Nå er jeg i ferd med å bli skikkelig gammel, sur og irritert.
Nettreklame fremelsker en side ved meg selv som jeg egentlig ikke er spesielt stolt av. Den trassige Agnes. Jeg tviler på at det er det annonsørene og nettbutikkene vil.
De vil jeg skal handle. Jeg sier – nei, ellers takk!
Forleden – la oss nå si for en måneds tid siden – gikk jeg inn i en butikk i nabolaget. Jeg skulle bare ha et par bukser. Utvaska, lyse jeans. Sånne som man bare MÅ HA om sommeren.
Og buksene var der de, men altså ikke i min størrelse. Jeg spurte det levende mennesket som jobbet der om hun visste om andre steder hvor de førte akkurat dette buksemerket. Det visste hun ikke. Absolutt ikke.
Ingen tvil om at hun fryktet at jeg skulle løpe til en av hennes konkurrenter.
Det gjorde jeg da også.
Jeg gikk hjem og åpnet PC-en. Det er der nabobutikkens argeste konkurrent befinner seg. Og nabobutikken er på det tapende laget, for klær er det vi kjøper mest av på nettet, har jeg sett på Dagsrevyen. Bare i løpet av april og mai handlet vi nordmenn for tre milliarder kroner på nettet. Det betyr en økning med ti prosent det – på to måneder!
Jeg visste hva buksene het. Merke, fasong og størrelse også. Og ganske riktig, noen sekunder senere dukket de opp på en nettside. Der var den. Uten frakt-tillegg skulle den leveres nærmeste postkontor – på null komma null.
Så langt var alt i den skjønneste orden. Jeg la den digitale buksa i den digitale shoppingkurven, gikk til den digitale kassa og skrev inn navn, adresse og de andre analoge opplysningene de ba om.
Så dukket det plutselig opp et gebyr. Ikke så forferdelig stort, men nok til at jeg begynte å bli irritert. Hvor hadde det stått at det skulle legges til et gebyr? Et gebyr for hva?
Det er akkurat den samme irritasjonen som når du kjøper flybilletter. Du finner en billig billett – og før du har kommet til betalingen har prisen fordoblet seg. Du må forholde deg til setepris, ulike forsikringer, bilutleie, mat, køfordeler og kofferter som koster like mye som den opprinnelige billetten.
Så, kort fortalt; jeg lukket nettsiden. Slo av PC-en og la den blå jeansen i min egen glemmekurv.
Men på nettet blir ingenting glemt.
Siden den dagen har den blå buksa forfulgt meg. Jeg leser om Theresa May i New York Times, og svisj, der kommer den seilende inn. Tre ganger i løpet av en artikkel. Blå bukse midt i en setning om Brexit. Blå bukse til høyre for avsnittet om den britiske statsministerens bakgrunn. Blå bukse ved siden av bildene av en effektiv og meget velkledd statsleder. Blå jeans og Theresa May? Kan noen tenke seg henne med slitne blå bukser?
Jeg leser om Trump og Nord-Korea og siste nytt om Den Norske Opera & Ballett – og vips, der popper jaggu meg den blå buksa opp enda en gang.
Og ikke bare det. Da jeg i dag søkte på en festival på en av øyene i Hellas, druknet festivalprogrammet i et «knalltilbud» på leiebiler i Trøndelag – fordi jeg i forrige uke leide en bil på Værnes. Jeg har vært i Trondheim, leiebilen er levert og jeg har ikke tenkt meg tilbake med det første. Men det har ikke annonsørene forstått.
Jo da, jeg vet at man kan klikke på annonsene og be dem stoppe. Holde opp. Bli borte. Men fortsatt er det slik at et tre år gammelt søk på en herre-badekåpe hjemsøker meg.
Det gjør også det hyggelige lille hotellet vi bodde på i London. Det popper opp på skjermen min, med hilsen ulike reisereklamesider og nettsteder som evaluerer restauranter, kafeer og hoteller. Før anbefalte jeg det hotellet til andre som skulle samme vei, men det gjør jeg ikke lenger. Jeg er blitt trassig.
Jeg er blitt den skikkelig sure gamle dama som ikke liker å se sannheten i hvitøyet; at hele nettet er informert om at jeg faktisk leide bil på Værnes i forrige uke. At jeg bodde på akkurat det hotellet i London, at jeg jaktet på en blå bukse en gang, og at jeg bør ha krem mot sinnarynker.
Jeg er sur fordi Facebook og Google i løpet av året kommer til å stikke av med halvparten av de annonseinntektene som tidligere holdt norske medier i full vigør. Og, det irriterer meg at Google og Facebook ikke betaler skatt til land som Norge – der jeg lever og hver eneste dag må finne meg i at de tjener kronene sine på den blå buksa.
Nå har jeg i hvert fall bestemt meg for at jeg aldri skal ha den. Nettbutikkene innbiller seg at jeg fremdeles er i shoppinghumør, men der tar de feil. Jeg bare venter på at noen skal finne opp glemmekurven på internett.
Men jeg trenger nok den kremen mot sinnarynker.
Følg NRK Debatt på og
