For et par år siden fikk jeg beskjed om at jeg måtte flytte ut av leiligheten i Oslo. Da var det bare å åpne datamaskinen og begynne å bla gjennom boligannonsene på FINN for å se om noe kunne lokke fram et bilde av en framtid. En slags drøm. Men jeg ble svimmel av å stirre på skjermen; priser og kvadratmeter. Hvordan skal man med forfatterlønn klare å drømme om noe som helst i Oslos beinharde boligmarked? Frustrasjonen kastet meg inn i en krise, hvis krise dypest sett betyr å ikke lenger evne å drømme, eller at drømmene blir beske. Midt i denne krisen ringte en god venn og foreslo at jeg kunne kjøpe meg en bobil, sånn som han selv hadde gjort ett år tidligere. Det er ikke for alle, sa han, men du kan jo prøve. Og sånn ble det at jeg tok ut alle pengene jeg hadde tjent på min siste roman og dro til Tyskland for å kjøpe meg et hjem.
Tråder som revner
Og det er med utgangspunkt i de to begrepene, drøm og krise, at jeg vil oppsummere hva jeg har sett i Europa etter to år på reise. For noe er galt i det europeiske drømmemaskineriet, den enorme økonomiske, politiske og kulturelle veven som vever Europas drømmer: trådene revner både her og der. Det er allerede sju år siden den økonomiske krisen rammet kontinentet, og selv om stadig flere statsledere erklærer krisen som overstått, er det fortsatt høy arbeidsledighet. I Italia møtte jeg blant annet min jevngamle venn Leonardo som har fått jobb som ingeniør, men med så dårlig lønn at han må bo hjemme hos foreldrene sine. Hva slags framtidsvisjoner er det plass til der, på gutterommet etter å ha passert tretti år? Hva slags drømmer kan man tillate seg da?
På et tidspunkt mot reisens slutt befant jeg meg i en park i Budapest, og snakket om Europa med en ung filmskaper. For ham ble det feil å kalle det et økonomisk problem. Det er ikke først og fremst en økonomisk krise som har ødelagt drømmene, sa han, men en kulturell krise som har pervertert økonomien. Jeg vet ikke riktig hva som har ført til hva, men etter denne reisen oppleves det som om Europa har dratt en dyne av depresjon over kroppen. Et kontinent som ikke vil opp av senga, fordi det ikke vet hva det skal bruke dagen sin til. Tynget av meningsløsheten i å betjene en gjeld som det ikke skjønner hvor kommer fra.
- Les også: Bruk feriepengene i Hellas
Den økende mistilliten
Hvis man ser nærmere på hva som har skjedd i de kriserammede landene, er det ikke alltid opplagt at det er landets innbyggere som burde bære byrden av finanskrisen. Kanskje det tydeligste eksempelet i så måte er Spania, hvor private bankers råtne lån ble kjøpt opp av staten. Bankene, en god del av dem tyske, gikk fri fra enhver byrde. Dette har gått opp for spanjolene, og mistilliten til politikerne som gikk med på dette, har økt betraktelig. Dette gir rom for nye politiske aktører. Jeg befant meg i Madrid da det nye politiske partiet PODEMOS hadde sin enorme demonstrasjon La Marcha del Cambio. Den siste appellen ble holdt av lederen Pablo Iglesias og handlet nettopp om det spanjolene savner nå – en framtid. Sammen skal vi gjenerobre drømmene, sa han i talen sin, og vi skal ta drømmene våre på alvor.
Lignende politiske partier og bevegelser har vokst fram i mange søreuropeiske land. De tar et oppgjør med korrupte politikere i eget land og går hardt ut mot kravene som blir stilt fra de nordeuropeiske kreditorene. Som norsk-italiener er dette noe av det som bekymrer meg mest: spenningene i Europa mellom nord og sør når det kommer til håndtering av krisen. Dette gamle skillet mellom protestanter og katolikker, mellom smør og olivenolje, det kan få kontinentet til å revne. Det vi sitter igjen med da er først og fremst usikkerhet, og et spekter av mulige kontinentalmareritt.
- Følg debatten: NRKYtring på Twitter
Bedre på innsiden
Europa drømmer kanskje ikke som før, men de som drømmer om Europa er fortsatt mange. I Bosnia og Herzegovina møtte jeg den pensjonerte generalen Jovan Divjak som drømte om at landet skulle bli en del av Europa, og mente da egentlig EU. Det samme ønsket fikk jeg høre uken etter av en gjeng rockemusikere i Serbia. Problemene på innsiden av EU kan fortsatt ikke måle seg med problemene i land på utsiden. Dette blir enda tydeligere om vi løfter blikket til Middelhavet og ser båtflyktningene som setter livet på spill for å nå fram til Europa – krise eller ikke krise. Det setter ting i perspektiv.
Ofte kan man tenke at drømmer skal være storslåtte og ekstraordinære. Drøm stort, sier vi til hverandre, kjepphøye som vi er. Men sånn trenger det ikke være. Da jeg besøkte et par sigøynerlandsbyer i Ungarn og Slovakia benyttet jeg anledningen til å spørre hva de drømmer om, og det slo meg hvor enkle ting de ønsket seg. En hvilken som helst jobb. Kanskje et hus. Små drømmer om et minimum av verdighet. Men det er likevel mye for mange av Europas 13 millioner sigøynerne. 90 % av dem er under fattigdomsgrensa. Kanskje på tide å gi dem en sjanse til å nå disse beskjedne drømmene.
- Les også: Intervju med Demian Vitanza
Og så er det de som drømmer om å leve livet i en bobil. Når jeg forteller at jeg reiser rundt på denne måten ser jeg ofte blikkene åpne seg. Det har alltid vært drømmen min, får jeg høre da. Men for meg var det aldri en drøm. Hvis jeg hadde drømt om å bo i bobil, ville det sikkert ikke blitt noe av. Jeg roter det alltid til med drømmene mine. Jeg bare kastet meg ut i det fordi jeg var i en krise og ikke fant noe annet alternativ. Kanskje dette med å følge drømmene våre rett og slett bare er noe tøv. Kanskje det er på tide å la drømmene følge etter oss.
