Hopp til innhold

Fred på jord i 29 minutter

Det tar 29 minutter å forandre en krigshisser til fredsapostel, ifølge stoppeklokkene i Vatikanet.

President Donald Trump og paven

Jeg er ganske sikker på at en middag eller et møte i Arktisk Råd, er mye mere verdt enn en velsignet halvtime hos pave Frans, mener ukens spaltist med utgangspunkt i president Donald Trumps møte med pave Frans i Vatikanet 24. mai.

Foto: ALESSANDRA TARANTINO / AFP

Arne O. Holm er spaltist i Ytring, på radio og nett.

- For vi trenger fred, sa Donald Trump etter sitt møte med pave Frans.Han sa det med like stor letthet som han for en drøy måned siden slapp «alle bombers mor» over Afghanistan, eller da han like etter truet med å sette fyr på Asia gjennom sin høyttenkning om hvordan problemet Nord-Korea skal elimineres.

Det er knapt nok originalt å peke på at USA har valgt seg en president som snakker før han tenker, og som skifter standpunkt like ofte som hans kone skifter kjole. Overføringsverdien fra eiendomshandel til ønsket om verdensherredømme er tross alt begrenset.

Demokratisk forfall

Men det finnes en alvorlig og underliggende grunn til at Donald Trump kan herje med både venner og fiender samtid. Han, mer enn noen andre, utnytter det vakuum som oppstår når internasjonale organisasjoner spises opp innenfra og mister sin autoritet.

Ikke bare utnytter han det. Han stimulerer til et internasjonalt demokratisk forfall som i sin tur fører til nasjonale valg hinsides vår tradisjonelle fatteevne.

Og her hjemme hjelper vi til så godt vi kan.

Vi mobiliseres mot EØS-avtalen, med argumenter forbausende lik de som løftet Trump inn i Det hvite hus. Det handler om oss selv først, og deretter de andre. Et fantasibilde av at verdens rikeste land ranes gjennom regulering av internasjonal handel.

Ikke minst mobiliserer vi mot mennesker på flukt. Så effektivt har vi stengt våre grenser at folketallet i Nord-Norge igjen viser en nedadgående tendens, etter å ha økt de siste årene.

Selv Jens Stoltenberg sliter som balansekunstner.

Donald Trumps virkelige trumfkort er likevel først og fremst det demokratiske sammenbruddet som truer hele rekken av internasjonale organisasjoner.

FN er fullstendig handlingslammet i forhold til enhver internasjonal konflikt hvor en av supermaktene er involvert. Og det er de som regel.

EU spises opp innenfra, og er blitt skyteskiven for høyreekstreme organisasjoner som stiller til valg.

Nato i spagat

Nato står i en spagat mellom et ekspanderende Russland og en amerikansk president som veksler mellom å hylle og slakte forsvarsalliansen. Selv Jens Stoltenberg sliter som balansekunstner. Nå sist med å få dementert at han skal ha uttalt seg kritisk om Donald Trump.

Trump på sin side slipper å dementere noen som helst av sine beske uttalelser om Jens Stoltenberg og Nato.

Men ingen av de voldsfylte utfordringer vi står overfor kan løses på nasjonalt plan. Heller ikke ved hjelp av bomber. Vi har bombet Syria, Irak og Libya sønder og sammen. Det eneste vi sitter igjen med er en flyktningstrøm vi etter beste evne forsøker å stenge ute, i tillegg til terrorangrep som det ikke lenger er mulig å sette ord på.

Trump på sin side slipper å dementere noen som helst av sine beske uttalelser om Jens Stoltenberg og NATO.

Selv befinner jeg meg i en del av verden lykkelig skjermet for de mest brutale utslagene av et internasjonalt forfall. I Arktis glir jeg ganske lett gjennom sikkerhetsposter kontrollert av russisk eller amerikansk politi og etterretning.

Og bak sperringene finner jeg de samme politikerne som konfronterer hverandre med skjellsord og våpen lenger sør på kloden. I Arktis møtes de under radaren for norsk og internasjonal presse.

Klubben de har laget heter Arktisk Råd, en innpakning som åpenbart får de fleste nyhetsredaksjoner til å sovne. For Arktis er fortsatt først og fremst klima, og ikke internasjonal storpolitikk. Ikke mennesker.

Arktisk dialog

Arktisk er ikke Washington med TV-kameraer stilt opp foran Det hvite hus, eller Moskva med Kreml i bakgrunnen.

Når en TV-reporter skal direktesende fra et møte mellom den amerikanske og den russiske utenriksministeren i Alaska, er det med et bakteppe av alminnelig liv. En kulisse i skarp kontrast til herjingene i Syria eller Libya.

Likevel kan møtene som finner sted i nord, i skyggen av det demokratiske sammenbruddet som preger andre internasjonale organisasjoner, vise seg å være svaret på noen av de utfordringer vi står overfor.

Jeg er ganske sikker på at en middag eller et møte i Arktisk Råd, er mye mere verdt enn en velsignet halvtime hos pave Frans.

Når russerne løfter sine velfylte vodkaglass mot sine amerikanske kollegaer, når Børge Brende henger seg på så godt han kan, og Kina, Frankrike og Tyskland befinner seg i naborommet, da skjer det noe med det internasjonale diplomatiet.

For den arktiske dialogen har kraft i seg til å løfte verden et skritt videre.

Hør Ytring på NRK P2 – hver søndag kl. 11:00, eller nettradio når du vil.

Last ned podkast fra nrk.no eller iTunes.