Hopp til innhold
Kronikk

Hundegalskapen

Det lurer noen farer i å gjøre et hundeliv like viktig eller viktigere enn et menneskeliv.

Minnestund for hunden Tønes i Hellestø

Minnestund for hunden Tønes i Hellestø. «Jeg forstår like godt som noen hvor vondt det er å miste en hund man elsker. Men jeg kan aldri forstå de tusen som valgte å gå i fakkeltog for hunden Tønes», skriver kronikkforfatteren.

Foto: Fredrik Refvem, Stavanger Aftenblad / NTB scanpix

Det nærmeste jeg har kommet en bror var en fuglehund som het Bacchus.

Fra jeg var seks til jeg fylte seksten sov hunden trofast nederst i sengen min. Det året måtte Bacchus avlives, på grunn av kreft i testiklene. Det mest hjerteskjærende jeg noensinne har opplevd er å se inn i de store hundeøynene mens det sakte men sikkert gikk opp for Bacchus at dette var den siste sprøyten han fikk.

Kronikken fortsetter under videovinduet.

Heidi Nordby Lunde (H) og Hilde Opoku (MDG) diskuterer dyrevelferd i kveldens Ytring-TV.

Engasjementet for hunden Tønes ble diskutert på Ytring TV tirsdag denne uken.

Men når alt kommer til alt var Bacchus bare en hund. Hunder er ikke mennesker, og hunder dør. Dersom jeg hadde hatt en ti år gammel bror med testikkelkreft ville det naturlig nok ikke komme på tale å avlive ham. De færreste hunder lever til de blir atten år, men selv de som gjør det har ikke stemmerett. Faktisk har de ikke en gang bevegelsesfrihet. I likhet med andre dyr står hunder på utsiden av det som er selve fundamentet for vårt samfunn, menneskeverdet. Dette er noe de alle fleste skjønner.

LES OGSÅ: Siri Martinsen fra NOAH svarer Mímir Kristjánsson: «Hva er galt med empati?»

Skulle tro det var et barn

Men tydeligvis ikke alle. I forrige uke samlet tusen mennesker seg i et fakkeltog på Hellestø sør for Stavanger for å minnes hunden Tønes. Den ett år gamle border collieren sprang løs på et område der det var båndtvang og gikk sauer, og ble skutt av bonden som eide grunnen.

Hunder står på utsiden av det som er selve fundamentet for vårt samfunn, menneskeverdet.

Mímir Kristjánsson, forfatter og journalist

Skuddet på Hellestø har utløst et voldsomt engasjement. Stavanger Aftenblad har måttet stenge sine kommentarfelt etter gjentatte drapstrusler mot bonden som avlivet hunden. Hundekjører og TV-fjes Lars Monsen har også kastet seg inn i debatten, med krasse utfall mot landets sauebønder. Visste man ikke bedre skulle man tro det var et ett år gammelt barn som hadde mistet livet.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

På grensen til usmaklig

Det er tydeligvis forskjell på dyr. Seinest i mars drepte to hunder elleve sauer på en gård i Asker, uten at en sjel gikk i fakkeltog med dem. Men virkelig alvorlig blir det først når et hundeliv blir sidestilt med et menneskeliv. Det er usigelig trist å miste en hund. Men det er ikke verdens undergang.

Virkelig alvorlig blir det først når et hundeliv blir sidestilt med et menneskeliv.

Mímir Kristjánsson, forfatter og journalist

Mens du leser dette regner det bomber over Gaza. En borgerkrig er i emning i Ukraina. I Syria har titusenvis av barn mistet livet det siste året. Men det som engasjerer her hjemme er en død hund. Det er på grensen til det usmakelige.

Hva kommer denne hundegalskapen av? I første rekke at vi de aller fleste av oss har sluttet å omgås andre dyr enn kjæledyr. Det er lett å glemme at de menneskene i Norge som trolig er aller mest glad i dyr, er bønder. De lever og ånder for dyrene sine. Men de vet også hvorfor de har dem. Dyrene er til for å tjene et formål for menneskene, enten det er for å gi melk eller ull.

LES OGSÅ: 1.000 i minnemarkering for hunden Tønes.

Farlig farvann

Et kjæledyr er også til for menneskenes del. Vi har hunder eller katter for å ikke føle oss ensomme, for å ha noen vi alltid kan stole på kaster seg i armene våre når vi kommer slitne hjem fra jobben. Men kjærligheten vi føler for våre kjæledyr gjør oss blinde for at de faktisk ikke er et medlem av familien, uansett hvor glade vi blir i dem. De er og blir noe annet og mindre verdt enn mennesker.

Det er usigelig trist å miste en hund. Men det er ikke verdens undergang.

Mímir Kristjánsson, forfatter og journalist

På overflaten er et fakkeltog for en død hund naturligvis både rørende og vakkert. Men under overflaten aner vi konturene av noe som slett ikke er så vakkert. Når dyr sidestilles med mennesker, forvitrer også menneskeverdet. Hvis du har valget mellom å redde en hund du har hatt hele livet eller en rom-tigger ut av et brennende hus, hvem velger du å redde? Må du i det hele tatt tenke på svaret, beveger du deg i farlig farvann.

Det moderne demokratiet er basert på at mennesket står i en særstilling, som noe ukrenkelig. Men dersom vi bryr oss mer om våre egne kjæledyr enn mennesker vi ikke kjenner, eller fra andre deler av verden, forvitrer ikke bare deres menneskeverd, men på sikt også vårt. Det er ikke dyrene som blir hevet opp til vårt nivå, men vi som blir senket ned til deres.

Fortjente samme skjebne?

Vår nære historie er full av groteske eksempler på at en rørende omsorg for dyr kan gå hånd i hånd med brutal antihumanisme. Midt under bomberegnet over Gaza trykket for eksempel den israelske avisen Times of Israel en rørende sak om en ugle som var blitt skadet av en splint fra en Hamas-rakett. Det underliggende budskapet er naturligvis at en israelsk ugle er verdt mer enn et palestinsk barn. Fra 22. juli vet vi at det eneste Anders Behring Breivik angret på etter å ha tatt livet av 77 mennesker var å ha kjørt over en mus. Adolf Hitler var vegetarianer og tålte ikke at urett ble gjort mot andre dyr enn mennesker.

Når dyr sidestilles med mennesker, forvitrer også menneskeverdet.

Mímir Kristjánsson, forfatter og journalist

Nå mener ikke jeg at alle som er glade i dyr har et skjult hat mot mennesker. Tvert imot tror jeg omsorg for dyr og mennesker ofte går hånd i hånd. Men det lurer noen farer i å gjøre et hundeliv like viktig eller viktigere enn et menneskeliv.

Skuddet på Hellestø utløste ikke bare rørende omsorg for hunden, men også et voldsomt hat mot bonden som skjøt. Drapstruslene som har blitt rettet mot bonden og faren hans er bygget over samme lest, nemlig at bonden fortjente samme skjebne som hunden han drepte. Underliggende: Øye for øye, menneskeliv for hundeliv.

Jeg forstår like godt som noen hvor vondt det er å miste en hund man elsker. Men jeg kan aldri forstå de tusen som valgte å gå i fakkeltog for hunden Tønes samtidig som barn og kvinner skytes over hele verden. Det er den rene skjære hundegalskap.