «Hurra, en muslim mindre!». Mange trykket liker. At noen kan finne glede i at en ung gutt mister livet, er opprørende. Slike utsagn må vi reagere på. Dersom holdninger som denne blir alminneliggjort, har vi sviktet som samfunn.
Det er viktig å forstå at dette ikke handler om å kneble noen. Det handler om å ha en bevissthet rundt hvilke ord og beskrivelser som brukes, og hva slags holdninger det bygges opp under. Vi må ikke bare ta tak i det ekstreme, men også det dagligdagse. Det handler rett og slett om måten vi omtaler våre medmennesker på.
Flere vegrer seg for å delta i blant annet innvandringsdebatter. De som er for en mer liberal politikk, vegrer seg i frykt for å bli hengt ut og hetset av hatmiljøene, og de som er for en mer restriktiv politikk for å havne i samme bås med dem. Begge sider ender opp med å tape hvis det ikke er mulig å ha en god debatt. De hatefulle holdningene kan fullstendig ødelegge den muligheten.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter.
Vi må ta til motmæle
Å ta til motmæle er å ta ansvar for framtida. Metoden er å si fra, svare og ta igjen – om det er ved lunsjbordet eller på nett. Om det er mot de voldelige eller ikkevoldelige delene av de ulike hat- og konspirasjonsmiljøene. Fordi deres holdninger er farlige. Og de dreper.
Flere, også jeg, burde være flinkere til å ta til motmæle når myter spres. Hvis den eneste responsen er at «de er i sin fulle rett, fordi vi har ytringsfrihet», viser vi egentlig en fullstendig mangel på både holdninger og perspektiver.
Vi vet hva som skjedde den 22. juli, og hvordan det skjedde.
Det vi ikke har tatt et oppgjør med til nå er hvorfor. Det er det oppgjøret vi må ta.
